Høyesterett har i HR-2024-219-A – som ble avsagt 30. januar 2024 – økt den normerte
oppreisningserstatningen til etterlatte etter fortsettlig drap fra 2,5 til 3 ganger folketrygdens grunnbeløp (G).
Først litt om bakgrunnen:
Som
kjent har Høyesterett for enkelte forbrytelser etablert et normalnivå for
oppreisningserstatning. Normalnivået kan bare fravikes dersom det
foreligger særlige grunner.
I
Rt-2001-274
fastsatte Høyesterett den normerte oppreisningserstatningen til etterlatte
etter forsettlig drap til 120.000 kroner.
Normalbeløpet
ble så oppjustert til 200.000 kroner i Rt-2010-1203 på grunn av endringen i
pengeverdien siden sist. Her slo Høyesterett også fast at det ikke skal
differensieres mellom ulike grupper av etterlatte.
Kobling til folketrygdens grunnbeløp ved forsettlig
voldtekt
Også
ved forsettlig voldtekt til samleie der overgriper og offer er voksne, har det
vært benyttet en normert oppreisningserstatning.
På
grunn av endringene i pengeverdien og den økonomiske utviklingen siden 2011, da
Høyesterett i Rt-2011-743
fastsatte denne normalerstatningen til 150.000 kroner, ble det normerte beløpet
forhøyet i HR-2022-980-A.
Samtidig
benyttet Høyesterett anledningen til å knytte normalerstatningen til en faktor
av G slik at det normerte nivået for fremtiden ville
gjenspeile den allmenne lønns- og velstandsutviklingen i samfunnet.
Beløpet på 150.000 kroner tilsvarte omtrent 2 G i 2011.
På
domstidspunktet i 2022 utgjorde 2 G 212.798 kroner. Høyesterett avrundet til
nærmeste 10.000, altså til 210.000 kroner.
Det
hører også med å nevne at Høyesterett har etablert en veiledende norm ved grovt
uaktsom voldtekt. I Rt-2012-201
avsnitt 22 ble denne satt til 90.000 kroner.
Tilsvarende kobling ved grovt uaktsomt drap
I
HR-2023-1035-A gjorde Høyesterett så en tilsvarende kobling
til G ved grovt uaktsomt drap.
Ved
den forrige justeringen i Rt-2014-892, da beløpet ble økt fra 75.000 kroner
til 125.000 kroner, tilsvarte det nye beløpet i underkant av 1,5 G på
domstidspunktet.
Ettersom
1,5 G på domstidspunktet i 2023 tilsvarte 177.930 kroner, ble
oppreisningserstatningen fastsatt til 180.000 kroner.
Tilsvarende kobling ved forsettlig drap
Vi
skal snart se nærmere på HR-2024-219-A. Først skal vi imidlertid raskt innom en
annen viktig avgjørelse.
Også
rett før årsskiftet – i HR-2023-2361-A –justerte nemlig Høyesterett den normerte
oppreisningserstatningen til etterlatte etter forsettlig drap.
Også
her ble normen koblet til G. Førstvoterende forklarte det slik (avsnitt 45):
«Dette
tilsier etter min mening at det nå er naturlig å knytte den normerte
oppreisningserstatningen til etterlatte etter forsettlig drap til folketrygdens
grunnbeløp, med utgangspunkt i normeringen i Rt‑2010-1203. I 2010 utgjorde
200.000 kroner noe over 2,5 G. På tidspunktet for lagmannsrettens dom i saken
her tilsvarte 2,5 G 278.693 kroner, noe lagmannsretten avrundet til 280.000 kroner.»
Et
annet spørsmål var om den straffskjerpelsen som har funnet sted for forsettlig
drap siden 2010, burde føre til at normalerstatningen til etterlatte
oppjusteres med mer enn det fallet i kroneverdien skulle tilsi.
Dette
gikk imidlertid ikke Høyesterett inn på, ettersom det av prosessuelle grunner
uansett ikke var aktuelt å gå ut over erstatningsnivået fastsatt i
lagmannsrettens dom.
De
prosessuelle grunnene Høyesterett siktet til, handlet– enkelt sagt – om at dersom
de etterlatte skulle vært tilkjent mer i oppreisningserstatning enn de fikk av
lagmannsretten, måtte de ha anket. Det var imidlertid bare gjerningspersonen
som hadde anket.
Dermed
var det heller ikke riktig å benytte grunnbeløpet på tidspunktet for
Høyesteretts dom, noe som ville økt erstatningsbeløpet fra 280.000 til 300.000
kroner.
Økning ved forsettlig drap
Siste
skudd på stammen er altså HR-2024-219-A.
Saken
gjaldt det såkalte NAV-drapet i Bergen. Høyesterett skulle utmåle straff og
oppreisningserstatning for forsettlig drap og forsøk på drap.
