- Jeg har aldri søkt publisitet eller oppmerksomhet. Jeg har holdt meg til sakene og er en person som trives best i bakgrunnen. Advokaten er egentlig uten interesse. Man uttaler seg om enkeltsaker som er kommet i fokus. Høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen vant ingen mesterskap som orienteringsløper. Isteden satte han en uslåelig norgesrekord i sakførsel for Høyesterett. 1200 saker fra 1961 til 2000!
- Det var høyesterettsjustitiarius Carsten Smith som hadde telt opp da jeg gikk av for aldersgrensen som fast forsvarer. 1150 straffesaker og 50 sivile saker. Og det ble fire-fem til på overtid. Det er knapt mulig å få så mange saker nå, det begrenser seg til 15-20 saker pr. år. Jeg var heldig som fikk fatt i tre saker raskt og tok Prøven allerede 32 år gammel. Den tredje saken gjaldt erstatning til en pasient. Stenberg-Nilsens klient vant.
- Rekorden i Høyesterett blir nok stående, smiler Stenberg-Nilsen.
Ja, for visst kan den 72 år gamle advokatnestoren smile også! I presseklipp fremstår han som en meget alvorlig og konsentrert mann som ikke bruker tid på fjas og utenomsnakk. Og ledervervet i Kontrollutvalget for overvåknings- og sikkerhetstjenesten var jo eksempelvis ikke akkurat en oppgave som ga mye rom for humor og kvikke replikker. Tett som en potte.
Men gjennom et nærmere tre timer langt intervju der han sitter bom stille og svarer velformulert både på gode og mindre gode spørsmål, er smilet på lur hele tiden. Sammen med vennligheten. Og det brennende engasjementet for faget sitt, viktige saker han har ført og vanskelige spesialområder som ytringsfrihet. Han holder koken i advokatpraksisen sin fremdeles.
Kan smile
- Karakteristikken som en alvorlig, alltid saklig, ordentlig og pertentlig mann – plager den deg?
- Pertentlig er jeg ikke, men jeg er ordentlig av meg. Nei da. Jeg har forståelse for at omgivelsene og pressefolk har sett på meg som en alvorlig person. Det er vel slik at jeg er alvorlig når jeg står i retten eller uttaler meg om eksponerte saker som jeg involveres i.
Jeg var meg veldig bevisst dette da jeg gikk av som formann i Advokatforeningen i 1988. Det skulle tradisjonen tro tas bilde av meg til anegalleriet på styrerommet, og jeg hadde på forhånd bestemt meg for å servere mitt beste smil hele tiden for fotografen. Det klarte jeg da også. Resultatet ble imidlertid nokså pussig! Det er bare en eneste formann som smiler fra bilderekken på veggen. Gjett hvem. Alle andre har gravalvorlige ansikter. Det ble litt feil, men samtidig veldig morsomt, ler høyesterettsadvokaten.
Hans Martin Stenberg-Nilsen ble født i Oslo oppunder jul i 1930. Han vokste opp i Hamar by, og foreldrene hadde yrker svært fjernt fra jussen. Han kunne for eksempel blitt journalist. Han var interessert i idrett og var aktiv orienteringsløper, drev det imidlertid ikke lenger enn til en sølvmedalje i et kretsmesterskap. Frem til artium på engelsklinjen i 1949 skrev han parallelt fotballreferater i Hamar Stiftstidene og om orienteringsløp i Hamar Arbeiderblad.
Pene ekstrainntekter?
- Ja, ti øre linjen. Så det gjaldt å skrive langt. Jeg kjente en sportsjournalist i hver av de to avisene. Den ene hadde det som bijobb, han var sekretær på Sør-Hedmark sorenskriverkontor og oppmuntret meg en del til å ta jus. Sommeren etter artium var jeg vikar ved sorenskriverkontoret – forefallende kontorarbeid og tinglysningsarbeid. Jeg hadde allerede bestemt meg for jusstudier etter også å ha vurdert Handelshøyskolen og sosialøkonomi som alternativer. Noen interesse for tekniske fag hadde jeg ikke og har ikke hatt det senere heller, sier Stenberg-Nilsen til Advokatbladet.
- Hvordan opplevde du krigsårene i oppveksten?
- Jeg var bare ni da krigen brøt ut. I starten var jeg for liten til å forstå noe særlig. På Hamar var det jo ikke mye krig å se. Men jeg måtte gå på skole om ettermiddagen fra klokken 14.15 til 19. Tyskerne brukte noen skoler, det var ikke plass til alle på dagtid. Jeg husker at vi var veldig opptatt av at krigen måtte vinnes. Frigjøringsdagen 7. mai husker jeg som spesiell. Ryktene gikk i andre time. En lektor kom inn og sa at vi hadde fri. Krigen er vunnet!
