Etterlyser debatt om vilkårene for å få gjenopptatt saker i Gjenopptakelseskommisjonen

Mange tolker mitt forslag dit hen at jeg vil begrense domfeltes adgang til å få prøvet saken sin på nytt. Det er feil. Tvert imot mener jeg at adgangen til å begjære egen sak gjenopptatt er en viktig sikkerhetsventil i det norske rettssystemet. Forslaget mitt har en helt annen intensjon, nemlig å synliggjøre problemet med at enkelte advokater gang på gang begjærer saker gjenopptatt på vaklende grunnlag. Det gagner ikke den domfelte, og det er dårlig nytt for ressursbruken til den viktige Gjenopptakelseskommisjonen.

Etterlyser debatt

Saken til Viggo Kristiansen ligger fortsatt til behandling i kommisjonen, og det er selvsagt ikke noe godt tidspunkt for å ta denne diskusjonen. I hvert fall ikke for en mor som ikke kan anses som objektiv, eller for en organisasjon som er opprettet i kjølvannet av den samme saken. Selv om Baneheia-saken kun er et eksempel, så ser det ut til å aldri være et passende tidspunkt. Saken til Viggo Kristiansen har vært diskutert i pressen, i sosiale medier, i bøker og i podcaster siden 2007. Og advokat Arvid Sjødin gjentar stadig at de aldri kommer til å gi seg. Det i seg selv bygger opp under behovet for en debatt om hvor mange ganger en advokat skal få begjære den samme saken gjenopptatt.

Man skulle tro at det var overlatt til kommentarfeltene å misforstå forslaget mitt, men det synes også å ha forplantet seg til både fagmiljøer og det politiske liv. Dette sier Advokatforeningens generalsekretær Merete Smith til NRK: «– Hva med de tilfellene der en som er uskyldig dømt litt for raskt fremmer saker for gjenopptakelseskommisjonen uten å ha tilstrekkelig nye bevis – og så har «brukt opp» de gangene han har når han endelig finner det avgjørende nye beviset.» Like merkelig er det å lese kommentaren til Høyres Frida Melvær: «Stenger vi for muligheten til å gjenoppta saker, mister vi muligheten til å avdekke justismord.»

- Viktig for rettssikkerheten

Jeg har aldri sagt og aldri ment at domfeltes rett til å føre saken for Gjenopptakelseskommisjonen skal begrenses. Aldri! Vi bor i en rettstat vi alle skal verne om, og kommisjonen er en svært viktig rettsikkerhetsventil. Det skal heller ikke være begrensinger på hvor mange ganger denne muligheten skal kunne benyttes for domfelte. Fremkommer det nye momenter eller bevis av vekt må det ikke være stengte muligheter for å fremme ny sak, og her bør det heller ikke være foreldelsesfrister.

Jeg er helt enig med Merete Smith og Frida Melvær; mulighetene for domfelte skal aldri være oppbrukte. Det gjelder også domfelte i Baneheiasaken. Men for advokater som gjentatte ganger hevder å ha funnet tilstrekkelig og avgjørende bevis, der det ikke er tilfelle, bør domfelte vernes mot feilaktig forventninger. Det er debatten jeg etterlyser! Bør vi se på vilkårene og regelverket for å føre en sak for Gjenopptakelseskommisjonen?