Høyesterett behandler anke om salær-tillegg for dysleksi

Shæriæti var oppnevnt som forsvarer i en straffesak i Trøndelag tidligere i år, og krevde salær for medgått tid. Han hadde brukt 118 timer på å forberede seg til hovedforhandlingen, men tingretten besluttet å tilkjenne salær for 40 timers arbeid.

Etter salærforskriften § 7 skal salæret kuttes dersom forsvareren har brukt lengre tid enn det som er «rimelig og nødvendig» for å gjennomføre arbeidet.

Hans prosessfullmektig, advokat Bendik Falch-Koslung, forklarer at det var enighet om medgått tid, men at retten blant annet mente at Shæriæti hadde brukt for mye tid på vitner og medie-kontakt. Forsvarerens dysleksi kunne heller ikke vektlegges i vurderingen av hva som er «rimelig og nødvendig» etter salærforskriften, ifølge tingretten.

– Prinsipielt spørsmål

Saken ble anket til lagmannsretten, men salær-avgjørelsen ble opprettholdt.

– Jeg har argumentert for at det utgjør en form for indirekte diskriminering når det ikke tas hensyn til dysleksi i salærfastsettelsen. Har man denne diagnosen, så bruker man gjerne lengre tid enn andre på å lese de samme dokumentene. Dette er en likebehandling som indirekte innebærer diskriminering av en person med funksjonsnedsettelser, sier Falch-Koslung til Advokatbladet.

Nå er saken tatt opp til ankebehandling i Høyesterett, der lagmannsrettens lovtolkning skal prøves.

– Dette er et prinsipielt spørsmål: Er det adgang til å ta hensyn til en dysleksi-diagnose i «rimelig og nødvendig»-vurderingen, eller er dette et irrelevant moment? Lagmannsretten har lagt til grunn at dette er en objektiv norm, og at det derfor ikke er grunnlag for å se hen til slike subjektive forhold. Dersom dette er tilfelle, så mener jeg at det i så fall er snakk om indirekte diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven § 6, forklarer Falch-Koslung.

Her kan du lese kjennelsen fra Frostating lagmannsrett.

Kan true rettsikkerheten

Han mener det er problematisk dersom det ikke skal kunne tilrettelegges for at advokater med funksjonsnedsettelser får betalt for jobben de gjør.

– I det offentlige har vi for eksempel flere blinde advokater, og de får personlig tilrettelegging blant annet i forbindelse med oversettelse til punktskrift. For private advokater som tar oppdrag for det offentlige, ser man lite av slik personlig tilrettelegging som følge av funksjonsnedsettelser. Min klient ble oppnevnt av det offentlige, og må gjøre den samme jobben uansett hvor fort eller sakte han greier å gjennomføre oppgavene. Når han har en diagnose som gjør at ting tar litt lenger tid, er dette noe retten bør ta hensyn til, understreker han.

Falch-Koslung er også bekymret for konsekvensene denne praksisen kan få i enkeltsaker.

– Dersom man vet at man ikke kommer til å få betalt for den jobben man gjør, så kan dette absolutt gå på bekostning av rettssikkerheten til advokatens klient i den konkrete saken. Dette er svært uheldig, påpeker Falch-Koslung.