Høyesteretts 65 millioner kroners-problem

En høyesterettsdommer og hennes ektefelle kjøpte nylig en Frogner-villa for 65 millioner kroner. Den høye summen blir et symbol på avstanden mellom rikets øverste dommere og folk flest. Uten sammenligning for øvrig, nøyde milliardæren Løvenskiold seg med en vestkantvilla til kun 33 millioner.

Høyesterett er vår øverste domstol. Dommerne avgjør saker som griper dypt inn i menneskers liv. For å ha legitimitet må domstolen ikke bare være nøytral, men representere det samfunnet den skal dømme på vegne av. Da er det uheldig hvis dommerne fremstår som en egen elite som forskjellsbehandler andre med god økonomi.

Luksusvilla som symbol

Dette er ikke bare et spørsmål om uavhengighet, men om hvordan uavhengigheten oppleves utenfra. Folks tillit til domstolene går ned. 

Kun 61 prosent av nordmenn opplever å være i gode hender i domstolene.

Prisen for høyesterettsdommerens bolig er så astronomisk at den er klasseskillende selv på Oslos vestkant. Avstanden ned til resten av folket blir stor når de som har det endelige ordet om straffansvar, trygdeytelser og forbrukerrettigheter, kan bruke slike summer på et hus.

Luksusvillakjøpet i seg selv er ikke problemet, men symbolikken den bærer. Hvordan oppfattes den tredje statsmakt av samfunnet ellers? Hvis vi får inntrykk av at Høyesterett består av velstående dommere som vi ikke tror klarer å identifisere seg med den gjengse befolkning, svekker det opplevelsen av rettsvesenets grasrotkontakt.

Inntrykket forsterkes av høyesterettsdommeres sidegjøremål. Jussens høyeste embete er ofte ikke nok; de er gjerne honorerte voldgiftsdommere, forfattere og styremedlemmer på si. Samlet tegner dette et bilde av en dommerstand som ikke bare lever godt av sin statslønn, men som via bisysler får inntekt, posisjoner og status fjernt fra resten av befolkningen. Utfordringen er ikke bare hvorvidt de faktisk lar seg påvirke, men hvordan det ser ut fra utsiden.

Bekymringene er ikke tatt ut av løse luften. Forskning viser at dommere kan være forutinntatte. De identifiserer seg gjerne mer med mennesker som ligner dem selv sosialt og økonomisk, enn med dem som er annerledes.

Representer folket!

Oliver Wendell Holmes Jr., en av USAs mest berømte høyesterettsdommere, sa at «the life of the law has not been logic; it has been experience». 

Dommere dømmer ikke i et vakuum, men preges av egne erfaringer. Erfaringer fra vestkantens millionvillaer er nok svært annerledes enn folk flest sine erfaringer.

Det er viktig at befolkningen ikke får inntrykk av at dommere vil sympatisere mer med næringsliv, kapital og den høyere sosietet, enn med den uføretrygdede eller asylsøkeren.

Heldigvis betyr ikke dette at dommerne i Høyesterett mangler integritet eller uavhengighet. Men legitimiteten til rettsstaten hviler på noe mer enn det. Den hviler på at borgerne opplever domstolene som pålitelige. Selv om vi fortsatt har høy tillit til domstolene i Norge, møter jeg som advokat stadig folk som tviler på rettsvesenet. Det er et problem.

Vi kan ikke kreve at dommere lever som asketer, men vi kan kreve at de forstår at deres handlinger som privatpersoner kan kaste tvilens skygger over domstolens uavhengighet. 

Når Norges øverste dommere fremstår som mer ekstravagante enn milliardærer, bør vi spørre oss: Hvor langt fra folk flest kan høyesterettsdommere leve før vi mister tilliten til dem?