MÅNEDENS JURIST

Arnfinn Bårdsen: - Farlige krefter truer den demokratiske rettsstaten i deler av Europa

EMD er en stabiliserende institusjon, mener Arnfinn Bårdsen og sier det er avgjørende at også norske domstoler møtes av konstruktiv kritikk, både fra pressen og fagmiljøer.

Publisert Sist oppdatert

Vi kjenner ham best i svart kappe med rød fløyel, selv om Arnfinn Bårdsen (53) egentlig var fast bestemt på å bli advokat, men likevel startet sin juridiske karriere - etter en kortere periode som dommerfullmektig - med doktorgrad i internasjonale menneskerettigheter og etter hvert fagansvar for prosessrett ved Det juridiske fakultet i Bergen. Han sier selv han var heldig som ble involvert i Tvistelovutvalgets arbeid under Tore Scheis ledelse, og der ble inspirert til å søke seg mot dommergjerningen .

ARNFINN BÅRDSEN (53)

TITTEL: Dommer i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
OPPRINNELIG FRA: Stavanger BOSTED: Strasbourg i Frankrike og Voksenlia i Oslo
SIVILSTATUS: Gift, to døtre

Som lagdommer og lagmann i Gulating lagmannsrett oppdaget han at dommerjobben var «kanon». Siden har han vært trofast, som høyesterettsdommer fra 2008 og som dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) fra 2019. Mindre kjent er det kanskje at han i ungdomsårene i Stavanger ga ut musikk med bass i nevene sammen med Sigvart Dagsland, og også har en fortid i orkestergraven på Rogaland Teater.

Selv mener Arnfinn Bårdsen at det tar noen år før man får dommerarbeid skikkelig under huden.

– Dette er et håndverk som man først blir god til etter atskillig erfaring, forklarer han som nå følte det passet godt å ta turen til Strasbourg for å bli internasjonal dommer i ni år.

Når Advokatbladet møter ham har han ikke ferie, men to uker med såkalt «light schedule» hjemme i det røde trehuset midt mellom Holmenkollen og Voksenlia på toppen av Oslo.

–One year down, eight to go. Hvordan har du det?

– Jeg har det bra. Jeg trives veldig godt med Domstolen og arbeidsoppgavene der, med kollegene, omgangsformen og samarbeidsmåten. Det er et meget godt kollegialt miljø. Vi har stor forståelse for at vi er forskjellige og har respekt for hverandre. Jeg føler en tilhørighet til en institusjon og kollegene – flere av dem vil jeg kalle gode venner. Strasbourg er også en veldig trivelig by hvor man føler seg velkommen, og det er lett å finne seg til rette. Men man kommer sannsynligvis ikke lenger fra kysten i Europa. Det savner jeg. For en vestlending er dette med havet litt komplisert. Av og til skulle man ønske seg litt bølger, vind og at det røsker litt.

STABILITET

– I fjor høst, like får du rettet snuten mot Strasbourg, sa du til Advokatbladet at du ønsket å bidra til enighet og stabilitet i EMD. Lever du opp til ambisjonen, synes du?

– Det er det altfor tidlig å si noe om, og det må uansett andre bedømme. Men det jeg kan si er at jeg har blitt styrket i troen på at stabilitet er en viktig retningslinje for mitt arbeid. Dette ligger på flere plan. Det ene er mer overordnet når det gjelder EMDs rolle og funksjon, i den betydningen at vi har et Europa som er i en viss flyt. Det er ustabilt. Det er farlige krefter som truer den demokratiske rettsstaten i deler av Europa. Alle institusjoner som representerer en form for felles plattform, som i prinsippet kan virke stabiliserende og kontrollerende, må kjenne sin besøkelsestid. EMD er en slik stabiliserende institusjon. Og det er avgjørende at disse institusjonene har støtte og tilslutning fra de europeiske statene.