Da brøt freden løs, men jeg måtte vel ha vært fem år eldre for å forstå rekkevidden av det som hadde skjedd.
Det jeg ellers husker best fra krigsårene er mindre hyggelig å tenke tilbake på. Nazi-barn, som de ble kalt, ble frosset ut. Det var skarpe fronter. Vi kan kalle en gutt i klassen Rolf. Han fikk lide for foreldrenes NS-tilknytning. Men Rolf var så ualminnelig dyktig til å spille fotball at han ikke kunne unnværes. Men utenfor banen snakket vi ikke til ham. Min klasseforstander var lagfører i det lokale NS-laget og forsto. Han syntes det var dårlig gjort. Hadde Rolf gjort noe?
Det hjalp ikke. Det var en slags begrunnet mobbing. Grusomt.
Lillestrøm og Larvik
Stud. jur Hans Stenberg-Nilsen var togpendler. Han bodde hos moren på Lillestrøm i studietiden til avlagt embetseksamen i 1954 og videre frem til 1960. Minus verneplikttjenesten i Tysklandsbrigaden og årene som dommerfullmektig ved Larvik sorenskriverembete. Larvik har senere vært et fast punkt i hans liv.
- Karakteren var vel som karrieren senere høyst laudabel?
- Den var god, bare et par andre på kullet fikk bedre. I studietiden var yrkesplanene moderate, jeg tenkte meg tilbake til Hamar som dommerfullmektig og kanskje senere bli rådmann der. Men det var ventetid for å bli dommerfullmektig da jeg var ferdig, og en fra kullet fikk jobben der og ble senere Hamars rådmann! I ventetiden i 1955 var jeg sekretær i Justisdepartementet. Jeg søkte i Larvik, der jeg kjente noen.
Der traff han også Berit Christiansen.
- Hun var sommervikar på et advokatkontor i byen og hadde derfor ærend på sorenskriverkontoret. Slik ble vi kjent med hverandre.
Senere flyttet Hans Stenberg-Nilsen tilbake til Lillestrøm og var advokatfullmektig hos høyesterettsadvokatene Leif S. Rode og Ragnar Christophersen i Oslo. Advokatbevillingen kom umiddelbart – i 1958. Berit flyttet til Oslo og ”livslang” sekretærstilling i Rederiforbundet. I 1960 ble det giftemål og blokkleilighet på Bekkestua etter en tid i loftsleilighet på Bygdøy. Det ble Bekkestua for godt, men etter 1976 i eget hus høyt oppe i Ørneveien.
- Vi fikk to døtre, som nå er henholdsvis jurist med advokatbevilling og farmasøyt. Kona jobbet deltid i mange år, jeg hadde et bakkemannskap som gjorde det mulig å arbeide mye og intenst.
- Nå er du pensjonist og tar det roligere?
- Ja, nå arbeider jeg bare vanlig full dag. Ikke om kvelden og ikke lørdag og søndag lenger. Det kan kanskje kalles å trappe ned, men det kan jeg jo ikke si. Kollega Ole Lund kan ha rett i at ingen går til en advokat som sier at han trapper ned.
Det er dessuten vanskelig å bryte av tvert når helsen holder og man står oppe i saker som må sluttføres. Og før disse er sluttført, kommer det nye utfordringer. Jeg har nettopp tatt tak i to erstatningssaker som gjelder pasientskader. Jeg har hatt mange slike saker, og her i huset har vi alltid holdt oss på legenes og sykehusenes side.
- Hvorfor det?
- Fordi det er greiest at advokater i et fellesskap som dette er på én side i slike saker. Det blir ikke riktig at man den ene uken står i retten for å hjelpe en overlege på Ullevål, for så den neste uken å skulle representere en pasient som krever erstatning fra samme sykehus.
Myndighetssiden får medhold i de fleste av disse sakene. Slik bør det være. Instituttet Pasientskadeerstatningen må forvaltes slik at man vinner de fleste sakene. Oftest løses sakene greit, bare to prosent av dem kommer for retten. Men innimellom taper vi. Vi har tapt en del ganger. Jeg liker det aldri, men lar det ikke gå inn på meg lenge. En part må jo tape. Jeg fører ingen statistikk på utfallet.
