Varetekt med elektronisk kontroll – hva er status?

Den 15. august i år trådte straffeprosessloven § 184 b i kraft. Paragrafen åpner for at siktede, i stedet for å sitte i varetekt i fengsel, gjennomfører varetekt utenfor fengsel som «opphold på bestemte steder med elektronisk kontroll». Her skal jeg stort sett bruke kortformen «varetekt med elektronisk kontroll».

Det sentrale vilkåret er at «slik gjennomføring […] anses egnet», jf. straffeprosessloven § 184 b første ledd første punktum. Videre kreves samtykke fra siktede og eventuelle andre berørte, se andre ledd. Nærmere regler er gitt i forskrift om straffegjennomføring kapittel 7 B og påtaleinstruksen kapittel 9.

Høyesteretts ankeutvalg avsa tidligere denne uken den tredje begrunnede avgjørelsen om vilkårene for varetekt med elektronisk kontroll. Her er status.

En slags rekord

De to første avgjørelsene kom i september med HR-2025-1775-U og HR-2025-1832-U. Avgjørelsene knytter seg til samme underliggende straffesak og fengslingssak.

Både straffesaken og fengslingssaken har fått mye medieomtale, særlig på grunn av straffesakens karakter og fordi det i fengslingssaken ble avsagt ikke mindre enn sju fengslingskjennelser og én habilitetskjennelse i samme fengslingsperiode. Det tror jeg er en slags rekord.

Her skal jeg imidlertid i hovedsak holde meg til de to begrunnede høyesterettsavgjørelsene.

Før den første av dem, HR-2025-1775-U, hadde både tingretten og lagmannsretten kommet til at siktede skulle varetektsfengsles i medhold av straffeprosessloven § 172 om rettshåndhevelsesarrest. Begge retter mente at det var grunnlag for varetekt med elektronisk kontroll i egen bolig, jf. § 184 b.

Påtalemyndigheten anket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Det var dermed en videre anke, og ankeutvalget kunne bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolkning, jf. straffeprosessloven § 388 første ledd nr. 2 og 3.

I avsnitt 9 i avgjørelsen ble det lagt til grunn at ankeutvalget også kunne prøve lagmannsrettens subsumsjon når det gjaldt forholdet til Grunnloven og EMK, men det er feil. Det er sikker rett at Høyesterett ikke har «subsumsjonskompetanse» ved videre anke fra påtalemyndigheten til siktedes ugunst, se for eksempel HR-2024-1214-U avsnitt 15.

Når det er sagt: Ankeutvalget holdt seg innenfor prøvingskompetansen, og det dreier seg om en ren skjønnhetsfeil.

Trolig kun aktuelt i et mindre antall saker

I avsnitt 17–19 gis en oversikt over straffeprosessloven § 184 b og begrunnelsen for den.

Det understrekes at varetekt med elektronisk kontroll er en form for gjennomføring av varetekt, ikke et fengslingsgrunnlag, og at de ordinære fengslingsvilkårene må være oppfylt.

Videre gjentas en formulering fra forarbeidene om at varetekt med elektronisk kontroll bygger på «[p]rinsippet om å ikke bruke større inngrep enn nødvendig – minsteinngrepsprinsippet», men at tiltaket «trolig kun vil være aktuelt i et mindre antall saker».

Lovens vilkår er nærmere forklart i avsnitt 20:

«Det følger av ordlyden i § 184 b at det sentrale vilkåret er at oppholdspåbud mv. utenfor fengselet ‘anses egnet’. Lovforarbeidene oppstiller fire kriterier for denne vurderingen, jf. Prop. 139 L (2022–2023) punkt 32.3 på side 311:

‘Det følger som nevnt av første ledd første punktum at oppholdspåbud med elektronisk kontroll må være en ‘egnet’ gjennomføringsform. I dette ligger det at retten for det første må vurdere om formålene med fengslingen etter § 171, § 172, § 173 andre ledd eller § 173 a kan ivaretas med gjennomføringsformen, for det andre om siktede er egnet for slik gjennomføring, for det tredje om det finnes et egnet oppholdssted og for det fjerde om forholdene for øvrig ligger til rette for slik gjennomføring».

