Anine Kierulf har et drøyt halvår igjen før hun skal levere doktoravhandling om prøvingsretten.
Stortingets lover kan prøves opp mot Grunnloven, og det er Høyesterett som har kompetanse til å foreta slik prøving. Kjente saker der prøvingsretten er brukt er saken i 1918 om hjemfallsrett til vannfall og Kløfta-saken i 1976, som gjaldt fastsettelse av erstatning til grunneiere for ekspropriasjon av areal til en parsell av motorveg E6 øst for Kløfta sentrum. I 2010 var det tre saker der prøvingsretten under Grunnloven ble benyttet. En sak om rederiskatten, en om opplysningsvesenets fond og en sak om hvorvidt nye bestemmelser om krigsforbrytelser kunne ha tilbakevirkende kraft.
På 1800-tallet var prøvingsretten lite utbredt, Norge var blant de første landene utenfor USA med en slik ordning. Etter annen verdenskrig er ordningen blitt vanlig, selv om det ennå finnes land uten slik prøvingsrett. Enkelte land har prøvingsrett, men bruker den svært sjelden, som for eksempel Danmark. I noen land, som USA, er det veldig vanskelig å få endret på grunnloven, mens det i Norge er relativt lett å endre grunnloven. Kierulf ser særlig på hvilke idealer for politisk og rettslig legitimitet som fremmes og utfordres ved prøvingsretten.
Ut over prøving mot Grunnloven, prøver domstolene – etter Stortingets pålegg – også norske lover bl.a. mot EU-retten og menneskerettskonvensjoner som EMK. Denne «doble prøvingsretten» kompliserer legitimitetsspørsmålet , fordi maktutøvelsen og samspillet mellom rett og politikk formelt og uformelt skjer på flere plan og på mer sammensatte måter enn tidligere.
– Vi lever i en tid der både nasjonal og overnasjonal rettsliggjøring er et faktum. Den har to hovedformer: En der politikerne selv søker å detaljregulere samfunnets mange utfordringer mest mulig, og en der de lager rettighets- eller rammelover som gjør det mulig å fange opp alle kompleksiteter som ikke lar seg overskue før de oppstår. I det siste tilfellet overlates en del av maktutøvelsen til rettshåndhevere og domstoler, selv om begge former for rettsliggjøring er politikerskapt.
– Spørsmålet om legitimitet er et om med hva som kan begrunne hvorfor noen kan og bør utøve makt over andre. Hva er det som gjør at vi som individer har grunn til å underlegge oss ulike typer av maktutøvelse? Hvilke krav kan vi stille til prosessen og begrunnelsen for maktutøvelsen – og hvordan kan vi bli hørt med dem? Vi er vant til at maktutøvelse er legitim dersom den utøves gjennom våre folkevalgte organer. Men ikke om den trår grunnleggende individrettigheter for nære – en konsekvens som iblant ikke viser seg før etter lover er vedtatt eller tiltak iverksatt. Gjennom prøvingsretten kan slike utslag korrigeres på en måte som både kan begrunnes som «rettferdig» og som også godtas som dette. Slik viser prøvingsretten både det opplagte – at flertallsstyre ikke nødvendigvis bidrar til legitim maktutøvelse i alle sammenhenger – og også at legitim maktutøvelse kan skje gjennom andre kanaler enn de folkevalgte, sier Kierulf.
Prøvingsretten er én måte å institusjonalisere den maktbalansen som skal ivaretas i et rettsstatlig demokrati. En slik ordnings legitimitet kan vurderes generelt på et teoretisk plan, mens dens historiske og sosiale legitimitet må vurderes i lys av det rettssystemet den virker i. Kierulfs avhandling ser på den norske prøvingsretten, under både Grunnloven og EMK.
Tidligere Schjødtadvokat Anine Kierulf har et drøyt halvår igjen før hun skal levere doktoravhandling om prøvingsretten.
