Høyesterett: Erkjenner rettsikkerhetsbrudd i NAV-saken

Høyesterett i storkammer, med elleve dommere, avsa 2. juli 2021 enstemmig dom i «NAV-saken»– HR-2021-1453-S.

En mann født i 1951 er frifunnet for grovt uaktsomt grovt bedrageri - etter at han først ble dømt i Høyesterett i 2017 til 75 dagers fengsel for forholdet.

Mannen ble dømt til fengsel for å ha fortiet at han oppholdt seg i Italia uten godkjenning fra NAV i perioder han mottok arbeidsavklaringspenger.

Spørsmålet var om domfellelsen var uriktig fordi folketrygdlovens vilkår om opphold i Norge, jf. § 11-3, var i strid med EØS-regelverket.

Både påtalemyndigheten og forsvarene nedla påstand om at mannen skulle frifinnes.

EFTA-domstolens uttalelse

Under saksforberedelsen for Høyesterett innhentet Høyesterett tolkningsuttalelse fra EFTA-domstolen.

EFTA-domstolen avga sin uttalelse 5. mai 2021, jf. sak E-8/20.

I korthet gikk domstolens svar ut på at både EØS-avtalen artikkel 36 og trygdeforordningen fra 2004 artikkel 21 ,utelukker en regulering som medfører at retten til å beholde arbeidsavklaringspenger ved opphold i en annen EØS-stat begrenses til fire uker i året og er betinget av forhåndsgodkjenning.

EFTA-domstolens forståelse av EØS-retten kan ikke fravikes uten at det foreligger «gode og tungtveiende grunner for det», jf. HR-2016-2554-P Holship avsnitt 77.

Utenlandsoppholdene som i sin tid dannet grunnlaget for tiltalen, strakk seg fra mai 2010 til oktober 2012. Det omfattet således perioden både før og etter at den någjeldende trygdeforordningen – forordning 883/2004 – trådte i kraft 1. juni 2012 som del av EØS-avtalen.

Staten: Aktivitetsplikt ikke uforenlig med EØS-regelverket

Staten ved Arbeids- og sosialdepartementet fikk tillatelse til å opptre i saken, og tok til orde for at EFTA-domstolen ikke har vurdert vilkåret om aktivitetsplikt atskilt fra kravet om søknad og tillatelse.

«Den rådgivende uttalelsen kan ikke forstås slik at EFTA-domstolen har gitt anvisning på at et krav om aktivitetsplikt, som vilkår for arbeidsavklaringspenger, generelt er uforenlig med EØS-regelverket. De materielle vilkårene for ytelsen kan Norge som kompetent stat fastsette nasjonalt. EØS-regelverket er kun til hinder for ytterligere vilkår eller særvilkår ved utenlandsopphold, herunder avslag på arbeidsavklaringspenger utelukkende fordi mottaker oppholder seg i en annen EØS-stat», anførte Staten.

- Domstolen har et selvstendig ansvar

Høyesterett kom ikke overaskende til at kravet om opphold i Norge i folketrygdloven § 11-3 første ledd jf. tredje ledd var i strid med EØS-retten.

Etter at EUs nye trygdeforordning, forordning 883/2004, ble en del av EØS-avtalen 1. juni 2012, var kravet om opphold i Norge i strid med artiklene 7 og 21 i denne forordningen. Før denne forordningen trådte i kraft, var kravet om opphold i strid med EØS-avtalen artikkel 36 om fri bevegelighet for tjenester.

Mannen som var dømt for trygdebedrageri, og som hadde sonet fengselsstraffen på 75 dager, ble frifunnet.

Høyesterett viser til at oppholdskravet i folketrygdloven § 11 - 3 og trygdemyndighetens praktisering av kravet, har vært i strid med EØS-regelverket i hele tiltaleperioden, og at straffeforfølgningen hvilte på et sviktende rettsgrunnlag.

«Straff er samfunnets strengeste reaksjon mot lovbrudd, og domstolene har et selvstendig ansvar for å påse at det foreligger rettslig grunnlag for straffansvar. I dette tilfellet må det erkjennes at de rettsikkerhetsgarantiene som skulle sikres ved domstolsbehandlingen av As sak, ikke fungerte godt nok når feilen i lovanvendelsen ikke ble fanget opp, heller ikke ved Høyesteretts behandling av saken i 2017», skriver Høyesterett.

Dommen er viktig og vil ha stor betydning for myndighetenes og domstolenes videre behandling av sakene etter Nav-skandalen.

Dommere: Indreberg, Webster, Matheson, Falkanger, Noer, Bull, Falch, Bergh, Østensen Berglund, Høgetveit Berg og Steinsvik (førstvoterende).