Det som stod i fokus i den aktuelle saken var det første kriteriet – om formålet med fengslingen kunne ivaretas ved varetekt med elektronisk kontroll. Dette ble derfor drøftet nærmere, se avsnitt 23–29.

En formulering i forarbeidene om at varetekt med elektronisk kontroll «i mange tilfeller […] ikke [vil] kunne ivareta formålet med fengslingen», og «[s]ærlig […] når fengslingsformålet er å unngå bevisforspillelse», ble gjentatt.

Også for saker der det foreligger unndragelsesfare fremgår det av forarbeidene at varetekt med elektronisk kontroll «i mange tilfeller ikke vil kunne ivareta formålet med fengsling».

Varetekt med elektronisk kontroll ville på den andre siden «kunne være mer praktisk i enkelte saker der siktede varetektsfengsles på grunn av gjentakelsesfare», gjentok ankeutvalget også.

Hva så med rettshåndhevelsesarrest?

Hva så med rettshåndhevelsesarrest etter straffeprosessloven § 172?

Ankeutvalgets svar var at varetekt med elektronisk kontroll «ikke er utelukket» i disse tilfellene.

Forarbeidsuttalelsene om at varetekt med elektronisk kontroll i mange tilfeller ikke vil ivareta formålet med fengsling, og antakelsen om at tiltaket trolig kun vil være aktuelt i «et mindre antall saker», tilsier likevel, som ankeutvalget uttrykte det, at «det må foretas en grundig, konkret vurdering av om de hensynene som i det enkelte tilfellet begrunner fengsling etter § 172, kan ivaretas gjennom oppholdspåbud med elektronisk kontroll».

LES OGSÅ:

Fra 15. august kan varetekt gjennomføres utenfor fengsel

– Domstolene får flere verktøy slik at de kan velge den mest formålstjenlige løsningen for siktede og samfunnet, sier justisministeren.

Ankeutvalget bemerket også at siktedes mulighet til å forberede sitt forsvar «ikke […] er et relevant hensyn ved vurderingen av om formålet med varetektsfengsling etter § 172 kan ivaretas gjennom et oppholdspåbud», se avsnitt 39.

Høyesterett tok frem teskjeen

Lagmannsrettens kjennelse ble opphevet på grunn av mangelfull begrunnelse.

Ved den nye behandlingen fastholdt lagmannsretten at det var grunnlag for varetekt med elektronisk kontroll i egen bolig.

Påtalemyndigheten anket også denne kjennelsen til Høyesterett, og resultatet ble også denne gangen opphevelse. Da er vi kommet frem til HR-2025-1832-U.

Denne gangen tok Høyesterett frem teskjeen, jf. avsnitt 36–38:

«Begrunnelsen for å innføre ordningen med oppholdspåbud er, som det går frem av forarbeidene, å innføre et mindre inngripende tiltak enn varetekt som gjennomføres i fengsel. Hvor inngripende et tiltak er, vil måtte ha betydning for om og i hvilken grad det er egnet til å ivareta allmennhetens rettsfølelse i de helt spesielle situasjonene som § 172 retter seg mot. Det er i så måte stor forskjell på å gjennomføre varetekt i fengsel og ved oppholdspåbud med elektronisk kontroll i eget hjem.

Etter ankeutvalgets syn innebærer dette – i lys av de særlige hensyn som begrunner fengslingsadgangen etter straffeprosessloven § 172 – at varetekt i fengsel er det klare utgangspunktet. Oppholdspåbud med elektronisk kontroll vil som regel ikke kunne være egnet til å oppnå formålet med fengsling etter § 172. Ikke minst gjelder dette i saker som er i kjerneområdet for bestemmelsen.

Det kan ikke utelukkes at oppholdspåbud med elektronisk kontroll likevel kan være egnet i § 172-saker etter en konkret vurdering – lovgiveren har bevisst holdt denne muligheten åpen. Men dette forutsetter at det foreligger særlige forhold som det er relevant å ta i betraktning ved vurderingen av egnethetsvilkåret.»

På det tredje forsøket innså lagmannsretten at det ikke var grunnlag for varetekt med elektronisk kontroll, og siktedes anke over denne kjennelsen ble forkastet av ankeutvalget ved forenklet kjennelse i medhold av straffeprosessloven § 387 a første ledd i HR-2025-1930-U.