I straffesaker taper vi det meste som forsvarere. Slik bør det også være – de tiltalte blir stort sett dømt for det de er siktet for fordi de har forbrutt seg. Men man slutter jo ikke å forsvare klienter fordi de høyst sannsynlig taper i retten, sier Stenberg-Nilsen.
”Huset” han viser til er Advokatfirmaet Stenberg-Nilsen, Christophersen & Lyngtveit ANS i Grensen 12. Der er han kompanjong, han startet egen praksis med eget kontor i 1966.
For å ta det litt kjapt, så kan vi jo sakse litt om utviklingen hans videre: Fast aktor i Oslo byrett 1968-1972 Fast forsvarer ved Høyesterett fra 1972. Sensor ved juridisk embetseksamen fra 1967. Formann i Revisorrådet. Mobiliseringsbeskikket som stedfortredende generaladvokat med obersts grad. Medlem av Advokatforeningens hovedstyre 1982-1988. Viseformann i Advokatforeningen 1984-1985, formann de neste tre årene.
Nesten advokatstreik
- Hva husker du best fra ledertiden i Advokatforeningen?
- Det må jo bli streiketrusselen og mobiliseringen av streikevilje for å presse Justisdepartementet til å heve salærene for faste forsvarsadvokater vesentlig. Det har alltid vært omtrent utenkelig i advokatkretser å vurdere streik. Nå ønsket man makt bak kravene, alle skulle si opp sine stillinger hvis vi ikke fikk et visst gjennomslag. Da måtte alle være med, og det ble de med et par unntak. Og departementet ga etter.
Men denne aksjonen vil jeg ikke ha æren for. Det hadde oppmagasinert seg stor misnøye gjennom en rekke år forut. Det var et langvarig sig i saken mot noe som kunne bli streik. Det lå i tiden, grunnen var beredt, sier Stenberg-Nilsen beskjedent.
- Vi i hovedstyret ønsket oss enda høyere satser. Det som jeg var mest opptatt av i min tid i foreningens styre, var kurs og etterutdanning for advokater. Jeg har aldri vært i et kretsstyre, noe som er veien til et sentralt verv. Siden midt på 60-tallet var jeg opptatt av å sette fart på kursvirksomheten og var sekretær for dette i tre år og senere formann i etterutdanningsutvalget. Det var fint å arrangere kurs. Jeg måtte være til stede selv og lærte mye jus av det.
Ellers var det jo spektakulært å få være norsk representant med ledsager på det årlige juristmøtet i Wien. Det var stort anlagt med Østerrikes president på plass og stort ball. Interessant var det også. Dette var jo før jernteppet forsvant det eneste forum der advokater fra både øst og vest møttes.
Det er berikende, men også en viss byrde å ta slike verv. Man må begrense oppdragene som advokat, sier Hans Stenberg-Nilsen, som likevel har sagt ja til veldig mange oppgaver for det offentlige og for Advokatforeningen. Han var for eksempel redaktør av Norsk Rettstidende ikke mindre enn 16 år. Redaktøren satt på kjøkkenet på kveldstid og i helger – gjennomgikk dommer og laget sammenfatninger til hefteserien.
- En interessant jobb. Jeg likte oppdraget godt, men det var tidkrevende. Det var viktig for meg som fast forsvarer i Høyesterett å være bredt faglig oppdatert, og det var nyttig å studere to innfallsvinkler til sakene. Det var utfordrende å lage sammendrag av dommer med få linjer til rådighet. Det stiller krav til formuleringsevnen.
- Et ærefullt oppdrag?
- Nei, men et viktig oppdrag. Rettstidende har eksistert siden 1836. Nå er det spennende om tiden er ute for trykte domssamlinger med 20-30 hefter i ett bind årlig. Nå har vi jo lovdata og kan søke via dataregisteret. Advokater slår ikke opp i Rettstidende så ofte lenger etter at det utspilte sin rolle som søkeobjekt. Men foreløpig har heftene en funksjon fordi de kommer etter hvert. Man leser mer hvis det kommer noe overkommelig som virker interessant. På internett leter man etter bestemte ting. Heftene er av mer almen juridisk interesse. Derfor er heftene fremdeles nyttige, men det er vel ikke usannsynlig at Norsk Rettstidende avvikles om noen år.
Hysj!
- Som leder av kontrollutvalget for sikkerhets- og overvåkingstjeneste var du en person som vi følte oste av hemmelig viten om nordmenn. Du måtte tåle mange hugg, ikke minst fra Lund-kommisjonens rapport i 1996, som avslørte omfattende og systematisk ulovlig overvåkning av norske borgere. Hvordan føltes det?
