Vold mot moren mens datteren så på var ikke hensynsløs atferd

I 2024 ble en mann tiltalt for vold og trusler mot sin fraseparerte kone. Ifølge tiltalen hadde mannen blant annet tatt tak i kvinnens hode og slått henne mot et skap og veggen i en gang.

I huset befant også deres felles barn, og kvinnens datter seg. Datteren hadde kommet ut i gangen underveis mens volden pågikk og sett det som skjedde.

I tillegg til tiltalen for voldsutøvelse, tok påtalemyndigheten derfor ut tiltale for hensynsløs atferd overfor datteren, jf. straffeloven § 266.

I tingretten ble mannen frifunnet for alle tiltalepostene. Lagmannsretten kom derimot til at mannen var skyldig i kroppskrenkelse overfor sin ektefelle, men ikke i hensynsløs atferd overfor datteren.

– Vanskelig å overskue følgene av en utvidelse

Tirsdag avsa Høyesterett dom i saken. Retten konkluderte med at lagmannsrettens frifinnelse ikke var basert på en uriktig rettsanvendelse.

Til tross for at det å være vitne til voldsutøvelse i utgangspunktet kan falle innenfor bestemmelsens ordlyd, pekte Høyesterett på at det er tradisjon for at dette heller vektlegges som et skjerpende moment i straffeutmålingen.

«Det klare utgangspunktet er at § 266 ikke skal anvendes for den fredskrenkelsen det innebærer å være vitne til en straffbar handling. Dette skal i stedet fanges opp som en skjerpende omstendighet ved straffutmålingen. Anvendelse av § 266 i slike tilfeller krever en særlig begrunnelse knyttet til bakgrunnen for at bestemmelsen ble vedtatt – å ramme straffverdig forfølgelse og sjikanering rettet mot den fornærmede», skriver førstvoterende dommer Hellerslia.

Kan stille seg annerledes om det er gjort for å ramme vitnet

Høyesterett presiserte at det må tas noen forbehold fra utgangspunktet, og viste til at det er en forutsetning at påkjenningen for den som var vitne til handlingen, blir fanget opp av straffutmålingen for hovedovertredelsen.

«Dersom denne ikke er straffbar, eller er mindre straffverdig enn belastningen for den som overværer handlingen, ser jeg ikke bort fra at det etter omstendighetene kan stille seg annerledes», skriver førstvoterende.

Videre påpekte retten at dersom volden er gjort for å ramme den som er vitne til det, vil ikke utgangspunktet stå seg. Dette er særlig aktuelt i saker om vold i nære relasjoner.

«Det er i så fall tale om en handling som ligger nær kjernen i § 266 om forfølgelse og sjikanering, og det er ingen grunn til at bestemmelsen ikke skal ramme slik atferd. At motivet kan ha betydning for rekkevidden av en bestemmelse selv om bestemmelsen ikke krever hensikt, er ikke ukjent fra andre områder, se for eksempel Rt-2010-466 avsnitt 12 om seksuell handling.

Problemstillingen er særlig aktuell for vitner til vold i nære relasjoner. Dersom det er tale om flere krenkelser, men disse ikke i alvor eller omfang når opp til terskelen etter straffeloven § 282, vil det likevel kunne være grunnlag for å slutte at krenkelsene i realiteten er rettet ikke bare mot den som direkte rammes, men også mot andre i nær relasjon som er til stede. Dette har sammenheng med karakteren av vold og andre krenkelser i nære relasjoner. Krenkelsene er ofte ment å skremme og plage flere enn den som direkte utsettes for dem.»

Tilfeldig at datteren så hendelsen

Dette var derimot ikke tilfelle i den konkrete saken, påpekte Høyesterett, som mente det ikke fremsto som at handlingene var rettet mot datteren.

«Volden startet på soverommet, og barnet kom til underveis fordi hun hørte bråk. Det kan videre ut fra lagmannsrettens bevisvurdering ikke legges til grunn at hendelsen inngår som en del av andre krenkelser rettet mot barnet fra tiltaltes side. Det framstår derfor som nokså tilfeldig at hun var til stede under den siste delen av hendelsen.

Høyesterett forkastet etter dette påtalemyndighetens anke.

Dommen, HR-2025-2108-A, kan leses her. Nøkkelavsnitt: 46-52.