– Mitt syn på stabilitet ligger også på en litt mer praktisk plan. Slik forholdene er i dag, må det være en hovedoppgave for EMD å konsolidere praksis, fremfor å gjøre nyere store sprang. Rett nok er det slik at konvensjonen er «et levende instrument», og vi må stadig sørge for at vår praksis speiler dagens behov. Men en like stor utfordring er det nok å sikre at alle medlemsstatene klarer å oppfylle konvensjonens krav med det innholdet den allerede har, og lojalt også etterleve EMDs dommer, også ved å gjennomføre de strukturelle endringene som kreves for å avverge nye tilsvarende krenkelser i fremtiden.

– For meg er det viktig at jeg blir sett, og jeg liker ikke så godt å bli kritisert. Ikke på den måten at jeg blir fornærmet, men jeg tar det innover meg, og på alvor. Jeg tar det naturligvis også på alvor når noen sier at jeg har gjort noe bra, sier Arnfinn Bårdsen.
– For meg er det viktig at jeg blir sett, og jeg liker ikke så godt å bli kritisert. Ikke på den måten at jeg blir fornærmet, men jeg tar det innover meg, og på alvor. Jeg tar det naturligvis også på alvor når noen sier at jeg har gjort noe bra, sier Arnfinn Bårdsen.

TYDELIG STEMME

Bårdsen trekker også frem betydningen av at dommere – enten det er i Høyesterett eller i EMD – arbeider konstruktivt og lyttende for å komme frem til solide felles standpunkt.

– I den seksjonen jeg arbeider setter vi mye inn på å drøfte sakene på en sånn måte at vi i størst mulig grad finner frem til en samlende plattform. Og det er som regel en meget god idé å lytte til gode kolleger. Sluttresultatet – dommen og premissene for den – blir som regel bedre. Og en domstol som taler med én stemme når den kan, får nok større autoritet.

– Hvordan er det å være med å behandle alle barnevernssakene mot Norge?

– Det er interessant og lærerikt, og jeg befinner meg i en ny rolle her – og jeg er jo meget oppmerksom at dette er et følsomt og vanskelig felt. Det skal samtidig ikke overdrives hvor spesielt det er. Jeg må jo uansett forholde meg lojalt til storkammerdommen i Strand-Lobben-saken. Min oppgave som nasjonal dommer i de norske barnevernssakene har vært å forsøke å forstå hva storkammeret sier, og videreføre dette i de etterfølgende barnevernssakene. Slik sett skiller ikke dette seg så mye fra dommerarbeidet ellers.

– PERSPEKTIVET UTENFRA

I Strasbourg arbeider Bårdsen med dommere fra 46 andre land. De representerer ikke sin hjemstat, men er valgt i sin personlige egenskap. Samtidig gir dommernes ulike bakgrunn store variasjoner i tilnærming og perspektiv, forteller Bårdsen.

– Hvordan har dette første året i Strasbourg preget synet ditt på de norske domstolene?

– Jeg må jo si at det blir tydelig for meg at vi har meget solide rettsstatstradisjoner i Norge, og at vi har verdier og erfaringer med overføringsverdi. Men man innser jo også at den tilnærmingen man alltid trodde måtte være den riktige, og kanskje også til og med den eneste riktige, fort utfordres. Det er alltid lurt å lytte til andre – som regel er det noe å lære. For meg som dommer gir arbeidet i EMD naturligvis en ny form for faglig modning. Jeg vil simpelthen ikke være den samme juristen når jeg kommer tilbake som da jeg dro ut. I så fall måtte jeg jo være komplett gråstein.

– Hvordan tror du fellelsene i EMD vil kunne påvirke tilliten til domstolene og rettsstaten her hjemme?

