Lov og lommebok – fri rettshjelp må bli et reelt sikkerhetsnett

Samfunnet blir stadig mer komplisert: Foreldretvister, NAV-vedtak, krav fra inkassoselskaper og uoversiktlige abonnement-feller lander på stuebordet til folk som aldri har åpnet en lovbok. Likevel er terskelen for fri rettshjelp fortsatt 350 000 kroner i årlig inntekt for enslige og 540 000 for par. 

Har du spart litt mer enn 150 000 i formue – kanskje i en eldre bil – faller du også utenfor. Resultatet er at vanlige arbeidstakere representerer seg selv i saker som avgjør bolig, barn og helse.

– Som å be pasienter operere seg selv

Ordningen var ment for «saker av stor personlig og velferds­messig betydning». Nettopp derfor bør den favne bredere. Myndighetene krever at vi prøver «andre alternativer» først – som forsikringer eller medlemskap i forbund – men disse dekker sjelden NAV-klager, barnevern eller uføre­tvister. For mange finnes rett og slett ingen plan B.

Når du først fyller vilkårene, møter du neste hinder: egen­andelen. I en rettssak må klienten fremdeles betale en betydelig sum – ofte et femsifret beløp – før staten tar resten. For en minstepensjonist er det et helt matbudsjett. «Gratis» rettshjelp blir dermed ofte et forskuddslån – et luksusgode folk må takke nei til.

Advokatbladet viser at sju av ti advokater ikke vet hvor det er mulig å få fri rettshjelp. Det betyr at mange mennesker ikke får den hjelpen de kunne fått ved fri rettshjelp. Når staten samtidig digitaliserer alt fra trygdesøknader til skilsmisse­oppgjør, må den sørge for at alle har reell tilgang til profesjonell hjelp. Å be folk «google» seg fram til juridiske svar er som å be pasienter operere seg selv fordi legetimen er dyr.

– Må inn i statsbudsjettet

Rettstaten må måles på hvor godt den beskytter de stilleste stemmene. I dag stiller vi med megafon til noen få og hviskeleppestift til resten. 

Skal likhet for loven være mer enn en høytidelig frase, må fri rettshjelp løftes ut av spareblokka og inn i statsbudsjettet som et selvsagt velferdsgode – på linje med fastlegeordningen og gratis grunnskole. Først da kan vi si at alle har råd til rettferdighet.