Det
sentrale spørsmålet under straffutmålingen var om vilkårene for forvaring var
oppfylt, noe et flertall på tre dommere kom til at de ikke var. Straffen ble i
stedet satt til fengsel i 21 år. Dette lar jeg ligge.
Det
interessante med avgjørelsen i vår sammenheng er nemlig oppreisningserstatningen.
På dette punktet er dommen enstemmig.
Førstvoterende
viste til at oppreisningsnivået ved forsettlig drap har ligget fast på rundt
2,5 G siden 2001, samtidig som det har skjedd en betydelig straffskjerpelse.
Et
annet ledd i argumentasjonen var at oppreisningsnivået ved forsettlig voldtekt har fulgt
straffenivået. Førstvoterende konstaterte at det «ikke [er] lett å se grunner
til å vurdere oppreisningsnivået ved forsettlig drap annerledes» (avsnitt 78).
Førstvoterende
la også vekt på «at det er et visst sammenfall mellom de hensyn som ligger bak
henholdsvis oppreisning og straff, noe som kan tilsi at oppreisningsnivået
følger straffenivået», men han understreket at det «ikke [er] fullt sammenfall
mellom hensynene» (avsnitt 80).
Sammenhengen
med oppreisningsnivået ved forsettlig voldtekt og grovt uaktsomt drap kunne ikke være noe
avgjørende argument mot heving, men kunne tilsi at nivået ikke løftes for mye.
Dette
ledet frem til følgende konklusjon (avsnitt 83):
«Fastsettelsen
av nivået må nødvendigvis bli noe skjønnsmessig. Etter en samlet vurdering er
jeg kommet til at normalnivået for oppreisning ved forsettlig drap bør heves
til 3 G. Med dagens grunnbeløp tilsvarer dette et utgangspunkt på avrundet
350.000 kroner i saken her.»
For
ordens skyld: Det stadig G på domstidspunktet som er den relevante størrelsen,
og beløpet skal stadig avrundes til nærmeste 10.000.
Ingen normering av påslaget
Normert
oppreisningserstatning kan fravikes dersom det foreligger «særlige grunner»,
se HR‑2024-219-A avsnitt 85 med videre henvisninger.
Partene
i saken var enige om at det burde gjøres et påslag i oppreisningserstatningen
til de etterlatte fordi drapet skjedde på en spesielt brutal og gruvekkende
måte.
Bistandsadvokaten
hadde argumentert for at også påslaget burde normeres, men dette førte ikke
frem. Et eventuelt påslag må med andre ord vurderes konkret.
Påslaget
ble satt til 75.000 kroner, og samlet oppreisning til hver av de
etterlatte ble dermed 425.000 kroner.
Ingen normering ved drapsforsøk
Oppreisningen
ved drapsforsøk er heller ikke normert. Dette ble gjentatt i HR‑2024-219-A.
Ved
drapsforsøk fastsettes oppreisningen i stedet «etter en konkret vurdering hvor
konsekvensene for den fornærmede står sentralt», likevel slik at
«[r]ettspraksis kan […] gi veiledning om nivået» (avsnitt 89 og 90).
Den
konkrete vurderingen gav et beløp på 375.000 kroner.
Hva med andre forbrytelser?
Man
kan spørre om det ligger til rette for en tilsvarende kobling til G for andre forbrytelser
enn forsettlig voldtekt, grovt uaktsomt drap og forsettlig drap.
For
flere forbrytelser har Høyesterett uttrykkelig sagt at det ikke gjelder noe
normalnivå for oppreisning. Drapsforsøk er allerede nevnt. Andre eksempler er kroppskrenkelse
og kroppsskade (Rt-2011-100
avsnitt 24), misbruk av overmaktsforhold (HR-2016-2492-A avsnitt 27), trusler (HR-2019-1922-A avsnitt 64) og seksuell handling uten
samtykke (HR-2021-1438-A avsnitt 47).
Koblingen
til G ved forsettlig voldtekt, grovt uaktsomt drap og forsettlig drap er etter
mitt syn ikke noe argument for å normere tilfellene hvor Høyesterett uttrykkelig har sagt at det ikke gjelder noe normalnivå for oppreisning. I det hele
tatt ser jeg ingen grunn til å normere mer nå enn før.
Har
Høyesterett derimot fastsatt en norm til et kronebeløp, er det naturlig at
normen heller kobles til G.
Så
vidt jeg kjenner til, er dette nå bare aktuelt for grovt uaktsom voldtekt. Men tematikken vil også bli aktuell hvis Høyesterett skulle finne grunnlag for å normere en
annen forbrytelse, og også da vil en kobling til G være naturlig.
