Carl Baudenbacher var president i EFTA-domstolen fra 2002 til 2017.
Carl Baudenbacher var president i EFTA-domstolen fra 2002 til 2017.

Tidligere EFTA-president: - En systematisk feil

Carl Baudenbacher refser norske myndigheter, og mener at ingen andre EU- eller EFTA-stater har pålagt dem som anvender EØS-regelverket å forstå regelverket på en måte som ligger helt i yttergrensen av hva som er tillatt.

Publisert   Sist oppdatert

Tidligere Efta-president Carl Baudenbacher har i et innlegg i VG tidligere i november uttalt at regjeringsadvokat Fredrik Sejersted «la det intellektuelle grunnlaget for NAV-skandalen ved sin så å si ustanselige nedvurdering av institusjonene i EFTA-søylen i EØS, og særlig EFTA-domstolen».

I et svarinnlegg viser Sejersted til at Baudenbacher i sine mange år som president i EFTA-domstolen «var stadig mer omstridt».

«Utgangspunktet for Baudenbachers kritikk er at norske myndigheter generelt, og jeg spesielt, gjennom mer enn 20 år skal ha drevet systematisk kritikk av EØS-avtalen og EFTA-institusjonene. Intet er mer usant. Norge er generelt langt fremme hva gjelder lojal etterlevelse av EU/EØS-retten. Og selv har jeg alltid vært en uttalt tilhenger av EØS og EFTA-organene», svarte Sejersted, blant annet.

- Over streken

I et innlegg på Advokatbladet.no i går skrev EØS-ekspert og advokat i Arntzen de Besche, Espen Bakken, at det er legitimt å velge handlingsalternativer innenfor det EØS-rettslige handlingsrommet, og at Baudenbacher gikk for langt i sin kritikk av Sejersted.

«Etter min vurdering var dette å gå over streken. Jeg har vært så heldig å ha hatt regjeringsadvokaten som motpart ved en rekke anledninger hvor EØS-retten har vært tema. Regjeringsadvokaten gjør en strålende jobb som statens advokat, og forvarer statens interesser på en utmerket måte», skrev Bakken.

Bakken mener at «uten et betydelig nasjonalt handlingsrom under EØS-avtalen, ville det vært umulig å få legitimitet for EØS-avtalen som et handelspolitisk virkemiddel».

Kan ikke toe sine hender

Carl Baudenbacher er uenig.

- Ingen andre EØS-avtaleparter, verken i EU eller EFTA-pilaren, har noen gang gått i den fellen å definere en nasjonal politikk som pålegger de som anvender EØS-rett, å gå til den ytterste grensen for hva som er tillatt. Ved å forplikte den norske administrasjonen til å gjøre dette, godtar staten at denne grensen kan overskrides, sier Baudenbacher til Advokatbladet.

Han mener at NAV-hendelsene viser dette veldig tydelig.

- Dette er et systematisk problem. Når jeg som fotballtrener forteller spillerne mine hele tiden at de skal spille så hardt som mulig, til grensen av hva som er lov, og en av dem så brekker motstanderens bein, kan jeg ikke si at jeg toer mine hender av uskyld, sier Baudenbacher.

- Som å fikse en rettssak

Baudenbacher bruker sterke ord om Fosen-saken, og mener Fosen-Linjen er et offer for det han kaller regjeringens handlingsrom-strategi.

- Det som skjedde i Fosen-saken, tilsvarer å fikse en rettssak, sier Baudenbacher.

Baudenbacher har ved flere anledninger kritisert EFTA-domstolens håndtering av den andre rettsrunden i Fosen-Linjen-saken. Til VG sa han tidligere i år at« mye tyder på at EFTA-domstolen har gått til ytterligheter for å diktere domstolens sammensetning i denne saken. I så fall står vi overfor en domstol om ikke lenger er uavhengig, men en kenguru-domstol».

Ikke overrasket

Espen Bakken i Arntzen de Besche sier at responsen fra Baudenbacher ikke er uventet.

- Etter min vurdering er det helt klart at Norge har et nasjonalt handlingsrom innenfor rammene av EØS-retten. Dette bør være ubestridt. Tilsvarende er det ubestridt at rådgivende uttalelser fra EFTA-domstolen skal tillegges vesentlig vekt dersom det ikke foreligger særlige grunner for å fravike rådet som kommer fra Luxembourg, sier Bakken.

Hva som ligger i «særlige grunner» kan være så mangt, presiserer han.

- Herunder både etterfølgende, fravikende rettspraksis fra EU-domstolen, og etterfølgende bevisbedømmelse i nasjonal domstol som gjør at det legges et nytt faktum til grunn. Dette bør ikke være oppsiktsvekkende. De rådgivende uttalelsene er nettopp rådgivende og ikke prejudisielle (bindende), slik de er fra EU-domstolen for medlemsland innenfor EU, sier Bakken.

Han understreker at han selv ikke har erfaring fra norsk offentlig forvaltning.

- Men at det ligger en instruks for å maksimere handlingsrommet i departementskontorene, kan jeg vanskelig se for meg, sier Bakken.