Assisterende direktør Dag Eriksen i Tilsynsrådet er ikke imponert over kritikken fra Rui. Foto: Nina Schmidt
Assisterende direktør Dag Eriksen i Tilsynsrådet er ikke imponert over kritikken fra Rui. Foto: Nina Schmidt

Taushetsplikt og hvitvasking - konstruktiv kritikk med feil adressat

Assisterende direktør Dag Eriksen svarer her på kritikken mot Tilsynsrådets nye veileder mot hvitvasking. Advokatbevillingen kan ryke, dersom man velger å følge professor Jon Petter Ruis lære, skriver Eriksen i dette innlegget.

Published   Updated

Ny hvitvaskingslov trådte i kraft 15.10.2018. Loven endrer hvitvaskingsloven av 2009. Tilsynsrådet har i den forbindelse utarbeidet en egen veileder på hvitvaskingsområdet, til bruk for praktiserende advokater og rettshjelpere. Veilederen er publisert på Tilsynsrådets nettsider.

Professor Jon Petter Rui har i et intervju i Advokatbladet nr. 1/2019 rettet hard kritikk mot innholdet i veilederen. Blant annet mener han at Tilsynsrådet «ikke i tilstrekkelig grad behandler forholdet mellom rapporteringsplikten og taushetsplikten».

Veilederen vår er ment å være et dynamisk dokument, og Tilsynsrådet er derfor glad for konstruktive tilbakemeldinger hva angår innholdet av denne. Slike vil bli løpende vurdert med tanke på senere oppdateringer og forbedringer. Utfordringen med Ruis utspill er imidlertid at det er vanskelig å få ordentlig tak på hva kritikken hans består i.

Rekkevidden av unntak fra rapporteringsplikten

Vi antar at problemstillingen Rui adresserer gjelder rekkevidden av de unntak fra rapporteringsplikten hvitvaskingsloven oppstiller i § 26 tredje ledd – et unntak som retter seg spesielt mot advokater. I veilederen presiseres det at advokatene må være særlig oppmerksomme når det kommer til spørsmålet om et forhold faktisk skal innrapporteres til Økokrim, og at det nettopp er advokatens taushetsplikt som fordrer et klart hode i dette stadium av prosessen.

Også i Advokatforeningens egen oppdaterte veiledning til unntaksbestemmelsen fremholdes det at lovens ordlyd reiser tolkningsspørsmål som ikke har fått en endelig rettslig avklaring. Det er lovgiver, og ikke Tilsynsrådet, som må trekke opp de nærmere grensene mellom de to motstridende hensyn som gjøre seg gjeldende på dette området. Videre er det lovgivers ansvar å utforme et praktikabelt og forståelig regelverk. Det må i denne sammenheng påpekes at Rui selv har hatt en god anledning til å bidra nettopp her, ettersom han fungerte som leder for det lovutvalget som vurderte denne bestemmelsen.

Diskutabelt om dette er "spesielt ille"

Det er riktig som Rui påpeker, at det i Tilsynsrådets veileder er vist til forarbeidene til hvitvaskingsloven av 2003 under punktet om unntaket fra rapporteringsplikten i hvitvaskingsloven av 2018. Om dette er «spesielt ille», slik den tidligere utvalgslederen hevder, kan imidlertid diskuteres.

Den aktuelle unntaksbestemmelsen er en videreføring av en tilsvarende bestemmelse som vi finner igjen både i hvitvaskingsloven av 2003 og i hvitvaskingsloven av 2009. I utredningen som Rui ledet arbeidet med, kan vi for eksempel lese følgende i avsnittet om unntak fra rapporteringsplikten:

"Som nevnt i punkt 6.3, følger det av direktivet artikkel 34 nr. 2 at rapporteringsplikten ikke skal gjelde («shall not apply») for advokater og andre som utøver selvstendig rettshjelpsvirksomhet, revisorer, eksterne regnskapsførere og skatterådgivere for opplysninger som disse mottar fra eller innhenter om en av sine klienter når de vurderer en klientens rettsstilling, eller om forhold som de har fått kjennskap til før, under eller etter en rettssak. En tilsvarende regel har vi i dag i hvitvaskingsloven § 18 annet ledd. Bakgrunnen for regelen er nærmere beskrevet i Ot.prp. nr. 72 (2002–2003) punkt 6.3. De hensyn som begrunner at advokater har en rapporteringsplikt må veies opp mot hensynet til retten til konfidensiell rettslig rådgivning etter EMK artikkel 8. Utvalget viser også til direktivets fortale, avsnittene 39 og 40.

Utvalget foreslår å videreføre unntaket fra rapporteringsplikt for advokater med enkelte språklige endringer, se lovforslaget § 21 annet ledd. Endringen er ikke ment å innebære noen realitetsendring." (NOU 2016:27, pkt. 6.5.3.3.2) (Våre uth.)

Kunne ha henvist til utvalgets utredning

I stedet for å kritisere oss for noe hans eget utvalg også har gjort, kunne Rui i stedet ha opplyst Advokatbladets lesere om at Tilsynsrådet også henviser til utvalgets utredning, herunder til den teoretiske drøftelsen om rekkevidden av unntaket som finnes der.

Det som derimot er «ille», om vi får låne formuleringen, er det faktum at Rui selv bidrar til å skape usikkerhet hos advokatene når han i intervjuet etterlater inntrykket av at Tilsynsrådet bare har adgang til informasjon underlagt taushetsplikt på advokatens hånd dersom det er «strengt nødvendig».

Som påpekt i Tilsynsrådets høringsuttalelse til utvalgets første delutredning (NOU 2015:12 ), legger Tilsynsrådet til grunn at advokatforskriften § 4-5 fortsatt gir tilsynsorganet rett til innsyn i alle sider av advokatenes virksomhet, uten at Grunnloven eller EMK hindrer dette.

Risikerer tilbakekall av bevillingen

Tilgangen omfatter også forvalter oppnevnt av Tilsynsrådet. En slik lære som Rui forfekter vil hindre enhver kontroll, ettersom det først gjennom kontrollen kan bli avklart hva som er «strengt nødvendig».

De advokater som velger å følge professorens lære, og nekter Tilsynsrådet adgang til kontroll, risikerer i verste fall tilbakekall av sin advokatbevilling i medhold av domstolloven § 230 første ledd nr. 3.

Derimot har Rui et godt poeng i at det må etableres robuste rettsikkerhetsgarantier når Tilsynsrådet får tilgang til slik informasjon.