Illustrasjonsfoto: iStock/juriskraulis

Dømt til 12 års fengsel for å ha drept sin
ti uker gamle sønn ved filleristing

JU§NYTT. Dommen gir veiledning for forståelsen av skyldformen dolus eventualis.

Publisert Sist oppdatert

Per Racin Fosmark

Per Racin Fosmark er lagdommer i Borgarting lagmannsrett.

Han har over 25 års erfaring som advokat og møterett for Høyesterett.

Han er også leder av Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester, og er redaktør av Lovdatas sivile flaggsaker.

Fosmark er redaktør for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Høyesterett avsa 14. mars 2019 dom (dissens 4 – 1) – HR-2019-509-A – som gjaldt lovanvendelsen, saksbehandlingen i form av mangelfulle domsgrunner og straffutmålingen ved domfellelse for drap ved filleristing av spedbarn, såkalt «shaken baby syndrome», jf. straffeloven (1902) § 233 første, jf. andre ledd.

Faren hadde også filleristet barnet en gang forut for den dødelige ristingen. Anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen førte ikke frem, men dommen gir veiledning for forståelsen av skyldformen dolus eventualis.

Manglet «særdeles skjerpende omstendigheter»

Det skulle utmåles straff for forsettlig drap. Lagmannsretten hadde funnet at det forelå «særdeles skjerpende omstendigheter» og hadde domfelt etter straffeloven (1902) § 233 andre ledd. Straffeloven (2005) inneholder ikke en tilsvarende gradering, men det er forutsatt i forarbeidene at det er relevant å se hen til praksis etter straffeloven (1902) § 233 første og andre ledd.

Flertallet (Normann, Bergsjø, Lindsetmo og Falch) kom etter en samlet vurdering til at det ikke forelå «særdeles skjerpende omstendigheter», og at straffen følgelig skulle utmåles etter straffeloven (1902) § 233 første ledd.

De forhold som kunne tale for at det forelå «særdeles skjerpende omstendigheter», måtte imidlertid ved utmåling av straffen etter § 233 første ledd tillegges vekt i skjerpende retning. Det dreide seg om voldsutøvelse mot et lite, forsvarsløst barn, og det ble brukt stor kraft.

Allmennpreventive hensyn og en generell styrking av barns rettsvern i lovgivningen tilsa også at det måtte utmåles en streng straff. Flertallet kom til at utgangspunktet for straffen burde være fengsel i tretten år. På grunn av tidsforløpet ble det gjort et fradrag på ett år.

Ønsket strengere straff

Mindretallet (Indreberg) ville tillegge de skjerpende omstendighetene større vekt. Hun viste til at gjerningsmannen var offerets far, den forutgående filleristingen og hardhendte behandlingen av barnet over flere uker, den manglende åpenheten om dette overfor mor og lege når barnets allmenntilstand som følge av dette ble svekket og barnets alder, sårbarhet og avhengighet av far.

Indreberg mente at utgangspunktet for straffen burde være fengsel i fjorten år, men hun var enig med flertallet i at det måtte gjøres et fradrag på ett år på grunn av tidsforløpet

Powered by Labrador CMS