Bakgrunnen for saken var at tiltalte A, som i 2003 ble vurdert som paranoid
schizofren, over en periode på to år hadde sendt omkring 2 400 tekstmeldinger til person C, som var læreren til tiltaltes tidligere ektefelle. Meldingene inneholdt blant annet trusler om drap og vold.
Han sendte også trusselmeldinger til hans tidligere ektefelle B og hennes nye samboer D.
Spørsmålet for domstolen var om det var grunnlag for dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven §62 som følge av alvorlig personforfølgelse med trusler i tekstmeldinger.
Videre var det spørsmål om utmåling av oppreisning til de fornærmede, jf. skadeserstatningsloven § 1-3.
Dissens i lagmannsretten
I Sør-Rogaland tingrett ble mannen dømt til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven §62. C ble tilkjent 80.000 kroner i oppreisningserstatning og 7.693 kroner i erstatning, mens B og D ble tilkjent 10.000 kroner hver i oppreisningserstatning.
Tingretten kom til at mannen hadde handlet med forsett som beskrevet i tiltalen, samt at han ikke hadde skyldevne.
Mannen anket saken til Gulating lagmannsrett, som under dissens 2-1 konkluderte med samme straff som tingretten.
Mindretallet mente at vilkåret i straffeloven §62 andre ledd om at «andre tiltak har vist seg åpenbart uhensiktsmessige» ikke var oppfylt. Videre vurderte mindretallet at det ikke med sikkerhet kunne konkluderes med at vilkåret om fare for gjentakelse i bestemmelsen, var oppfylt.
Lagmannsretten var enig i tingrettens erstatningsutmåling til person C på 80.000 kroner, men doblet summen på oppreisningserstatningen til B og C fra 10.000 til 20.000.
Mannen anket saken til Høyesterett over lovanvendelsen og bevisdømmelsen. Videre begjærte han ny behandling av de sivile kravene.
Han anførte at tilleggsvilkårene i straffeloven §62 annet ledd ikke var oppfylt og at lagmannsrettens utmåling av oppreisningsbeløpene, måtte reduseres.
Høy terskel
Førstvoterende Arne Ringnes startet med å drøfte om straffeloven §62 første ledd ga hjemmel for dom på overføring til tvungent psykisk helsevern i saken.
Ved å gjennomgå lovhistorikken og forarbeidene, kom han frem til at det skal mye til før den handlingen som det er nærliggende fare for, når opp til terskelen i bestemmelsen om «alvorlig integritetskrenkelse».
Videre la han til grunn at forarbeidene gir en klar indikasjon på at risikoen gjelder handlinger som er farligere enn de som forelå i denne saken, selv om tekstmeldingene vil kunne medføre psykiske skadevirkninger og være en stor belastning for fornærmede.
«Dette tilsier forsiktighet med å utstrekke kravet om nærliggende fare for «ny og alvorlig
integritetskrenkelse» i § 62 første ledd til handlinger som faller utenfor det forarbeidene gir
god dekning for. Jeg peker dessuten på at dersom A igjen skulle begynne å sende lignende
tekstmeldinger, vil politiet ha mulighet og oppfordring til å gripe inn lenge før
virksomheten får et slikt omfang som den har hatt. Jeg viser til min drøftelse av § 62 andre
ledd», skriver førstvoterende.
På den bakgrunn konkluderte Ringnes med at det ikke er hjemmel i straffeloven §62 første ledd for dom på overføring til tvungent
psykisk helsevern i den konkrete saken.
Vilkårene ikke oppfylt
Førstvoterende gikk så videre til å drøfte bestemmelsens andre ledd. Det sentrale spørsmålet var om vilkåret om at «andre tiltak har vist seg åpenbart
uhensiktsmessige», var oppfylt.
I motsetning til lagmannsrettens flertall, samt tingrettens dom, konkluderte førstvoterende med at vilkåret ikke var oppfylt.
«Jeg forstår det slik at A i dag er underlagt en adekvat behandling som ikke er avsluttet. Det
er da ikke grunnlag for å konkludere med at behandlingen ikke vil kunne bedre hans
tilstand og kriminelle atferd. Etter mitt syn kan det følgelig ikke på det nåværende
tidspunkt slås fast at den pågående behandlingen «har vist seg» åpenbart uhensiktsmessig», skriver førstvoterende.
På den bakgrunn konkluderte han med at vilkårene for overføring til tvungent psykisk
helsevern etter straffeloven § 62 andre ledd, ikke er oppfylt. Mannen ble derfor frifunnet for kravet om særreaksjon etter bestemmelsen.
Videre ble oppreisningsbeløpet til C senket fra 80.000 til 50.000 kroner, og beløpene til B og D fra 20.000 til 10.000 kroner hver.
Dissens: - Foreligger fare for nye lovbrudd
«Jeg har kommet til et annet resultat enn førstvoterende, og mener vilkårene for å idømme
overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62 første ledd er oppfylt.
Videre mener jeg det ikke er grunnlag for å redusere erstatningen som de fornærmede ble
tilkjent i lagmannsretten».
Slik innledet Cecilie Østensen Berglund sin dissens. Hun sluttet seg til førstvoterendes drøftelse av straffeloven §62 første ledd, frem til behandlingen av vilkåret om nærliggende fare for en ny og alvorlig integritetskrenkelse.
«Etter sin ordlyd omfatter vilkåret «alvorlig integritetskrenkelse» i straffeloven §62 første
ledd både fysiske og psykiske krenkelser. Alvorlige trusler og alvorlig personforfølgelse
faller innunder dette», skriver Østensen Berglund.
«Ved vurderingen av om det er nærliggende fare for «ny og alvorlig integritetskrenkelse»,
må det etter mitt syn tas utgangspunkt i at A har begått svært alvorlige lovbrudd, med et
omfang, en intensitet og et innhold som har medført vedvarende og alvorlig frykt hos C.
Det massive antall drapstrusler til alle døgnets tider har påvirket både hennes arbeidsliv og
privatliv, samt ledet til en begrunnet redsel for egen og sønnens sikkerhet. Også andre
fornærmede har vært utsatt for As svært alvorlige trusler», skriver annenvoterende videre.
Enig med lagmannsretten
Østensen Berglund sluttet seg til lagmannsrettens vurdering om at det foreligger en «særlig nærliggende fare» for nye
lovbrudd, og mener på den bakgrunn at vilkårene for å idømme overføring til tvungent psykisk
helsevern er oppfylt.
Videre var hun uenig med førstvoterendes erstatningsutmåling.
«For B og D mener jeg lagmannsretten har tatt et korrekt utgangspunkt med 25 000 kroner.
Også disse to har i praksis fått sin frihet begrenset som følge av truslene. Når de beløp det
er aktuelt å tilkjenne er såpass lave, og lovbryteren har god økonomi, mener jeg det er
riktig å begrense fradraget som følge av As forhold til 5 000 kroner, slik lagmannsretten
har gjort», skriver Østensen Berglund.
Wenche Elizabeth Arntzen sluttet seg til annenvoterende, mens Ingvald Falch og Hilde Indreberg sluttet seg til førstvoterende Ringnes.
Les dommen i sin helhet her!
