Fire saker til behandling i Høyesterett

Denne uken skal landets øverste domstol behandle fire saker.

Strafferett: Straffutmåling for politibetjents bevisødeleggelse

Tirsdag 26. august skal Høyesteretts annen avdeling behandle spørsmål om straffutmåling for politibetjent som ødela bevis utenfor tjeneste, herunder om det skal idømmes rettighetstap i form av fratakelse av stilling.

Saken gjaldt en politibetjent som i tingretten ble dømt for bevisødeleggelse, etter å ha knust sin private mobiltelefon som politiet ønsket å beslaglegge i en etterforskning. Tiltalte hevdet at telefonen ble ødelagt ved et uhell dagen før, men tingretten fant det bevist utover enhver rimelig tvil at han bevisst ødela telefonen, og at det derfor forelå brudd på straffeloven § 106 første ledd.

Vestre Finnmark tingrett fastsatte straffen til ubetinget fengsel i 21 dager og tap av stilling som politibetjent i politidistriktet. 

Retten kom til at det ville være ytterst problematisk og helt ødeleggende for tilliten til politiet dersom tiltalte skulle gå tilbake til sin stilling som politibetjent, uavhengig av om hvilken tjeneste tiltalte skulle utføre.

«Retten er etter dette kommet til at tiltalte må idømmes tap av sin stilling i politiet, idet han har begått en handling som viser at han er uskikket til stillingen som politibetjent, herunder at allmenne hensyn tilsier slikt tap», følger det av tingrettens avgjørelse.

Lagmannsretten: Får beholde stillingen

Hålogaland lagmannsrett kom til at handlingen var begått med forsett og måtte anses som alvorlig, men påpekte at konsekvensene for etterforskningen var usikre. Straffen ble fastsatt til 21 dagers ubetinget fengsel. Retten fant derimot ikke grunnlag for å fradømme tiltalte stillingen.

«Når betydningen handlingen hadde for etterforskningen av den aktuelle straffesaken er uklar, samtidig som dette momentet er sentralt for vurderingen av alvoret i siktedes handling, blir det også noe utfordrende å ta stilling til forholdsmessigheten av å fradømme siktede hans stilling».

«Det er også et moment at handlingen skjedde på fritiden og at han ikke har gjort seg skyldig i uregelmessigheter under utøvelsen av sin stilling som politibetjent. Samtidig er det et moment at siktede, heller ikke etter at tingrettens avgjørelse av skyldspørsmålet ble nektet fremmet for lagmannsretten, har erkjent handlingen».

Nå skal Høyesterett ta stilling til hvilken straff politibetjenten skal få.

Oppreisningserstatning etter drapsforsøk med kniv

Tirsdag 26. august skal Høyesteretts første avdeling behandle en sak om oppreisningserstatning etter et drapsforsøk med kniv. Sentralt står betydningen av at skadelidte slo skadevolderen før knivstikkene, og av at skadevolderen var et barn.

Bakgrunnen for saken er en konfrontasjon mellom A og en gruppe ungdommer han hadde hatt konflikt med dagen før. Under opptrinnet knivstakk A fornærmede, B, tre ganger i brystflanken, korsryggen og overarmen. Skadene var alvorlige og potensielt dødelige, men ga ikke varige mén utover arr.

A, som var 15 år og 4 måneder ved hendelsen, forklarte at han handlet for å komme seg løs etter å ha blitt slått med belte, mens B mente at han tok av seg beltet etter at han var knivstukket av A og at han ikke slo A. Lagmannsretten la As forklaring til grunn, vurderte handlingen som rask og impulsiv med moderat kraft, og konkluderte med at det objektivt sett forelå en nødvergehandling.

 Likevel vurderte retten at knivstikking med flere stikk mot overkroppen «åpenbart går ut over hva som var forsvarlig når angrepet gikk ut på slag med belte», og at A derfor ikke er straffri som følge av nødverge.

Videre fant lagmannsretten bevist at A forsto at stikkene mest sannsynlig kunne medføre død, og konkluderte med at han hadde drapsforsett. A ble derfor dømt for forsøk på drap.

Alder ga ingen reduksjon i oppreisningserstatning

Lagmannsretten tok deretter opp spørsmålet om hvorvidt B hadde krav på oppreisningserstatning. Etter skadeerstatningsloven § 1-1 skal pikter ungdom under 18 år «å erstatte skade som de volder forsettlig eller uaktsomt, for så vidt det finnes rimelig under hensyn til alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers».

Dette må imidlertid sees i sammenheng med skadeerstatningsloven § 3-5, hvor det skal foretas en konkret vurdering hvor det blant annet skal legges vekt på handlingens objektive grovhet, skadevolderens skyld, fornærmedes subjektive opplevelse av krenkelsen og arten og omfanget av de påførte skadevirkninger.

Etter en konkret vurdering kom retten til at oppreisningserstatningen ikke skulle reduseres på grunn av As alder. Likevel la retten til grunn at en del av foranledningen til knivstikkingen var at B slo A med belte. «Dette momentet tilsier etter lagmannsrettens syn at oppreisningen skal reduseres noe», følger det av dommen.

Etter en samlet vurdering kom lagmannsretten enstemmig til at A skulle betale 100.000 kroner i oppreisningserstatning. 

Nå skal Høyesterett vurdere saken.

Strafferett: Straffutmåling for blant annet drapsforsøk og grov kroppsskade. 

