Økende motstand mot EMD

– Jeg mener at Menneskerettsdomstolen i enkelte saker har vært for dynamisk. I motsetning til Hadia Tajik, mener jeg at et nasjonalt slingringsmonn er nødvendig for å opprettholde domstolens legitimitet, sa Sven Ole Fagernæs i debatten om maktfordelingen mellom Stortinget, Høyesterett og Menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg.

TV-Vest-saken, Tomtefestesaken, og Nordsjødykkersaken illustrerer at domstolen burde tatt større hensyn til det politiske system og de nasjonale domstolene, påpekte Fagernæs.

I TV-Vest saken fra 2008 klaget Pensjonistpartiet forbudet mot politisk TV-reklame inn for domstolen, og vant.

– Det et politisk spørsmål om Norge ønsker en type amerikansk valgkamp, eller en annen type valgkamp. Dette hadde vært nøye vurdert politisk og av Høyesterett, og dette burde Strasbourg ha godtatt, mente Fagernæs.

I Tomtefeste-saken fra 2012 fikk tomteeierne medhold i at tomtefesters rett til fornyelse på samme vilkår som tidligere, bryter med tilleggsprotokollen om eiendomsretten, en avgjørelse Fagernæs mener vi vil slite med i ti, femten år fremover fordi EMD hadde vanskelig for å bedømme konsekvensene av avgjørelsen.

Og i Nordsjødykkersaken fra 2013 fikk dykkerne medhold i at deres helse og liv ikke ble ivaretatt under arbeidet i Nordsjøen.

– Strasbourg slo ned på feil som jeg mener Høyesterett hadde vurdert på en bredere måte.

Italia og England er blant landene som har reagert sterkest på å bli dømt for menneskerettsbrudd i EMD.

– I krusifiks-saken fra Italia – som handlet om landets rett til å ha krusifiks i klasserommene - snudde domstolen etter sterk kritikk. I England er reaksjonene sterke fordi man ikke får utvist en person som man mener utgjør en terrorfare. David Cameron sier at han vil gå inn for å melde Storbritannia ute av EMD-EMK-systemet, og da vil dette kanskje gjelde Europarådet også. Konsekvensene er alvorlige; ifølge rådets leder Torbjørn Jagland, vil dette bety slutten for rettsstatene i Europa, sa Fagernæs.

Da britene tidligere i år feiret Magna Cartas 800-års-jubileum, uttalte Cameron følgende: «We got a Supreme Court here in London. The clue is in the name».

Dersom England melder seg ut, vil det ikke være utelukket at Russland kan gjøre det samme, mente Fagernæs. Selv om jeg ikke vil ta så sterkt i som Jagland, er dette en svært uheldig utvikling.

– Strasbourg er oppe i en krise, kanskje fordi domstolen har lagt for liten vekt på de nasjonale systemer og den nasjonal egenart, sa Fagernæs.

På grunn av sterk kritikk i visse enkeltsaker, er det tegn til at EMD nå har skiftet kurs, fremholdt han, og viste til to norske eksempler: I Baneheiasaken (Rt 2005 s.1677) overprøvde EMD Høyesteretts avveininger i detalj, i Lillo-Stenberg/Sæther-saken noen år senere , henviste EMD til at det skulle sterke grunner til å fravike Høyesteretts vurdering når den bygget på prinsipper trukket opp av EMD.

Fagernæs tror at innlemmelsen av menneskeretter i Grunnloven vil kunne få stor betydning for rettsutviklingen her hjemme, og bidra til ytterligere bevegelse av overføring av makt fra politikerne til domstolene.

– De fleste vil nok si i dag at det har vært riktig med mer domstolsmakt. Men det er ikke sikkert at denne utviklingen bør fortsette, selv om den var riktig da den startet

[caption id="attachment_5975" align="alignright" width="300"] Marius Dietrichson er ny leder av Forsvarergruppen.[/caption]

Stortinget er i ferd med å forrykke maktbalansen på bekostning av domstolene, advarer nyvalgt leder i Forsvarergruppen, Marius Dietrichson.

– Stortinget ønsker i større grad enn tidligere å ta del i den konkrete straffeutmålingen. Det er grunn til å minne om at straffeutmålingen er en del av rettergangen. Ingen skal på forhånd fortelle domstolen hva straffen skal være. En dom må stå i forhold til kontekst, sa Dietrichson.

At domstolen står fritt til å avsi en konkret, forholdsmessig dom er en godt innarbeidet tradisjon i Norge og ellers i den vestlige verden, sa han.

– Nå har altså Stortinget i den senere tid forrykket denne balansen ved to lovendringer; I 2009-2010 kom straffeskjerpelse for legemsbeskadigelse, og i 2014 en straffeskjerpelse for brudd på innreiseforbudet. Det er ikke selve straffelengden i seg selv som er problematisk, men at det i forarbeidende til lovendringene helt konkret spesifiseres hvor lang straffene skal være i de enkelte tilfellene, sa Dietrichson.