- Det var helt greit, det var ikke personlig rettet mot meg. Husk, det meste av det som ble kritisert gjaldt forhold i tiden før 1988 da jeg kom inn. Forhold fra kald krig på 60- og 70- tallet. Gamle saker der man kritiserte at dokumenter var makulert, for eksempel. I min virketid dreide overvåkningen seg mye om nynazisme og terrorisme. Kontrollutvalget konsentrerte seg om løpende og aktuelle saker, ikke om gamle saker. Det måtte tas standpunkt til telefonavlytting, for eksempel. Vi måtte finne en lovmessig grense – var rikets sikkerhet i fare, eller dreide det seg kun om kriminelle handlinger? Grupper av utlendinger mot hverandre – er det en fare for rikets sikkerhet? Frykt for terrorisme – gjelder den Norge eller bare mellom mennesker? Vanskelige spørsmål.
Vi forsto vel alle behovet for overvåkning etter det fryktelige som skjedde 11. september 2001. Men overvåkning på politisk grunnlag alene er ikke akseptabelt. Overvåkning må munne ut i noe som gir frykt for rikets sikkerhet, understreker Hans Stenberg-Nilsen.
- Jeg sitter ikke og vet en masse rett og slett fordi jeg har glemt det meste. Jeg er flink til å glemme. Jeg leste i dokumenter der og da på Politihuset. Jeg har sett i mange mapper.
Sportsidiot
- Man har sagt fra mange hold at du kunne passet godt i Arbeiderpartiet…
- Jeg har aldri vært medlem av et politisk parti. Jeg har derimot vært aktivt medlem av Bekkestua Rotaryklubb i alle år. Jeg har forresten medlemskap i Norsk Dusteforbund. Sogar dobbeltmedlemskap.
- Ser man det!
Han viser oss med ærbødighet et Dagbladet-klipp fra formannstiden i Advokatforeningen. Et skriv til alle medlemmer om ”Representantskapets henstillings-vedtak om å begrense/avstå fra bruk av tittelen høyesterettsadvokat sålydende:” Så følger en ikke helt lettfattelig punktvis oppstilling. Det var faktisk 10. gang at Representantskapet behandlet det lenge brennhete tittelspørsmålet. Vi lar akkurat det ligge her.
- President Darwin P. Erlandsen varslet avslutningsvis et nytt kapittel dagen etter, at det var en føljetong. Det trodde jeg var en spøk. Men jammen holdt han ord!
Hans Stenberg-Nilsen er altså ikke et menneske helt uten lyter; han er både dobbeltmedlem av Dusteforbundet og sportsidiot.
- Jeg har alltid vært veldig interessert i idrett, all slags idrett. Selv om jeg fortsatt regner meg som et friluftsmenneske, blir det en del timer foran fjernsynet. I årene på Lillestrøm var jeg aktivt med i administrasjonen i LSK og opplevde Lillestrøm Sportsklubbs første storhetstid – fra 1950 til 1963 – med seriemesterskap og cupfinale.
- Jeg fikk klubbens gullmerke for 25 års medlemskap og hadde det på jakkeslaget to ganger. Første gang i 1986 da det ble 1-4 mot Tromsø i finalen. Andre gangen var semifinalen mot Brann tidlig på 90-tallet: Tap 1-4. Siden har jeg ikke hatt det på meg. Jeg er litt overtroisk når det gjelder fotball, det går bedre uten merket, sier høyesterettsadvokaten som bor noen hundre meter fra Nadderud stadion og rusler ned bakken for å heie på Stabæk.
- Og når Lillestrøm gjester Nadderud?
- Da banker hjertet for Lillestrøm!
Da er han langt unna juridiske irrganger.
Styrkeprøver
Hans Stenberg-Nilsen har prosedert i mange store saker med stor medieinteresse i sin advokatpraksis. Vi kan nevne Jahre-boet, Investa-saken og Holter Terrasse-saken blant de store styrkeprøvene ikke minst tidsmessig.
- I Investa-saken var jeg 42 dager i byretten og 70 dager i lagmannsretten. Det er det lengste løpet jeg har vært med på. Det er ikke greit med så langvarige oppdrag, man blir lett utilgjengelig. Det blir vanskelig med kombinasjonen prosedyreadvokat og forretningsadvokat. Sistnevnte må være tilgjengelig. Står du i retten, så er du der. Er du opptatt i Sogn, så er du til liten hjelp for en klient i Oslo. Men jeg har alltid likt bredden og vært altetende. Jeg mener det er nødvendig å ta straffesaker for å få tilstrekkelig prosedyrepraksis. Jeg har hatt veldig mange straffesaker.