Torsdag 28. august skal Høyesteretts annen avdeling behandle spørsmål om bruk av ungdomsstraff i kombinasjon med ubetinget fengsel. 

En mann som var under 16 år da de mest alvorlige straffbare handlinger ble begått, ble funnet skyldig for drapsforsøk, grov kroppsskade, trusler og motarbeiding av en aktør i rettsvesenet m.m. 

Sammen med forhold der skyldspørsmålet var rettskraftig avgjort i tingretten ble han i Borgarting lagmannsrett dømt til fengsel i ett år og ni måneder, samt ungdomsstraff med en gjennomføringstid på to år, subsidiært fengsel i ett år og ti måneder. 

Et spørsmål for lagmannsretten var hvorvidt det var grunnlag for å idømme ungdomsstraff i tillegg til ubetinget fengselsstraff etter straffeloven § 52 a.

Bestemmelsen sier at  ungdomsstraff kan idømmes i stedet for fengselsstraff når lovbryteren var under 18 år på handlingstidspunktet, har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet, samtykker og har bosted i Norge, og hensynet til straffens formål ikke med tyngde taler mot en reaksjon i frihet.

Dissens om egnethet

Koordineringsgruppen ved Konfliktrådet i Oslo vurderte at A ikke er egnet til ungdomsstraff, mens Kriminalomsorgen Oslo friomsorgskontor et halvt år før konkluderte med det motsatte, riktig nok før to av hendelsene i tiltalen.

Flertallet var i adskillig tvil om A vil klare å gjennomføre en ungdomsstraff uten brudd, spesielt sett på bakgrunn av et stort antallet hendelser i varetektsperioden. Likevel konkluderte de med at han var egnet til ungdomsstraff.

«A var under 16 år da de mest alvorlige handlingene fant sted. Han fremstår å være resurssterk. Det er imidlertid etter flertallets vurdering helt avgjørende at A evner å komme bort fra sitt nåværende miljø. As mor forklarte at hun vurderer å flytte med A til [sted] der de har familie som vil kunne motivere han til å avstå fra nye straffbare handlinger. Flertallet legger til grunn at mor mener alvor», var flertallets begrunnelse. 

Gjennomføringstiden ble satt til to år, selv om A vil være over 18 år det siste året av ungdomsstraffen. Flertallet fryktet at A vil falle tilbake til det gamle miljøet og igjen starte med kriminalitet dersom gjennomføringstiden ble satt kortere. 

Mindretallet kom til at A er uegnet for ungdomsstraff, med stor velt på at KOG fant A uegnet til å gjennomføre ungdomsstraff. Videre mente mindretallet at det store antallet hendelser under varetektsperioden klart trekker i retning av at A ikke vil følge en ungdomsplan.

Strafferett: Forlengelse av forvaring

Torsdag 28. august skal Høyesterett behandle spørsmål om i hvilken grad kravet til forholdsmessighet kommer inn som en selvstendig skranke for adgangen til å forlenge en forvaringsstraff. 

Sakens bakgrunn var en utenlandsk mann som i 2014 var dømt for voldtekt begått i Norge i 2008. Før denne dommen var han tre ganger dømt for voldtekt i andre land. Lagmannsretten fant enstemmig at det fortsatt forelå en reell og kvalifisert fare for at han ved løslatelse ville begå nye seksuallovbrudd, begrunnet i As dyssosiale personlighetsforstyrrelse og tidligere alkoholmisbruk. 

Lagmannsretten delte seg imidlertid om spørsmålet om forholdet til Grunnloven § 94, som stiller krav om at frihetsberøvelse må være nødvendig og ikke gjøre et uforholdsmessig inngrep. Det samme følger av EMDs praksis knyttet til EMK artikkel 5. 

Det ble fra forsvarers side også anført at fortsatt forvaring av A vil være uforholdsmessig og i strid med EMK artikkel 3 om forbud mot tortur og i strid med forvaringsforskriften § 2 og § 3.

- Kvalifisert og reell fare for gjentakelse

Flertallet, de to fagdommerne og fire av meddommerne, mente det ikke forelå spesielle omstendigheter, verken i form av manglende forholdsmessighet eller brudd på EMK, som talte mot forlengelse.

Flertallet la til grunn at det er usikkert om fengselets tiltak vil redusere gjentakelsesfaren i tilstrekkelig grad, og at dette taler isolert vurdert mot en forlengelse av forvaringstiden. 

«Vurdert opp mot den kvalifiserte og reelle faren det er for at A igjen vil begå alvorlige seksuallovbrudd, og samfunnets behov for vern mot denne faren, kan usikkerheten knyttet til hva som kan oppnås gjennom en forlenget forvaring, likevel ikke føre til at en forlengelse vil være uforholdsmessig. Det foreligger heller ingen andre forhold som tilsier at det ikke legges avgjørende vekt på hensynet til samfunnsvernet», følger det av lagmannsrettens avgjørelse.

Mindretallets mente at A gjennom deltakelse på kurs og programmer, har gjort det han kan for å redusere gjentakelsesfaren, og bør frifinnes fra tiltalen om forlenget forvaring.

«Når dette sees i sammenheng med at fengselet har gitt utrykk for at anstalten ikke har ytterligere tilbud til ham som reduserer risikoen for nye seksuallovbrudd i særlig grad, må fortsatt forvaring anses som uforholdsmessig», følger det av mindretallets begrunnelse.

Forvaringen ble forlenget med to år.