Guiditta Cortero Moss tilhører en intelligentsia som vi knapt nok har her i Norge. Hennes far var en anerkjent og omdiskutert juridisk professor i Italia, hennes mor en av de første italienske kvinnene som tok universitetseksamen på 50-tallet. Barndommen til Moss var preget av oppbyggelige aktiviteter og litteratur. Nå jobber hun i Norge for å skape en mildere hverdag for seg selv og sønnen.
Det er en spesiell opplevelse å intervjue Guiditta Cortero Moss. Ikke fordi hun er streng og utilnærmelig, men fordi kløften blir veldig stor mellom en nordnorsk halvstudert røver med bakgrunn i speiderbevegelsen, og den intellektuelle professoren fra den italienske overklassen. Heldigvis har vi et par isbrytere å ta tak i. Guiditta Cortero Moss gjør nemlig så utrolig mye rart og spennende. Som for eksempel ballett. Hvordan har det seg at en intellektuell universitetsprofessor fremdeles trener ballett to ganger i uka i en alder av 45 år?
- Jeg gjør det bare for meg selv. Ballett er krevende fysisk, samtidig som at det er en kunstform. Bak ligger det strukturerte regler om alt, alle bevegelser, rytme og oppbygging. Det liker jeg veldig godt, sier Moss.
For å være helt ærlig er det ikke lett å forestille seg professoren danse ballett, men grasiøsiteten ligger der, selv om hun bare sitter på en stol foran datamaskinen sin. Dessuten skjønner vi snart at identiteten handler mye om struktur, oppbygging og kontroll. Da Moss var ni år gammel, mente faren at det var på tide at hun lærte seg tysk. Siden hun også skulle bli en jussprofessor, var det viktig at hun lærte seg å lese de gamle, tyske mestrene på orginalspråket så tidlig som mulig.
- Jeg ble raskt fascinert over den tyskspråklige litteraturen. Senere tilbrakte jeg alle mine sommerferier i Tyskland og England på språkleirer. Det tyske språket har påvirket meg mye mer enn min far hadde trodd. Jeg likte grammatikken og alle de assosiasjonene jeg får når jeg leser ord og uttrykk på tysk. Nå får jeg assosiasjoner til den andelige verdenen jeg er så glad i. Alle mine bøker er på tysk. Den tyske kulturen er rik, mangfoldig og dyp. Det er helt vidunderlig. Siden jeg er glad i musikk, er de tyske komponistene Bach og Schubert utrolig verdifulle for meg, sier Moss.
Moss beskriver barndommen sin som "veldig arbeidsom". Hun drev med ballett, ridning, svømming, tennis og klaver. Der traff hun andre barn, men de hadde som regel bare en aktivitet å konsentrere seg om, og det ble få nære venner.
- Det var nok et større fokus på å forme meg, enn at jeg skulle slappe av og ha det hyggelig, kommenterer hun med ironi i stemmen. I dag er hun glad for at hun tok balletten og tyskundervisningen på alvor, men hun velger en helt annen oppvekst for sin 10-årige sønn Marcus.
- Jeg bruker liten tid på å tenke på hvordan det burde ha blitt, men Marcus har en mye mindre krevende hverdag enn det jeg hadde. Han går på den tyske skolen og har aktiviteter som å danse breakdance, men han slapper nok mer av enn det jeg gjorde. Vi er bevisste på at han ikke hele tiden skal være med på ting som er konstruktivt. For et par år siden ble jeg helt fortvilet
i forbindelse med en stil han skulle skrive om sitt største ønske. Da skrev han at hans største ønske var å få mer fritid. Hva er det jeg har gjort galt, tenkte jeg da.
Guiditta Cortero Moss innrømmer at hun ikke har hatt noen normal oppvekst, heller ikke i italiensk målestokk. Faren var en kjent jussprofessor som etter hvert ble profilert som en motstander mot Berlusconi. Hun omtaler ham som en "ekstremt intellektuell og streng person". Senere i intervjuet kommer det frem at faren ikke bare har opponert mot statslederen, men også hele den katolske kirken. En historie Moss ikke hadde særlig lyst til å fortelle, men som i stor grad har formet henne som person.
- Far var oppdratt hos Jesuittene og ble professor ved det katolske universitetet i Milano. Der ba de ham om å undervise i rettsfilosofi, og han skrev en lærebok der han utfordret leserne til å tenke kritisk. Det falt ikke i smak. Saken gikk helt opp til Vatikanet som forbød læreboken og tok fra ham stillingen han hadde. Det ble en langvarig strid som vakte mye oppmerksomhet i Italia, og hendelsen har preget familiens forhold til religion og kirke, sier Moss som fremdeles er opptatt av religion på et intellektuelt plan.
Etter studiet og en forskerassistensstilling ved Universitetet i Roma jobbet Moss som konsernadvokat i Fiat i fire år. Arbeidet gikk stort sett på internasjonale finansavtaler. Så fikk hun jobb for Hydro, der hun begynte med finansielle kontrakter og endte opp med en universitetsgrad i Moskva.