I forarbeidene innføres et normalstraffenivå som mangedobles, fra 35 dager til ett år. Ved andre gangs overtredelse skal straffen være halvannet år, med påslag for antall overtredelser, påpekte han.

– Dette er et område hvor formildende hensyn i praksis ikke gjelder lenger. Dersom overtredelsen har et aktverdig formål, skal dette ikke vektlegges. Og Høyesterett følger opp, og forlater med dette en norsk, god og gammel tradisjon, påpekte han, og viste til at Høyesterett tidligere i år dømte en slovakisk borger til to og et halvt års fengsel for gjentatt brudd på innreiseforbudet.

– Høyesterett fant formildende omstendigheter, men valgte disse bort, fordi Stortinget har bestemt at de ikke skal gjelde. Her er Høyesterett for unnvikende, mente Dietrichson.

Han viste til at høyesterettsdommer Clement Endresen i den aktuelle dommen (HR-2015-104-A - Rt-2015-51) tok dissens, og i sin dissens pekte på at å se bort fra formildende omstendigheter er «vanskelig å forene med det som er forutsatt å skulle være domstolenes oppgave».

Høyesterett har ikke alltid anvendt signalene fra Menneskerettsdomstolen på best mulig måte, mente han.

­– For eksempel i forbindelse med Rettshjelpsaksjonen. Først fastslo Høyesterett i to avgjørelser at mistenkte har rett til forsvarerbistand allerede i politiavhør. To måneder senere mener retten at siktede ikke har behov for forsvarer i selve rettsmøtet. Dette er en utvikling som står i kontrast til de to tidligere avgjørelsene. Jeg mener at Høyesterett her faller bakpå, ikke bare i forhold til internasjonale strømninger, men også nasjonale.

Han advarte mot utviklingen i Storbritannia.

– De vil at konvensjonen skal leses med et generelt «common sense»-forbehold. Da er vi på farlige veier, sa han.

Om britene trekker seg fra EMD- og EMK-systemet vil andre følge etter, noe som vil virke destabiliserende i hele Europa, advarte han.

­­­– Jeg sier ikke dette fordi vi skal stilne kritikken mot EMK, men det er en farlig vei man har lagt seg ut på. Det jeg etterspør er mer EMK, ikke mindre, avsluttet Dietrichson.

[caption id="attachment_6268" align="alignright" width="750"] Høyesterettsdommer Magnus Matningsdal.[/caption]

At England har antydet et ønske om å melde seg ut av EMK- og EMD-systemet, er «veldig ulykkelig», mener høyesterettsdommer Magnus Matningsdal.

–Etter min mening har Menneskerettsdomstolen og Menneskerettskonvensjonen vært særdeles viktig for styrkingen av menneskerettene i Europa. Hvis dette nå forvitrer ved at England trekker seg ut, vil det kunne få uheldige tilbakeslag. Også i Norge er det en god del områder der vi, som følge av avgjørelser i EMD, har måttet endre vår praksis til det klart bedre, sa Matningsdal.

Både konvensjonen og domstolen bør bestå, mente han, men sa seg enig i at domstolen på noen områder har gått for langt.

Han tok selvkritikk på vegne av Høyesterett i flere avgjørelser, og viste blant annet til en sovevoldtektssak der Høyesterett gjorde halvparten av straffen betinget, etter at lovgiver hadde skjerpet straffenivået for denne type lovbrudd.

– Den delvis betingede dommen skapte stort raseri på Stortinget, mange mente at Høyesterett saboterte lovgiver. Det var etter min mening særdeles uklokt, og jeg tror dette på mange måter la grunnlag for en form for mistillit mellom Stortinget og Høyesterett i straffeutmålingen, sa Matningsdal.

– Mitt syn på slike lovgiversignaler er at de er uheldige, og fører til en alt for firkantet straffeutmåling. Vi har hatt en tradisjon som har stilt domstolene veldig fritt. Samtidig vil Stortinget som lovgiver kunne gi veldig detaljerte bestemmelser. Stortinget har ikke bare en rett til å si hva som er straffbart, men hvor straffbart det skal være.

At Høyesterett følger opp, er av demokratihensyn, påpekte han.

– Men også en frykt for at hvis vi ikke følger opp, kan det bli enda verre, i form av enda mer detaljert styring av straffenivået, og enda strengere straffer. Det er en ulykkelige situasjon vi har kommet i med dette innreiseforbudet, mente han.

Hadia Tajik mener at det er «klart innenfor det politiske handlingsrommet å gå detaljert til verks» i bestemmelsen av straffelengder.

– Det er politikernes privilegium og ansvar. Men det ville være fornuftig om vi i Norge initierte en større og mer grunnleggende debatt om straffens funksjon. Fordi vi ikke har tatt gode, store og grunnleggende debatter om straffens formål, får vi uønskede og politiske debatter om enkelthendelser, sa Tajik.