Høyesterett opphever erstatningsdom mot Rambøll i sak om boligbygg

Høyesterett har opphevet Agder lagmannsretts dom mot ingeniørselskapet Rambøll Norge AS, som var dømt til å betale 30 millioner kroner i erstatning til en privat byggherre etter brannfaglige mangler ved et nyoppført boligbygg i Sandefjord. Rambøll hadde hatt oppdrag for underentreprenører i prosjektet, men sto ikke i direkte kontraktsforhold med byggherren.

Høyesterett kom til at Rambøll ikke kunne holdes erstatningsansvarlig, fordi det ikke var påvist brudd på noen allmenn handlenorm utenfor kontrakt. Dermed var ikke vilkårene for ansvar etter de ulovfestede reglene om erstatning utenfor kontrakt oppfylt.

– Dommen er etter mitt syn riktig og god, og bidrar med viktige avklaringer av hva som skal til for å kreve erstatning for rene formuestap etter alminnelig erstatningsrett, sier Rambølls prosessfullmektig, Steffen Lie Kvisler i CMS Kluge.

– For at det skal foreligge grunnlag for erstatningskrav etter alminnelige erstatningsregler, må det foreligge brudd på en allmenn handlenorm som står på egne ben, utenfor det som følger av kontraktsforholdet. Dette er en viktig avklaring både for aktørene i byggeprosjekter og for næringslivet ellers, sier Kvisler.

Vesentlige brannmangler – bygget må rives

Bakgrunnen for saken er at en privatperson fikk oppført et bygg med fire leiligheter i Sandefjord. Kort tid etter ferdigstillelse ble det avdekket alvorlige brannvernmangler, blant annet bruk av materialer som ikke tilfredsstilte tekniske krav. Kommunen nedla forbud mot bruk av bygget, og det ble senere konstatert at det ikke lot seg reparere. 

Byggherren tok ut søksmål mot flere aktører i prosjektet, blant annet ingeniørselskapet Rambøll Norge AS, som i byggeprosjektet hadde hatt oppdrag for to av underentreprenørene. Rambølls rolle omfattet blant annet lastberegninger, prosjektering av bæresystem og utarbeidelse av et foreløpig brannsikkerhetskonsept. Selskapet sto imidlertid ikke i noe direkte kontraktsforhold til byggherren.

Lagmannsretten: Rådgiveren handlet uaktsomt 

I Agder lagmannsrett ble Rambøll kjent erstatningsansvarlig etter de ulovfestede reglene om ansvar utenfor kontrakt, også kjent som deliktansvaret. Lagmannsretten mente at én av selskapets rådgivere, som hadde hatt en sentral rolle i flere av prosjektets tekniske vurderinger, opptrådte uaktsomt. 

Ingeniøren hadde ifølge retten inngående kjennskap til materialene som ble brukt, og burde ha varslet byggherre eller entreprenør om at disse løsningene ikke tilfredsstilte gjeldende branntekniske krav, selv om det ikke lå innenfor det formelle oppdraget hans.  

Lagmannsretten viste til at rådgiveren måtte anses underlagt et profesjonsansvar, og at hans passivitet var i strid med berettigede forventninger til en erfaren fagperson i byggeprosjektet.

En «allmenn handlenorm» må være brutt

Høyesterett la til grunn at for å konstatere uaktsomhet når tapet er et rent formuestap og den påståtte skadevoldende handlingen er en unnlatelse, må det både kunne konstateres at det eksisterer en allmenn handlenorm, og at denne normen er brutt i den situasjonen som foreligger.

«(...) det ikke uten videre er rettsstridig å påføre noen et formuestap. Videre gjelder det ikke på generelt grunnlag noen plikt til å handle for å ivareta andres interesser. For å konstatere uaktsomhet når tapet er et rent formuestap og den påståtte skadevoldende handlingen er en unnlatelse, må det derfor både kunne konstateres at det eksisterer en handlenorm, og at denne normen er brutt i den situasjonen som foreligger», skriver førstvoterende Bergh. 

Dommere i saken:

Førstvoterende dommer Espen Bergh

Dommer Aage Thor Falkanger 

Dommer Erik Thyness 

Dommer Thom Arne Hellerslia 

Dommer Are Stenvik

Retten viste til direktørsvindeldommen, HR-2024-990-A, der det ble uttalt at en slik handlenorm i utgangspunktet må være etablert, altså kommet klart til uttrykk på forhånd. Samtidig presiserte Høyesterett at det ikke kan utelukkes ansvar der normen først blir tydelig gjennom rettens behandling av kravet.

«Slik jeg ser det, kan det ikke utelukkes at brudd på en norm som det er grunnlag for å konstatere, for eksempel gjennom domstolsbehandling av erstatningskravet, kan være tilstrekkelig for ansvar, selv om normen ikke tidligere er kommet klart til uttrykk. Etter mitt syn er derfor allmenn handlenorm et mer dekkende uttrykk i denne sammenheng».

Ingen varslingsplikt overfor byggherre

Høyesterett fremhevet at lagmannsretten i liten grad hadde identifisert hvilken allmenn handlenorm som skulle være brutt. Ansvaret lagmannsretten la til grunn, bygget i realiteten på pliktene som fulgte av de kontrakter Rambøll hadde med sine oppdragsgivere, og ikke på selvstendige normer som gjelder overfor tredjepart, som her var byggherren. 

«Det er vanskelig å se hvordan det uavhengig av kontraktsforholdene kan konstateres en plikt for B til å foreta slike handlinger som lagmannsretten beskriver. Retten bygger ikke på at B var kjent med at bygget ble oppført i strid med gjeldende regler. Det var heller ikke tale om en risiko som var skapt av Rambøll».

«Det han bebreides for, er at han ikke har foretatt undersøkelser eller advart om muligheten for at det kunne oppstå regelbrudd knyttet til andre aktørers kontraktsoppfyllelse. Hvis kontraktsforholdene tenkes borte, er det vanskelig å se på hvilket grunnlag han skulle ha plikt til å handle slik lagmannsretten gir uttrykk for», følger det av dommen.

Lagmannsrettens dom ble opphevet og saken sendt tilbake for ny behandling.

Stor betydning for bransjen

Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF), som var partshjelper for Rambøll i saken fro Høyesterett, fremhevet særlig betydningen for bransjen av forutsigbare rammevilkår, herunder at næringslivets aktører kan innrette seg i tillit til de avtalene som inngås. 

Videre pekte de på at uklare eller lite forutsigbare rettsregler vil gi en unødvendig risiko, som vil virke prosess- og prisdrivende og være til hinder for et velfungerende marked.

• Reduserte sakskostnader

Byggherren ble dømt til å betale Rambølls sakskostnader for behandlingen i Høyesterett. Selv om Rambøll la frem en kostnadsoppgave på 925.400 kroner, mente retten at beløpet oversteg det som kan regnes som «nødvendige kostnader» etter tvisteloven § 20-5. Høyesterett reduserte derfor kravet til 700.000 kroner. I tillegg kom rettsgebyret på 34.479 kroner.

Selv om partshjelperen RIF i utgangspunktet hadde krav på å få dekket sine sakskostnader, kom Høyesterett til at det forelå tungtveiende grunner for å gjøre unntak etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd. 

Retten viste til at RIFs deltakelse var begrunnet i sakens prinsipielle karakter og den potensielle betydningen dommen kunne fått for foreningens medlemmer. Siden motparten var en privatperson, fant Høyesterett det rimelig at RIF selv måtte bære sine sakskostnader for behandlingen i Høyesterett.

Dommen kan leses i sin helhet her - HR-2025-1115-A.