- Jeg hadde en stor transaksjon i Tyskland, og ble med videre da de trengte å danne et tysktalende team for en stor jobb i Øst-Tyskland. Senere jobbet meg med Polen, Ungarn og Russland og ble en slags Øst-Europa-ekspert. Det var i perioden da Sovjet gikk over til å bli Russland, og jeg følte at situasjonen var så komplisert at det var umulig for meg som jurist å få oversikt. Da tok jeg meg en runde til de store, amerikanske advokatfirmaene som da hadde etablert seg i Moskva, men heller ikke de hadde noen gode svar å gi meg, selv om spørsmålene mine var helt konkrete. Da en jurist i et av disse velrenommerte amerikanske advokatfirmaene svarte meg med et "I don't know, let's try and see what happends", skjønte jeg at dette måtte jeg finne ut på egen hånd. Dermed tok jeg en doktorgrad ved vitenskapsakademiet i Russland. Noe jeg ikke ville ha gjort om jeg visste hvor vanskelig det faktisk var, smiler Moss.
I 1989 kom Moss til Norge for å jobbe i Hydro. Det begynte med et utvekslingsprogram, men Moss så raskt potensialet i det norske arbeidsmarkedet.
- Jeg likte godt måten man arbeidet på, både arbeidsmoralen og arbeidsorganiseringen. Her kunne man virkelig forsyne seg fritt om man var faglig dyktig. I Italia handler det mer om hvem du kjenner og hvilken politisk tilknytning du har. Det er ikke bare et transparent spørsmål om hvorvidt du kan gjøre jobben din, sier Moss.
Senere ble hun gift med nordmannen Arvid Moss. Han har nå ansvar for overordnet strategi og forretningsutvikling i Hydro Aluminium i tillegg til å være styreleder i Posten, men da hun traff ham var han statssekretær i Jan P. Syses regjering. I forbindelse med at Marcus kom til verden tok hun permisjon og jobbet i to år ved universitetet i Oslo. Så prøvde hun seg som partner i Hjort og DLA Nordic (tidligere Lindh Stabell Horten) før hun igjen havnet trygt bak universitets kontorpult som professor i privatrett.
- Hele tiden har jeg kjempet mot å bli jussprofessor slik min far ville det da jeg var ni. Det var en protest, samtidig som at jeg hadde dårlig samvittighet og savnet det akademiske. Jeg har jo alltid jobbet med akademiske ting ved siden av advokatvirksomheten, og i Fiat tilbrakte jeg alle sommerferiene mine på et stort forskningsinstitutt i Tyskland, for å kunne forske og skrive artikler. Det har alltid vært mitt andre, eller egentlige liv. Nå er jeg fornøyd. Dette er mer meg, men jeg er ekstremt glad for den praktiske erfaringen jeg har fått med meg. Det er det jeg forsker og skriver om, og ofte er akademiske artikler og forskning for teoretisk. Siden jeg har jobbet med kontrakter i så mange år, slipper jeg å løpe den risikoen, sier Moss og innrømmer at det er nok en gigantgrunn til at hun hoppet av som partner.
- Jeg har en mann som jobber mye og barn, og da er det ikke lett å jobbe som partner. Å være på universitetet gir meg mye fleksibilitet. Jeg kan gå hjem og hente Marcus på skolen, og heller jobbe etter at han har lagt seg, sier professoren og legger til at hun gjerne jobber 11 timer i døgnet selv med en universitetsstilling. Dessuten har hun ikke gikk opp praksisen helt. Hun sitter som voldgiftsdommer for Stockholm Handelskammer og er rådgiver i forhold til russlandsspørsmål.
Dermed har Moss valgt en helt annen løsning i familiekabalen enn det foreldrene gjorde. Mens faren først og fremst var professor, var moren husmor på tross av en universitetseksamen i kjemi.
- Mor var en fantastisk sterk kvinne som flyttet fra Syd-Italia til Milano for å jobbe i industrien. Hun var sikkert den eneste kvinnen i området som kunne engelsk. Også mormor studerte i sin tid. Da hun fikk oss valgte hun å bli hjemme. Da klarte hun det kunststykket å overbevise oss om at hun var lykkelig hjemme sammen med barna, samtidig som at hun overbeviste meg om at jeg aldri måtte gi opp min selvstendighet. Mor hadde veldige ambisjoner for oss. Først nå når jeg selv er mor forstår jeg at hun ikke har hatt det så lett. Far var også flink og gjorde mye flott, men ting lå til rette for ham, sier Moss som også har en bror med akademisk karriere. Han er fysiker i Italia med en doktorgrad fra Japan.
Guiditta Cortero Moss har fremdeles bevilling og medlemskap i advokatforeningene både i Norge og Italia. Hun understreker at norsk og italiensk rett er svært forskjellig.
