Høyesterett: Oslo kommune er ikke erstatningsansvarlig etter stupeulykke i Bjørvika

En mann som ble lam fra brystet og ned etter en stupeulykke ved Tomtekaia i Oslo, får ikke erstatning fra kommunen. Høyesterett slår fast at det verken var uaktsomt av Oslo kommune å unnlate bedre sikring mot stuping, eller å unnlate tydeligere varsling om risikoen.

Hendelsen fant sted 30. mai 2021, da mannen stupte fra en to meter høy kai ved utløpet av Akerselva i Bjørvika. Under vann lå en betongmatte over et fjernvarmerør, kun 1,30 meter under overflaten. Mannen traff denne og pådro seg alvorlige skader.

Erstatningsansvar fastslått i tingrett og lagmannsrett

Den skadelidte fremmet et erstatningskrav mot Oslo kommune for de økonomiske tapene ulykken hadde påført ham. Da kommunen avviste ansvar, tok han ut søksmål i november 2022.

Oslo tingrett konkluderte i juni 2023 med at kommunen var erstatningsansvarlig, men reduserte erstatningen med 25 prosent på grunn av den skadelidtes egen medvirkning. Begge parter anket.

Sakens parter:

Oslo kommune (Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Olav Haugen Moen – til prøve) mot 

Skadelidte (advokat Christian Lundin)

Ett år senere fastslo lagmannsretten at kommunen skulle dekke to tredeler av det økonomiske tapet, med hjemmel i arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1. Samtidig ble erstatningen redusert med én tredel etter § 5-1. Kommunen ble også dømt til å betale sakskostnader.

Ingen uaktsomhet fra kommunen

Høyesterett foretok en bred vurdering av kommunens ansvar. Retten erkjente at betongmatten under vann representerte en særlig og menneskeskapt risiko ved stuping, og at kommunen var klar over at den lå der. Likevel mente retten at kommunen ikke kunne bebreides for å ha unnlatt å merke den spesielt.

Det var satt opp flere advarselsskilt langs kaikanten, med kort avstand mellom hvert. Høyesterett la til grunn at skiltingen var tydelig og at den skadelidte ikke hadde gjort nødvendige undersøkelser før han stupte. 

«På kaikanten er det ingen steder mer enn 5–6 meter til nærmeste skilt. Når A ikke så noe skilt før han stupte, må det derfor skyldes at han ikke gjorde noen relevante undersøkelser (...) Jeg mener derfor at opptredenen hans klart var uaktsom, uten at jeg her trenger å gradere den nærmere», skriver førstvoterende dommer Falch. 

«Mitt syn er derfor at det ikke med rimelighet kunne kreves at kommunen sørget for mer omfattende skilting som også opplyste om den konkrete vanndybden og de nærmere bunnforholdene. Jeg mener med andre ord at det var iverksatt tilstrekkelige risikoreduserende tiltak, og at kommunen ikke kan bebreides for ikke å ha varslet tydeligere om faren».

Dommere i saken:

Førstevoterende dommer Ingvald Falch 

Dommer Aage Thor Falkanger 

Dommer Kine Steinsvik 

Dommer Eyvin Sivertsen 

Dommer Christian Lund

Selv om området ble brukt til bading, var det ikke regulert eller utformet som badeplass. Kommunen hadde riktignok kunnskap om at folk badet der, men Høyesterett slo fast at det ikke var nok til å anse området som et tilrettelagt badeanlegg.

Ikke ekstraordinær risiko

Retten vurderte også om det forelå grunnlag for objektivt ansvar. For at det skal aktuelt, må det være snakk om en risiko med visse særtrekk, hvor det særlig legges vekt på om den risikoen skaden er et utslag av, var stadig, typisk og ekstraordinær. I tillegg må det skje en interesseavveining, hvor det sentrale er hvem som er nærmest til å bære den økonomiske risikoen.

Førstevoterende vurderte skadepotensialet som stort, men anså risikoen for at noen faktisk ville stupe som lav.

«Samlet sett mener jeg at skadeevnen ikke var vesentlig større enn den folk generelt møter i dagliglivet. Her peker jeg på at risikoen på Tomtekaia ikke avvek vesentlig fra den risikoen besøkende møter mange andre steder langs kysten og ved innsjøer og elver, også der det er tilrettelagt med kaier, brygger eller anlegg for opphold og rekreasjon».

Dommer Falch pekte videre på at skiltingen må regnes som et risikoreduserende tiltak.

«Selv om Tomtekaia innbød til opphold – og for noen også bading, slik bruken viser – var risikoen ved stuping mer eller mindre den samme her som den er mange andre steder, fordi vannstand og bunnforhold vil variere».

Dermed var det ikke grunnlag for objektivt ansvar.

Dommen kan leses her.