– Det er litt tvetydig. Man kan jo feste seg ved at det å bli dømt i Strasbourg gir grunnlag for å si at det norske systemet ikke er bra nok – det er avdekket en svikt. Et menneskerettighetsbrudd klinger ikke godt. Men tilliten til domstolene kan ikke bygges på en forestilling om ufeilbarlighet. Alle systemer gjør feil. Spørsmålet er like mye hvordan man korrigerer, retter opp og sikrer mot at det gjentas. EMK er i dag en del av vårt rettssystem og det skal vi sannelig være glade for. At vi har et eksternt korrektiv som slår inn når det går galt, når vi mister kursen og kommer på avveie. Dette korrektivet bør i neste runde være en komponent som styrker tilliten til domstolene. Jeg ser ikke bort fra at en viktig årsak til at tilliten til norske domstoler generelt har vært høy er at norske domstoler lojalt og skikkelig har tatt innover seg menneskerettighetskonvensjoner, så langt de har blitt inkorporert av lovgiver. Her har Høyesterett i alle år ført an, med et nytt omdreiningspunkt ved grunnlovsreformen i 2014. Og det er naturligvis også en del av dette bildet at EMD på sin kant er åpent lyttende i dialogen med nasjonale domstoler. Det er et delt ansvar dette.

– Hvilke tips vil du gi til advokater som skal til EMD?

– Vær nøye med formalia og gjør som du får beskjed om. Vær kritisk til hvilke forhold du bringer til torgs. Jeg mener ikke at man ikke skal klage, men man bør tenke godt igjennom hvilke elementer man vil be om oppmerksomhet rundt. Konsentrer deg om de punktene det er realisme i at kan lede til noe, og bruk nødvendig tid til å studere domstolens omfattende praksis. Vær poengtert i argumentasjonen og vær tålmodig. Advokaten må gi klienten realistiske forventninger om hva som kan komme ut av dette, dels fordi 90 prosent av sakene blir avvist, dels fordi det er en lang vei å gå for å få konstatert et brudd og dels fordi man må ha nøkterne forestillinger om hva en dom for brudd kan medføre. Det er jo ikke sånn at Strasbourg opphever nasjonale vedtak, dommer eller lover. Gjennomføringen skjer på det nasjonale planet, etter at EMD har sagt sitt.

KONTROLL VS. VALGFRIHET

– Hvilken pågående debatt om rettstilstanden bryr du deg mest om akkurat nå?

– Den diskusjonen som opptar meg og mine kolleger nokså kontinuerlig er hva som er den rette balansen mellom effektiv internasjonal kontroll og den nasjonale gjennomføringen og valgfriheten. Til dette kommer debatten om hvordan statene bedre skal motiveres til å ta sin del av ansvaret for den nasjonale gjennomføringen. Vi har store land, som Russland og Tyrkia, som blir dømt nokså kontinuerlig for de samme tingene. Begge landene betaler lojalt erstatningssummene de blir ilagt og godtar konklusjonen om at det har skjedd en krenkelse, men hva gjør de med de underliggende strukturelle problemene som genererer nye repetitive klager hele tiden?

– Den tidligere svenske høyesterettspresidenten Stefan Lindskog har uttalt at konstruktiv kritikk av dommer fungerer som en samfunnsutviklende samtale (ifølge ditt eget bidrag i et festskrift til Lindskog fra 2018). Synes du at høyesterettsdommer i Norge i stor nok grad møtes av konstruktiv kritikk?

– Det er helt avgjørende at domstoler, og alle som utøver makt over andre folk, er underlagt et kritisk blikk. Kanskje særlig fra to kanter. Den ene er pressen. Er det noe jeg har fått øynene virkelig opp for, er det hvor avgjørende en uavhengig og solid presse med tilgang til informasjon er for den samfunnsmessige utviklingen og for sunne demokratiske prosesser. For Høyesterett, som etter hvert er en sterk statsmakt med i prinsippet avgjørende ord i en del spørsmål av stor samfunnsmessig betydning, ville det vært merkelig om ikke Høyesteretts virksomhet generelt og Høyesteretts arbeid i enkeltsaker var underlagt et kritisk søkelys fra pressen, men også fra den andre viktige gruppen – de juridiske fagfolkene, ekspertene, universitetsmiljøene. Det er i dag mange flere solide juridiske spesialister som ser det som et samfunnsansvar å bidra til opplysning og debatt. Om disse to gruppene er engasjerte nok, kan likevel diskuteres. Og jeg må respektfullt få si at jeg er litt urolig for at det er for få journalister som forstår nok av feltet til å komme med det vi kan kalle innsiktsfull kritikk. Det er lett sensasjonene som preger.

