Voldsalarm og regresskrav: Disse sakene skal til Høyesterett

Denne uken skal landets høyeste domstol behandle fire saker.

Straffeutmåling: fradrag i straff etter periode med elektronisk kontroll av besøksforbud

Tirsdag 9. september skal Høyesterett behandle en sak om fradrag i straff etter en periode med omvendt voldsalarm.

Saken gjelder en 31 år gammel mann som i tingretten ble dømt til 48 dager fengsel for brudd på besøksforbud, hvorav 30 ble utholdt i varetekt. Det som er omstridt er hvordan de resterende 18 dagene skal sones.

Mannen hadde før soningen vært pålagt omvendt voldsalarm i 45 dager som varetektssurrogat. Han måtte oppholde seg 13 mil fra sin bopel i hele perioden, og kunne dermed ikke ha kontakt med sine barn.

I tingretten ble mannen ikke hørt med at den resterende fengselsstraffen på 18 dager skulle gjøres betinget som kompensasjon for denne perioden. Lagmannsretten konkluderte motsatt vei, og gjorde om den resterende perioden til betinget fengsel.

Det er spørsmålet om dette fradraget som nå skal avgjøres i Høyesterett.

Les lagmannsrettens dom her (LH-2025-24034).

Erstatningsrett: lemping av regresskrav mot leietaker etter brann

Tirsdag 9. september behandler Høyesterett en sak om lemping av regresskrav i husleieforhold.

Rana kommune inngikk i 2015 en leieavtale om leie av en enebolig i Mo i Rana. Kommunen benyttet boligen til fremleie til flyktninger, og den var i 2018 fremleid til en flyktningfamilie.

Samme år ble det brann i boligen som følge av at leietakerne glemte å skru av kokeplatene på komfyren. Utleierens forsikringsselskap anså boligen totalskadet, og betalte i henhold til forsikringsavtalen omtrent åtte millioner kroner. Forsikringsselskapet rettet så regresskrav mot kommunen for beløpet.

Lagmannsretten lempet beløpet med 50 prosent. Det er denne lempingen som nå skal prøves for Høyesterett.

Uenighet om grunnlaget

I lagmannsretten var det uenighet mellom partene om det i det hele tatt var anledning til lemping i denne typen kontraktsforhold. Forsikringsselskapet viste til at når regressadgangen deres ikke var avskåret, kunne kravet heller ikke lempes.

Lagmannsretten mente imidlertid at lempingsregelen i husleieloven § 2-14 gjorde at det var adgang til lemping også i denne typen avtaleforhold.

Ved den konkrete lempingsvurderingen vektla lagmannsretten at tapet var uvanlig stort i forhold til det framleier vanligvis vil måtte dekke, at kontraktens ordning med at kommunen skulle dekke skader påført av fremleietakere var ubalansert og at lemping i dette tilfellet ikke ville gå ut over prevensjonshensynene erstatningsreglene bygger på.

Les lagmannsrettens dom her (LH-2024-101128).

Sivilprosess: avledet subjektiv rettskraft for kausjonister

Torsdag 11. september skal Høyesterett behandle avledet subjektiv rettskraft i et entreprisesøksmål.

Saken gjelder en tvist om sluttoppgjør mellom en totlalentreprenør og byggherrens kausjonist i totalentreprise etter NS 8407.

Et sentralt spørsmål i saken var om en tingrettsdom som frikjente byggherren overfor entreprenøren skulle legges uprøvd til grunn mellom entreprenøren og kausjonisten. Det påståtte grunnlaget var reglene om utvidet subjektiv rettskraft i tvisteloven § 19-15 første ledd annet punktum.

Lagmannsretten understreket at verken forarbeider eller rettspraksis ga noe tydelig svar på spørsmålet. Retten viste videre til at juridisk litteratur samlet tilsa at utvidet rettskraft ikke var aktuelt i typetilfellet de stod overfor. Videre viste lagmannsretten til at anvendelse av bestemmelsen ville kunne bli forskjellig avhengig av rekkefølgen og dommen i de ulike søksmålene, uten at de så noen god begrunnelse på dette.

Blant annet på bakgrunn av disse betraktningene konkluderte lagmannsretten med at reglene om avledet subjektiv rettskraft ikke kom til anvendelse. Det er dette spørsmålet som nå skal avgjøres av Høyesterett.

Les lagmannsrettens dom her (LE-2024-10138-3).

Strafferett: verdiinndragning av utbytte som ikke er i behold

Torsdag 11. september behandler Høyesterett en sak om inndragning av utbytte etter hvitvasking der gjerningsmennene ikke lenger har utbyttet i behold.

Saken gjelder to personer som på et tidspunkt fikk overført utbytte fra bedrageri begått mot en tredjeperson. Begge to overførte pengene videre til gjerningsmannen bak bedraget.

I tingretten ble de tiltalte dømt til inndragning av det som stod igjen etter overføringene til bakmannen, henholdsvis omtrent to og fem tusen kroner. Påtalemyndigheten anket saken til lagmannsretten, og ønsket der å også inndra pengene de hadde overført videre, henholdsvis 95.000 og 74.000 kroner.

Lagmannsretten viste til at det ikke fantes tydelig svar i rettskildene på om det var adgang til å inndra verdier som ikke lenger var i behold fordi de var overført til noen andre.

I vurderingen av om det var adgang til inndragning, viste lagmannsretten blant annet til at inndragning av penger ikke tjener det samme forebyggende formålet som inndragning av for eksempel våpen. Retten viste også til at inndragning i disse tilfellene ikke vil «nullstille» forholdet mellom gjerningsperson og fornærmede.

I tillegg poengterte lagmannsretten at inndragning i tilfeller som dette reelt sett ville fungere som straff, noe som ikke er inndragningsbestemmelsens formål.

Blant annet på bakgrunn av disse hensynene kom lagmannsretten til at det ikke var adgang til inndragning av de midlene som var overført videre. Det er dette spørsmålet som nå skal opp til Høyesterett. 

Les lagmannsrettens dom her (LB-2024-121047 – LB-2024-167540).