Selv ikke videoovervåkning kan man ta for gitt som sikre bevis, ifølge Nina Sunde.
Selv ikke videoovervåkning kan man ta for gitt som sikre bevis, ifølge Nina Sunde.

Slepphendt håndtering av digitale bevis kan føre til at uskyldige blir dømt, frykter politiforsker

Nina Sunde mener både advokater, dommere og etterforskere misforstår digitale bevis som objektive og pålitelige.

Publisert

Etter seks år som dataetterforsker i Kripos og nå et par år inn i doktorgradsarbeidet, mener politioverbetjent og stipendiat Nina Sunde at terskelen for å akseptere digitale bevis som nøkterne og troverdige, er for lav.

«Manglende krav til kvalitet i dataetterforskningen i norsk politi, og manglende vitenskapelig og digital kapital hos de profesjonelle aktørene som skal utfordre de digitale bevisene, gir grunn til bekymring. På bakgrunn av dette stiller jeg derfor spørsmålet om det kan være slik at vurderingen av digitale bevis i for stor grad blir bygget på presumsjoner om kvalitet, og ikke blir gjenstand for tilstrekkelig kritisk vurdering av forsvarere, påtaleansvarlige og dommere. Dersom dette er riktig, kan det i ytterste konsekvens lede til at uskyldige blir dømt», skriver hun i en artikkel i Tidsskrift for strafferett.

– Det som er viktig når man tolker digitale bevis, er å tolke dem opp mot et sett med hypoteser som står i forhold til objektivitetskravet man skal etterforske etter, sier Nina Sunde.
– Det som er viktig når man tolker digitale bevis, er å tolke dem opp mot et sett med hypoteser som står i forhold til objektivitetskravet man skal etterforske etter, sier Nina Sunde.

Sunde er en av få som forsker på digitale bevis under etterforskning, og hun hevder vi kan for lite om sammenhengen mellom ulike bevistyper og justisfeil.

«Beviset – i form av et dataspor, en bloddråpe eller en sotflekk – har liten bevisverdi i seg selv før det blir fortolket, beskrevet og plassert i en kontekst av et menneske. Antakelsen om et objektivt og pålitelig bevis kan oppstå ved at man glemmer eller feilvurderer den menneskelige faktors betydning for fortolkningen og formidlingen av beviset», skriver hun videre.

Kvalitetsmessige forhold rundt gjennomføring av dataetterforskning, gir grunn til å tro at det kan skje feil i både sikring, analysen og presentasjonen av digitale bevis, frykter Sunde.

Hun peker på at det ikke finnes en forpliktende kvalitetsstandard, ingen krav til sertifisering og ingen minimumskrav til sikring og analyse av databeslag utover et rundskriv fra Politidirektoratet.

Politioverbetjenten mener det heller ikke er mulig å svare på om behandlingen av digitale bevis er gjenstand for systematiske feil, og etterlyser en fullstendig analyse av alle Gjenopptakelseskommisjonens saker fra oppstart i 2004 til i dag.

Menneskelig påvirkning

Sunde beveger seg nå på territorium hvor det finnes lite kunnskap. Som en del av sitt doktorgradsarbeid forsker hun på hvordan den menneskelige faktoren påvirker digitale bevis.

Foreløpig har hun konsentrert seg om kognitive feilkilder, hvor hun enkelt forklart undersøker hvorvidt dataetterforskning er en subjektiv prosess.

– Vi ser at det tas beslutninger i alle faser, som betyr at alle fasene også er sårbare for menneskelig feil av ulik art – herunder kognitive feilkilder, forteller hun til Advokatbladet.

Sunde mener det råder en oppfatning om at digitale bevis er objektive og pålitelige. Om at maskingenerert informasjon er så objektivt som vi kan få det. Det er hun ikke enig i.

Skjønnsdrevet etterforskning

I fjor startet Sunde et kvasieksperiment med 53 dataetterforskere. Disse skulle undersøke det samme databeslaget for å se om de kom frem til det samme resultatet. Etterforskerne ble delt i grupper, og fikk ulik tilleggsinformasjon som indikerte skyld eller uskyld for den mistenkte.

– Vi ser at dataetterforskere som etterforsker det samme databeslaget med den samme informasjonen, kommer frem til nokså ulike resultater. Vi ser også at den kontekstuelle informasjonen, altså informasjonen som ble presentert i tillegg, er årsak til en systematisk vridning i observasjonene deres, som igjen får følger for hvordan de tolker og konkluderer, forklarer Sunde.

Denne kunnskapen er en viktig forutsetning for hvordan man skal jobbe videre med kvalitet i datatekniske undersøkelser, mener hun.