Alle gode ting er tre

Alle gode ting er tre, heter det. Det kan man kanskje også si om den tredje av de begrunnede høyesterettsavgjørelsene, HR-2025-2096-U. Avgjørelsen er i alle fall godt skrevet.

Fengslingen var her begrunnet i unndragelsesfare, jf. straffeprosessloven § 171 nr. 1.

Ankeutvalget gjentok flere av de generelle uttalelsene fra tidligere, men kom også med ytterligere avklaringer for unndragelsesfaresituasjonen spesielt.

Ankeutvalget tok utgangspunkt i at selv om «oppholdspåbud med elektronisk kontroll ikke er utelukket der fengslingsgrunnlaget er straffeprosessloven § 171 nr. 1 om unndragelsesfare, […] fremstår [adgangen] likevel i slike tilfeller som relativt snever», se avsnitt 20.

I praksis er det nok oftest utenlandske statsborgere uten tilknytning til Norge som fengsles på grunnlag av unndragelsesfare, og for denne gruppen gav ankeutvalget uttrykk for at varetekt med elektronisk kontroll «bare sjelden vil være egnet», se avsnitt 22.

For norske borgere vil det på den andre siden gjerne være enklere å finne et egnet oppholdssted, typisk i hjemmet, men også her gjør øvrige betenkeligheter med å benytte varetekt med elektronisk kontroll seg gjeldende.

Mot denne bakgrunnen kunne ankeutvalget, som det sies i avsnitt 23, «ikke [se] uttalelser i forarbeidene som tilsier at kriteriet om at formålet med fengslingen kan oppnås ved bruk av ordningen, skal tolkes annerledes for norske borgere enn for utenlandske når det først er konstatert at det foreligger unndragelsesfare, heller ikke der siktede har sterk tilknytning til Norge».

Grundig, konkret vurdering

På grunnlag av forarbeidene holdt ankeutvalget fast ved at det «ikke kan utelukkes at unndragelsesfare i enkelte tilfeller kan forebygges ved oppholdsforbud med elektronisk kontroll, eventuelt sammen med passforbud».

Men det må i så fall, mye på samme måte som for rettshåndhevelsesarrest, «foretas en grundig, konkret vurdering av om de hensynene som i det enkelte tilfellet begrunner fengsling etter § 171 nr. 1, kan ivaretas gjennom bruk av ordningen», se avsnitt 24.

Ankeutvalget pekte i avsnitt 25–27 også på noen momenter i vurderingen knyttet til unndragelsesfaresituasjonen spesielt:

«Ved denne vurderingen vil, etter ankeutvalgets syn, forhold som lovbruddets grovhet, betydningen av at lovbruddet er grenseoverskridende og tilknytning til internasjonale kriminelle nettverk, være av betydning fordi dette kan belyse hvor stor unndragelsesfare som faktisk foreligger. Hvor betydelig unndragelsesfaren er, vil igjen ha betydning for om oppholdspåbud med elektronisk kontroll er egnet.

Etter utvalgets syn kan det ved egnethetsvurderingen også tas i betraktning at det er visse sårbarheter ved de tekniske løsningene, slik lagmannsretten viste til. Jo større fare for unndragelse, jo mindre egnet vil ordningen være. Dette blir et særlig tungtveiende hensyn der siktede kan tenkes å få profesjonell bistand til å gjennomføre unndragelsen. Det forhold at det er kort utrykningstid for politiet til siktedes bolig er generelt av mindre interesse, ettersom det vil være nærliggende at flukten allerede er startet idet en fotlenke tas av eller deaktiveres.

Når det gjelder egnethetsvurderingen som er foretatt av Kriminalomsorgen, er utvalget enig med lagmannsretten i at denne har begrenset betydning for spørsmålet om hvordan varetektsfengslingen skal gjennomføres. Den omhandler kun kriteriet om hvorvidt tiltalte er egnet ‘dersom retten kommer til at grunnlaget for varetekt ivaretas med denne formen for gjennomføring’.»

Siktedes anke over lagmannsrettens kjennelse om varetekt i fengsel ble etter dette forkastet.

Visse sårbarheter ved de tekniske løsningene

Høyesteretts avgjørelse er klargjørende, men uttalelsen om at det «ved egnethetsvurderingen også [kan] tas i betraktning at det er visse sårbarheter ved de tekniske løsningene», blir kanskje hengende litt i luften.