– NAV-saken, som ble kjent i oktober i fjor, kalles den største rettspolitiske skandalen som har skjedd i Norge i nyere tid. Føler du personlig et medansvar for at den feilaktige lovtolkningen fikk pågå i så mange år?

– Dette sakskomplekset er under granskning, jeg kjenner ikke detaljene og vil ikke gi uttrykk for noe syn – heller ikke på spørsmålet om ansvar. Men jeg var førstvoterende i begge de to høyesterettsdommene som har vært omtalt i denne sammenhengen, én fra 2011 og én fra 2017. Det gir meg all grunn til ydmykhet. Jeg skulle jo naturligvis gjerne villet ha blitt oppmerksom på de aktuelle EØS-rettslige problemstillingene. Men det lå altså ikke til rette for det. Jeg ville anta at Høyesterett nå så det som naturlig å vurdere om det var behov for justeringer av praksis og rutiner, for bedre å fange opp slike situasjoner.

– Jeg dveler ikke så mye ved å savne det som var. De som kjenner meg vil nok likevel ikke beskrive meg som ekstremt impulsiv eller «halvgæren», sier Arnfinn Bårdsen.
– Jeg dveler ikke så mye ved å savne det som var. De som kjenner meg vil nok likevel ikke beskrive meg som ekstremt impulsiv eller «halvgæren», sier Arnfinn Bårdsen.

SPENNINGSFORHOLDET

Når Bårdsen forteller om sin karriere så langt, får man inntrykk av at mange store sprang har blitt tatt nærmest på slump. Slik beskriver han det (nesten) selv også.

– Hva er det viktigste valget du har tatt i karrieren?

– Jeg har ikke lagt en langsiktig plan. Retningen på yrkeslivet mitt er en sum av en masse små enkelthendelser, hvor jeg har vært heldig å kunne gripe muligheter som har budt seg. Jeg har ikke så vanskelig for å snu meg rundt og gå videre. Jeg dveler ikke så mye ved å savne det som var. De som kjenner meg vil nok likevel ikke beskrive meg som ekstremt impulsiv eller halvgæren. Men jeg er ikke redd. Og jeg gjennomfører jo. De valgene jeg har tatt har nok fremfor alt blitt påvirket av de menneskene jeg har møtt, de kollegene jeg har hatt og de jeg har likt å jobbe med. Det har nok vært viktig for valgene mine.

– Hva inspirerer deg?

– Følelsen av å gjøre nytte for seg, og følelsen av å gjøre det sammen med noen andre som er like dedikerte. Ikke bare i profesjonell sammenheng, men også hvis man bare skal rydde i hagen. Godt lagarbeid. Det er nok også et element av behov for anerkjennelse her. For meg er det viktig at jeg blir sett, og jeg liker ikke så godt å bli kritisert. Ikke på den måten at jeg blir fornærmet, men jeg tar det innover meg og på alvor. Jeg tar det naturligvis også på alvor når noen sier jeg har gjort noe bra. En god skitur blir jeg også veldig inspirert av.

– Det virker ikke som om du sliter med å fylle døgnets 24 timer, men hender det at du ser på TV?

– I Strasbourg har jeg ikke TV, og det blir ikke særlig med streaming heller. Kona mi og jeg gjør et forsøk på å se den britiske serien The Crown sammen. Den synes jeg er veldig bra. Det ville vært forferdelig om hun hadde sett resten mens jeg var i Strasbourg, men vi klarer ikke helt å være à jour. TV er ikke en viktig del av livet mitt, men jeg hører mye på radio. Det går veldig mye i fransk snakkeradio for tiden.

– Hvor aktiv er du i sosiale medier?