- Hvilken har gått mest inn på deg?
- En drapssak i Trondheim omkring 1980. En ektemann drepte i fortvilelse sin kone med et øksehugg. Først ble han dømt, store formildende omstendigheter. Det ble anket til Høyesterett, jeg ville prosedere på sinnssykdom i gjerningsøyeblikket og innhentet nye psykiatriske erklæringer. Bare en av fire sa ikke sinnssyk. Det var klart for gjenopptakelse, men mannen var svært plaget av saken og ville ikke. Han ville heller ta straffen på tre og et halvt års fengsel.
Jeg presset ham og klarte til slutt å overtale ham til å skrive under på dokumentene. Han ble frifunnet og ble veldig glad. Da følte jeg at jeg hadde gjort noe bra.
Ytringsfriheten
Men ellers husker jeg jo de siste sakene best, jeg er flink til å glemme. Jeg har vært svært opptatt av saker som gjelder ytringsfrihet. To saker i Høyesterett huskes godt. Leserbrevsaken i Morgenavisen i 1978 gjaldt redaktøransvaret for et nedlatende innlegg om pakistanere. Avis og redaktør vant, også slikt måtte godtas i ytringsfrihetens navn.
Den andre var Gro-saken for Dagbladet. En hyperaktiv, ung jente ble lagt i jern. Det kaltes for atferdsterapi. Journalistene Arne Skouen og Gerd Benneche kalte det for tortur. Noen uttrykk fikk passere, andre ikke. Det var en skjellsettende sak på området. I dag ville avisen trolig fått full frifinnelse. Utviklingen har gått sterkt i retning av større ytringsfrihet på bekostning av personvernet. Den filologiske kontrollen av mediene er blitt mindre, de har fått større rom. Retten ser på helhet og bakgrunnen for oppslag. Selv stupide, dumme utsagn kan nå passere. Jeg tror det er bra, ellers soper man holdninger under teppet. Bedre å ha dem i dagslys, synes Stenberg-Nilsen.
- Men ærekrenkelser er noe annet og nedverdigende. Da må man finne seg i påtale. Men det er vanskelige grenseoppganger. Jeg har hatt mange slike saker som forsvarer i Høyesterett. Noen av dem vi tapte ville vært vunnet i dag, for eksempel Gro-saken og kanskje Dagbladets politivold-sak så sent som i 1999. Avisen viste bilder av en politimann som slo en full bilist som var dratt ut av sin bil. En tilskuer fanget det inn med videokamera. Var det lovlig maktutøvelse? Politimannen kunne gjenkjennes og fikk oppreisning. Juridisk teori er i rask endring på dette feltet, ikke minst fordi EUs menneskerettskommisjon påvirker vår Høyesterett.
Mer pengefokus
- Hva synes du om advokatstanden nå?
- Det er annerledes enn det var, mer forretningsmessig preg i de store byene. Utenfor er det langt på vei som før med allsidig praksis og moderat spesialisering. Store firmaer i store byer har litt mer fokus på å tjene mye penger. Vi snakket ikke så mye om penger da jeg var en ung advokat.
Men jeg er ikke trist av den grunn. Jeg gleder meg over alle jurister som tjener gode penger på å være jurist. Selv har jeg ikke gjort de store pengene, det er knapt mulig å nå de økonomiske høydene i en prosedyrerelatert virksomhet. Det er ikke nok timer å selge. Forretningsadvokater får salærer i forhold til sakens økonomiske størrelse. Slikt kan det bli penger av.
Å være advokat er å drive forretning, men det må ikke bli bare forretning og heller ikke bare idealisme. Selv drives jeg av interessen for faget, men jeg er ingen idealist.
- Når trives Hans Stenberg-Nilsen aller best?
- Det må være når jeg driver med garnfiske på hytta på Rakke ved Stavern. Det er spennende, smiler 72-åringen. – Vi bygget hytte der i 1966 og har kort avstand til min kones store familie i Larvik. Styrkeprøven er å skaffe nok fersk, selvfisket torsk til stor familiemiddag hver langfredag. Sørvesten på Rakke er ikke noe å spøke med. Men stort sett har jeg klart det.
Sitater:
Jeg har forståelse for at omgivelsene og pressefolk har sett på meg som en alvorlig person.
Kollega Ole Lund kan ha rett i at ingen går til en advokat som sier at han trapper ned.
Nå er det spennende om tiden er ute for trykte domssamlinger med 20-30 hefter i ett bind årlig.
Å være advokat er å drive forretning, men det må ikke bli bare forretning og heller ikke bare idealisme.
