Disiplinærordningen på villspor

I 2024 ble jeg innklaget til Disiplinærnemnden på følgende grunnlag (sitat fra klagen):

«Vi henviser til RGA 3.1, 2. avsnitt. Advokat Kari Breirem har ikke ivaretatt mine interesser som klient ved at hun ikke har orientert om informasjon som hun visste om til meg. Ved at jeg ikke vil få dekket advokatkostnader., uavhengig av sakens utfall, ved behandlingen av saken i Diskrimineringsnemnda.»

Her mener klager at egne advokatkostnader vil bli dekket uavhengig av sakens utfall og at Diskrimineringsnemnda dekker disse.

Disiplinærnemnden skriver følgende om denne problemstillingen:

«Klagen i denne saken gjelder imidlertid ikke at ikke Diskrimineringsnemnda selv dekker advokatkostnader. En slik misoppfatning fra klager ville ikke advokaten hatt ansvar for i denne saken.»

- De rene fantasipåstander

Disiplinærnemnden konkluderer altså med at klager har en misoppfatning som jeg ikke har ansvar for. Da skulle man tro at jeg var frikjent. Men den gang ei; for nå begynner Disiplinærnemnden å konstruere de rene fantasipåstander uten rot i fakta. Nemnden skriver nemlig følgende i sin videre fremstilling:

«Klagen i denne saken gjelder imidlertid at Diskrimineringsnemnda er et lavterskeltilbud der det ikke skal være nødvendig å bruke advokat, og at det derfor normalt aldri vil tilkjennes erstatning for advokatkostnader fra motparten i denne nemnden. Dette er også det som ble kommunisert av Diskrimineringsnemnda i brevet til advokaten av 15. februar 2024 som svar på advokatens oversendelse av oversikt over påløpte advokatkostnader.»

Disiplinærnemnda har åpenbart hatt en kortslutning. De faktiske forhold er nemlig slik:

• Jeg skrev ikke brev til Diskrimineringsnemnda om påløpte advokatkostnader. Brev av 15. februar 2024 var riktignok stilet til meg da jeg fortsatt var klagers advokat på dette tidspunkt, men det var svar på brev fra klager av 9. februar 2024, sendt Diskrimineringsnemnda uten at jeg var kjent med det.
• I brev av 15. februar 2024 ble det ikke kommunisert til meg fra Diskrimineringsnemnda at bruk av nemnda er et lavterskeltilbud.
• I brev av 15. februar 2024 ble det ikke kommunisert til meg fra Diskrimineringsnemnda «at det derfor normalt aldri vil tilkjennes erstatning for advokatkostnader fra motparten i denne nemnden.»

Ble likevel felt etter RGA 3.1.2

Derimot skrev Diskrimineringsnemnda i brev av 15. februar 2024 som nevnt stilet til meg, og som var svar på brev av 9. februar 2024 fra klager, følgende om advokatkostnader:

«Vedlagt dette brevet følger også et brev fra xxx med oversikt over advokatutgifter som hun har hatt så langt, og som vi forstår hun krever erstattet fra kommunen. Erstatningskravet er ikke nærmere konkretisert. Det er gratis å få behandlet en sak i Diskrimineringsnemnda, og det er ikke nødvendig å bruke advokat. Den som klager kan velge å bruke advokat, men utgiftene må dekkes selv. (Min utheving)»

Diskrimineringsnemnda sier her at advokatkostnadene ikke dekkes av nemnda og at klager har en misoppfatning slik også Disiplinærnemnda ga uttrykk for som omtalt ovenfor.

Jeg ble likevel felt etter RGA 3.1.2 ved vedtak av 13. desember 2024 som lyder slik:

«Advokat Kari Breirem har opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk punkt 3.1.2. For dette meddeles kritikk. 

Advokat Kari Breirem tilpliktes å tilbakebetale til XX 49.063,00 kroner inkl. mva ekskl. renter innen tre uker etter mottakelsen av Disiplinærnemndens beslutning. Ved eventuell forsinket tilbakebetaling svares forsinkelsesrente med den etter lov til enhver tid gjeldende rentesats.»

- Helt uforståelig

Dette vedtaket er helt uforståelig. Hvordan kan et angivelig seriøst organ som Disiplinærnemnda konstruere et slikt fantasiprodukt?

Ankemuligheten var avskåret som følge av endringer i disiplinærordningen. Da feilen var helt åpenbar tok jeg kontakt med Advokatklagenemnda som tok saken opp på ny. Nemnda igangsatte full saksbehandlingsprosess og involverte klager, noe som resulterte i en ny runde med uholdbare påstander. Til min store overraskelse avgjorde Advokatklagenemnda saken på ny med samme resultat som Disiplinærnemnda, og henviste meg til domstolen.

Så – for å si det med Ibsen; når utgangspunktet er som galest, blir resultatet titt originalest. Eller for å sette «Disiplinærordningen» inn i folkeeventyrsammenheng: Klippe, klippe sa kjerringa – hu lå stein dau ovafor fossen.

For øvrig ble saken omtalt i Advokatbladet på det samme uriktige grunnlag som Disiplinærnemnda og deretter Advokatklagenemnda la til grunn.

Jeg kan med min beste vilje ikke belaste domstolen med dette tøvet, men jeg vil tro at saken interesserer Advokatbladets lesere. Da oppnår jeg i hvert fall å rette oppmerksomhet mot to helt uforståelige avgjørelser, og muligens også bidra til at de impliserte kan få et snev av ettertanke. I lys av saksbehandlingen i denne saken er det all grunn til å stille spørsmål ved advokaters rettssikkerhet i forhold til disiplinærordningen.