Jeg skal derfor forklare dette noe nærmere.

Bruken av teknologi er regulert i forskrift om straffegjennomføring kapittel 7 B og i – enn så lenge – midlertidige retningslinjer fra Kriminalomsorgsdirektoratet.

Den elektroniske kontrollen består – enkelt sagt – i at siktede blir påsatt en fotlenke. Fotlenken kommuniserer med en basestasjon som blir installert på oppholdsstedet, og ved gitte hendelser utløses en alarm hos kriminalomsorgens døgnbemannede operasjonssentral.

Men teknologien krever aktiv medvirkning fra siktede og en viss evne og vilje til å bidra.

Videre er utstyret avhengig av strøm og dekning.

Til dette kommer at fotlenken kan fjernes hvis siktede går inn for det. Fotlenken består av en tykk gummireim med innstøpte kevlarbånd og optisk fibertråd, og av hensyn til siktedes sikkerhet er det meningen at festet mellom fotlenken og reimen skal ryke ved en viss belastning.

Fotlenken gir altså ingen garanti for kontroll på siktede. En viss risiko for at siktede rømmer, vil det alltid være, men risikoen er rimeligvis større utenfor enn i fengsel.

MER FRA JU§NYTT

Originalt om ankerett og fastsettelsesdom for grunnlovsbrudd

Det er mulig at forklaringen på ankeutvalgets slutning i HR-2025-1750-U ligger nettopp i at ankeutvalget fulgte intuisjonen, og det er ikke nødvendigvis så dumt. Samtidig er det unektelig originalt at ankeutvalget i realiteten satte seg over en avdelingsavgjørelse, skiver stipendiat Gjermund Aasbrenn.

Dette må inngå i rettens egnethetsvurdering hvis den skal bli realistisk.

Hva står vi igjen med?

Høyesteretts avgjørelser viser – etter mitt syn – at varetekt med elektronisk kontroll i det store og det hele er mindre praktisk når fengslingen er begrunnet med bevisforspillelsesfare, unndragelsesfare eller rettshåndhevelsesarrest.

Gjentakelsesfare kan derimot etter omstendighetene være mer praktisk. Et eksempel på dette er for øvrig Agder lagmannsretts kjennelse 17. september 2025 (LA-2025-145271).

Det skal sies at Eidsivating lagmannsrett i en kjennelse 3. oktober 2025 (LE-2025-157004) kom til at det var grunnlag for varetekt med elektronisk kontroll i en sak hvor fengslingen var begrunnet med unndragelsesfare. Anke til Høyesterett ble forkastet ved forenklet kjennelse i medhold av straffeprosessloven § 387 a første ledd i HR-2025-1979-U.

Denne saken er imidlertid særegen, blant annet fordi siktede ville ha blitt sittende i varetekt i fengsel i nærmere sju år uten tiltaket. Lagmannsretten bygget da også på at for vilkårene for varetekt med elektronisk kontroll «i det fleste tilfeller ikke vil være oppfylt» ved unndragelsesfare.

I HR-2025-2096-U uttalte ankeutvalget om saken fra Eidsivating lagmannsrett at Høyesteretts forenklede kjennelse i den saken «ikke er begrunnet nærmere» og dermed «ikke [kunne] få utslagsgivende vekt i noen retning», jf. avsnitt 28.

Disse ordene har ankeutvalget i behold. Selv om en forenklet kjennelse bygger på et realitetsstandpunkt, har ikke ankeutvalget dermed sluttet seg til lagmannsrettens begrunnelse. Det eneste som ligger i avgjørelsen er at lagmannsrettens resultat klart er riktig så langt avgjørelsen er anket. Les mer om dette her.

Andre fengslingsgrunnlag?

Et annet spørsmål er om det finnes andre fengslingsgrunnlag hvor varetekt med elektronisk kontroll kan være aktuelt.

I forarbeidene er det forutsatt at tiltaket kan være aktuelt når grunnlaget for fengsling er straffeprosessloven § 173 andre ledd. Denne bestemmelsen hjemler fengsling uavhengig av lengden på eventuell straff, når det er grunn til å frykte at mistenkte ved flukt til utlandet vil unndra seg straffeforfølgning, og vedkommende ikke har fast bopel i Norge.