- Det juridiske systemet i Italia er ekstremt sofistikert. Italia er den juridiske vuggen i Europa, med en svært detaljert juridisk doktrine. Omfanget av materiale og rettspraksis er utrolig stort. Mye av det er veldig bra. Nordmenn kjenner stort sett bare til turistsvindlere i Roma, Berlusconis krumspring og den italienske mafiaen. Disse er også en del av Italia, men Italia er så mangfoldig, og mye av det er en videreføring av den romerske tradisjonen og renessansen, som vi ser godt i jussen. Norge er veldig harmonisk, og forskjellene er ikke så store. Det er et enhetlig system der folk har felles, grunnleggende verdier. Disse har man ikke i Italia. Der har man jurister som er etiske, ærlige og gode, og man har jurister som er kommunister, ateister, katolske, korrupte eller en del av mafiaen. I Norge ville en korrupt advokat bli frosset ut fordi man her har en så enhetlig tankegang. I Italia vil de i enkelte miljøer bli sett på som smarte, sier Moss.
At det norske juridiske systemet er homogent og basert på skjønn er den største kritikken Moss har mot norske domstoler. Hun mener vi kan komme opp i store problemer på sikt, om vi ikke gjør systemet og lovene mer forutsigbare.
- Mye blir overlatt til dommerens skjønn. Det fungerer godt nå, og det er lett å overlate noe til dommerens skjønn når han eller henne har de samme verdiene som partene. Noe slikt ville ha vært helt utenkelig i Italia. Der ville det ha vært helt uforutsigbart å overlate saken til dommerens skjønn. Da har man andre metoder som gjør behandlingen av saken mer forutsigbar. Når internasjonale aktører kommer hit, stoler de mindre på dommerens skjønn. Om lovverket ble mer objektivt og ga mindre rom for skjønn, ville det gjøre det enklere for internasjonale aktører å forholde seg til norsk juss. Selv i England, som har en domstolskapt juss, er det ikke opp til dommerens skjønn, men en streng formalistisk måte å forholde seg til tidligere dommere på. Der har man en mer objektiv argumentasjon og lovgivning, understreker hun.
At Norge satser så lite på privatrett er uforståelig for professoren i privatrett. Og for utenlandske forskere som kommer til instituttet.
- Internasjonal privatrett er det mest fascinerende og nyttige innen jussen i dag. Jeg fortalte i går en professor fra Oxford som foreleste her at det er lite interesse for dette i Norge, noe han syntes var rart, og han mente at internasjonal privatrett var det eneste faget som ikke kunne oversees. Dette er et komplisert fagfelt, og i Norge er det et lite valgfag med få studenter. Norske advokater som har en internasjonal sak tar heller kreative løsninger eller ignorerer problemstillingen helt, uten å vite at de faktisk kunne ha vunnet saken om de hadde brukt andre lands rett. En advokat kom til meg og fortalte fornøyd at han hadde overbevist den italienske advokaten om å følge norsk lov, men i følge norsk lov var saken foreldet. Det var den ikke i følge italiensk lov, sier Moss og slår kontrollert ut armene i en oppgitt bevegelse.
- Heller ikke den norske dommerstanden har tatt internasjonal privatrett, dermed forsterkes disse problemene. Lenge har ikke Norge vært særlig internasjonalt, men det er det nå. Ikke siden 20-tallet har det vært særlig interesse for internasjonal privatrett, og mange av de dommene vi bruker den dag i dag er fra 20-tallet. Også når man skriver en kontrakt bør man være klar over hvilket lands rett som har innflytelse over saken. Det er viktig for å kunne vite om man har en sak dersom det blir en konflikt. Skriver man en kontrakt er det avgjørende at man vet at kontrakten holder vann i det landet den er regulert i. Norske advokater bruker ofte et slags juridisk instinkt basert på det de har lært her, men det er store forskjeller i de ulike rettssystemene, sier Moss.
Men, det er håp om at situasjonen i Norge blir bedre på området. Nå jobber Moss med et større forskningsprosjekt om internasjonale kontrakter. På mange måter blir det en personlig hjertesukk fra hennes egne erfaringer og frustrasjoner etter å ha jobbet med temaet i 20 år.
- Man skriver kontrakter basert på engelsk kontraktsrett. Ofte er det 60 sider på engelsk - eller oversatt fra engelsk selv om det handler om en kontrakt mellom to norske parter. Det er utrolig mange standardkontrakter, og de er ekstremt utbredt i Norge, Tyskland og Frankrike. Men, engelsk og amerikansk kontraktsrett er ekstremt forskjellig fra norsk rett, og man ender opp med kontrakter man ikke er sikker på om vil fungere i norsk rett. Blant annet er det mange klausuler uten formål. Jeg vil prøve å kartlegge de minst nyttige klausulene, og hva de opprinnelig betydde i engelsk rett. Så vil jeg se om det går an å inkludere dem i det norske rettssystemet, eller om de er ugyldige eller unødvendige. Det er mye smør på flesk i disse kontraktene, sier professoren.