– Ikke i det hele tatt. Jeg har litt dårlige erfaringer med å være for tilgjengelig. Jeg har en Facebook-konto som jeg ikke bruker, hvor jeg har en lukket gruppe med noen gamle venner fra Stavanger. Hvis det skjer noe der får jeg en tekstmelding fra en av dem om at jeg må logge inn og sjekke. Og så har jeg en WhatsApp-konto sammen med noen spreke kolleger, hvor vi gjør avtaler om ukens treningsturer.

– For å samle trådene; lever det første året i Strasbourg opp til forventningene?

– Ja, det vil jeg si. Det er umulig å være forberedt på alt når man går inn i en sånn institusjon og flytter til et nytt land. Jeg føler at jeg har vært heldig. Jeg har på en måte to motsatte liv. Her i Oslo bor jeg med familie i en stor enebolig med hage, det er stille og langt fra byen – med kort vei til marka. I Strasbourg bor jeg i en leilighet midt i sentrum, det er aldri stille, det koker overalt med folk og jeg bor alene, uten andre forpliktelser enn å arbeide med alle sakene.

– Ni år er ganske lenge og man må organisere seg langsiktig. Derfor har jeg lagt vekt på at jeg har gode boforhold i Strasbourg, at jeg har et skikkelig hjem der med bilder på veggene og kjøkkenhåndklær, og hvor hele familien kan bo – det er viktig for meg at også resten av familien føler en tilknytning til det stedet. Men det er en pris å betale når man bryter opp en familietilværelse, og det blir jo en del reising frem og tilbake. Når spørsmålet om jeg skulle søke denne jobben dukket opp, var det helt avgjørende for meg at familien min, og særlig ektefellen, sa at dette var fint og at dette får vi til. Uten hennes støtte hadde dette vært helt uaktuelt.

TRE «KJAPPE»

Har du et faglig forbilde, og i tilfelle hvem?

– Jeg har møtt og møter stadig mange flinke folk som jeg blir både imponert og inspirert av. Et eksempel er den nylig avgåtte presidenten for The Supreme Court i Storbritannia, Lady Brenda Hale. Hun er en mild og smilende dame, og en bunnsolid og uredd dommer. Hun ledet UK Supreme Court i Miller 2-saken like før jul i fjor, som ble anlagt i forbindelse med at den britiske statsministeren sendte parlamentet hjem på ferie mens Brexit-forhandlingene pågikk. UK Supreme Court slo fast at det kunne han ikke gjøre uten en meget solid begrunnelse – og det hadde han ikke engang forsøkt å gi.

– Den saken ble behandlet i muntlige forhandlinger over tre dager, og avgjørelse forelå allerede uken etterpå. Det var president Lady Hale og visepresident Lord Robert Reed som skrev dommen mer eller mindre alene gjennom helgen. For en dommer å lese den avgjørelsen – det er bare å gi seg over! Over klarheten i resonnementene, og i språket. Det er et fantastisk dommerhåndverk, utøvd i en meget turbulent politisk situasjon. Dommen er enstemmig, og etterlater egentlig veldig lite diskusjon.

Hva brenner du for rent faglig?

– Ideen om rettsstaten er en gylden idé, som vi må arbeide med kontinuerlig i det små og i det store hele tiden. I den grad jeg kan finne en samlende tråd i arbeide mitt, så er det denne. Betydningen av uavhengige dommere, betydningen av at det er grenser for hva politikere og flertall kan gjøre, at det er regler som ikke vilkårlig kan endres. Det er helt sentralt. Og i den grad jeg noen gang har vært i tvil om betydningen av dette, er all tvil eliminert etter det første året i Strasbourg. Mange av vanskelighetene vi ser i dagens Europa er dessverre knyttet opp til sammenbrudd eller forvitring av rettsstaten i vid forstand.

Hvem er Norges beste på feltet ditt?

– Det kan jeg ikke, og vil jeg ikke, si noe om. Det er rett og slett håpløst å gi slike terningkast.