Allerede på grunn av unndragelseselementet er imidlertid varetekt med elektronisk kontroll neppe spesielt praktisk her. Til dette kommer kriteriet om et egnet oppholdssted for gjennomføringen.

I forarbeidene er det også forutsatt at tiltaket kan være aktuelt når grunnlaget for fengsling er straffeprosessloven § 173 a. Her hjemles fengsling ved vilkårsbrudd som nevnt i straffeloven § 39 andre ledd (gjentatte eller alvorlige brudd på særvilkår for betinget fengsel), straffeloven § 46 første ledd (brudd på vilkår for prøveløslatelse fra forvaring) eller straffeloven § 52 første ledd bokstav a, jf. straffegjennomføringsloven § 44 andre ledd andre punktum (brudd på vilkår for samfunnsstraff), på nærmere angitte vilkår.

Men heller ikke her kan jeg se at varetekt med elektronisk kontroll kan være spesielt praktisk, selv om det kan tenkes tilfeller hvor vilkårene for dette vil være oppfylt.

Hva så med fengsling på grunn av siktedes begjæring, jf. straffeprosessloven § 171 nr. 4?

Mitt svar er at det kommer an på hvilke grunner siktedes begjæring bygger på.

Hvis grunnen er sterk skyldfølelse hos siktede, kan varetekt med elektronisk kontroll etter omstendighetene være aktuelt.

Er derimot grunnen mangel på et sted å bo eller et ønske om beskyttelse, har jeg vanskelig for å se noe alternativ til varetekt i fengsel når vilkårene for varetektsfengsling først er oppfylt. Om det ikke ryker allerede på kriteriet om at formålet med fengslingen må kunne ivaretas, vil det for alle praktiske formål ryke på kriteriet om et egnet oppholdssted for gjennomføringen.

Hva med arrestordreloven, utleveringsloven og utlendingsloven?

Et spørsmål for seg er om straffeprosessloven § 184 b kan være anvendelig ved fengsling etter arrestordreloven eller utleveringsloven eller internering etter utlendingsloven.

Allerede på grunn av lovteknikken er dette en temmelig plasskrevende øvelse hvis den skal gjennomføres som fullt program, men kortversjonen får være at jeg stiller meg tvilende til at noen av lovene åpner opp for dette.

Jeg ser da heller ikke noe i forarbeidene som tyder på at lovgiver har sett for seg at varetekt med elektronisk kontroll skal kunne benyttes ved fengsling etter arrestordreloven eller utleveringsloven eller internering etter utlendingsloven.

Men spørsmålet er uansett neppe spesielt praktisk, mye på samme måte som for fengsling er straffeprosessloven § 173 andre ledd.

Se likevel Borgarting lagmannsretts kjennelse 24. september 2025 (LB-2025-149655) om fengsling etter arrestordreloven, hvor muligheten for varetekt med elektronisk kontroll er forutsatt, men her tenker jeg nok at lagmannsretten tok noe lett på hjemmelsrekken.

Andre uavklarte spørsmål?

Straffeprosessloven § 184 b reiser helt sikkert flere andre uavklarte spørsmål. Her – som ellers – får dette gå seg til i praksis.

Et spørsmål som jeg tenker er interessant, er hva som ligger i det fjerde kriteriet under egnethetsvurderingen. Som det heter i forarbeidene: «om forholdene for øvrig ligger til rette for slik gjennomføring».

Det er nærliggende å lese dette som en slags «sikkerhetsventil» for det tilfellet at de øvrige kriteriene for varetekt med elektronisk kontroll for så vidt er oppfylt, men det likevel er motforestillinger av en viss tyngde.

En mulig situasjon kan være at siktede bor alene og er uten sysselsetting eller aktivisering, slik at siktede vil bli isolert ved varetekt med elektronisk kontroll i egen bolig.

Nå er jo forutsetningen at siktede har samtykket til varetekt med elektronisk kontroll. Bør retten sette seg over siktedes ønske? Og vil ikke siktede langt på vei bli isolert også ved varetekt i fengsel? Er det ikke da – tross alt – bedre å være isolert i egen bolig?

Siste ord er neppe sagt.