– Den rokker litt ved hvordan dette arbeidet er organisert. Per i dag stoler vi på at resultatet fra én dataetterforsker er riktig, og legger til grunn at dersom man hadde satt enda en dataetterforsker til å gjøre den samme undersøkelsen, ville resultatet blitt det samme.

– I etterforskning av straffesaker er vi vant til å forholde oss til usikker informasjon. Vi kjenner til at vitner kan observere forskjellig og at minnet er sårbart. I bunn og grunn handler tolkning av digitale bevis om akkurat det samme – dataetterforskeren er jo vitnet på databeviset. Det er ikke databeviset som snakker selv. Hva dataetterforskeren velger å sikre, hva han observerer og hva han anser som relevant, vil få betydning for prosessen videre, for tolkning av bevis og for konklusjonen, understreker Sunde.

Frykter systematiske feil

Ifølge politiforskeren vil det alltid kunne skje feil i prosesser hvor mennesker er involvert. Utfordringen er hvis feilene blir systematiske, sier hun.

– Det er feilene som gjentas gang etter gang man frykter mest. Eksempelvis at man alltid vipper i retning av uskyld med en type informasjon, og i retning av skyld med en annen. Er det noe man kan gjøre for å hindre dette? Det er også noe jeg prøver å finne svaret på gjennom forskningen. Disse feilene må man prøve å identifisere.

Sunde påpeker samtidig at det ikke alltid er slik at det man kategoriserer som kognitive feilkilder fører til feil resultat i den andre enden. I etterforskning ser man på de samlede bevisene som en helhet og kontrollerer dem mot hverandre. I mange tilfeller vil man derfor få korrigert kursen, betrygger hun.

– Problemet oppstår når mye står og faller på enkeltbevis som ikke kan kontrolleres opp mot andre. Da står man i et dilemma om hvorvidt man skal stole på det eller ikke.

Dette kan advokatene gjøre

Sunde mener det er behov for tiltak for å sikre kvalitet i digitale bevis og i datatekniske undersøkelser. Slike tiltak kan være tilstrekkelig utdanning, standardiserte metoder og kvalitetssikrede prosedyrer og verktøy, samt å kunne avdekke feil gjennom kvalitetskontroll av resultatet, påpeker hun.

Sunde mener advokater kan bidra til at digitale bevis håndteres på en kritisk og god måte.

– Et viktig steg på veien må være å forstå at dette er bevis beheftet med en viss grad av usikkerhet på lik linje med alle andre bevis. Selv om det tilsynelatende er en ekspert som presenterer beviset, må man likevel se på påliteligheten av det. Man kan spørre seg selv om man har forstått hva beviset betyr, og om man er sikker på at beviset har blitt sikret og analysert på en god måte.

Målet må være at man forstår både relevansen og påliteligheten av beviset, og spørsmål rundt akkurat disse to tingene må man tørre å stille både i retten og underveis i prosessen, mener Sunde.

– Det handler om å komme tidlig på banen. Hvis det er åpent og man har innsyn, kan man komme med innspill til hvilke undersøkelser politiet bør gjøre og hvilke bevis de burde lete etter – helst før saken kommer til retten. Man må ikke vente med kritikken eller de vanskelige spørsmålene til man møtes der.

Etterlyser uavhengig kommisjon

Ifølge Sunde mener også dataetterforskere selv at det for lite kvalitetssikring i undersøkelsene de gjør, samt at de har en bevissthet rundt at de påvirker resultatet.

– De sier også at de svært ofte opplever at deres undersøkelser blir lagt til grunn, uten at de har fått et eneste kritisk spørsmål fra retten. Jeg vil også si at de er fortvilet over at de ikke har ressurser nok til å drive kvalitetssikring. Dette er ikke noe dataetterforskerne selv skal sørge for, dette ansvaret ligger hos politiledelsen. Det må inn i et system og bli en del av etterforskningen, men det krever både tid, penger og kanskje en omlegging av prosessen, mener hun.

Sunde veiledet nylig masterstudent fra NTNU, Jørn Helge Jahren, som så nærmere på hvilke tiltak man har for kvalitetssikring i dataetterforskning i dag. Oppgaven, som foreløpig ikke er publisert, konkluderer med at det i hovedsak finnes ett tiltak – nemlig at etterforskerne tidvis leser hverandres rapporter.

– Det er jo ingen verifisering av et resultat. Det å få på plass et kvalitetssystem som sørger for at man gjør det dypdykket som er nødvendig i den enkelte sak, er avgjørende. Samtidig bør det etableres en uavhengig kommisjon som man kan bringe dette inn for, og som kan vurdere den vitenskapelige kvaliteten på det som leveres, sier Sunde.

Powered by Labrador CMS