Mens andre jurister nøyer seg med et pliktår i juss-buss og noen timer på Advokatvakten i året, tar Ingrid Cecilie Nestvold den helt ut. Hun er blitt ranet i Guatemala, knivtruet på Natthjemmet og rørt til tårer på Frivillighetssentralen, men kunne ikke tenke seg et liv uten stort sosialt engasjement.
Overraskende nok jobber Ingrid Cecilie Nestvold med forsikringssaker. Juristen, som ikke kunne tenke seg å bli advokat, ble først hentet til Storebrand etter å ha skrevet en særavhandling om whiplashskader. Der ble hun fullmektig i 1998. Nå jobber hun i Advokatfirma MNA Kogstad Lunde & Co der hun prøver å finne løsninger for forsikringsselskaper og deres klienter.
- Det er nok tilfeldigheter at jeg havnet her, ja. Egentlig ville jeg inn i politiet, men fikk beskjed om at jeg hadde for dårlig syn. Jeg var velden eneste på kullet som var helt klar på at jeg ikke ville bli advokat, så det er jo litt paradoksalt at jeg har endt opp som forsikringsadvokat. Mange får det ikke til å stemme, og mener at jeg burde være på andre siden av bordet, men jeg er lut lei av myten om at forsikringsselskapene bare streber etter å betale ut minst mulig til forsikringskundene. Noen ganger er det slik at kunden ikke har rett til det de forlanger. Det viktigste er at jeg gjør det jeg mener er riktig i hver enkelt sak. Da er det det samme hvilken side av bordet man sitter på, sier Nestvold med overbevisning.
Dumpet førsteavdeling for å sykle
Nestvold betegner sin egen motivasjon for å begynne på jusstudiet som en ”naiv rettferdighetstanke”. Hun syntes pensum til tider var kjedelig, og strøk til første avdeling fordi hun heller prioriterte å sykle Tromsø-Oslo. Nestvold, som selv er vokst opp like utenfor Oslo, valgte å studere i Tromsø på grunn av den flotte naturen og det intime, sosiale miljøet. Etter hvert ble det litt mindre sykling og skigåing, og litt mer lesing. Dermed ble karakterene akseptable. Advokatjobben er også til å leve med, men hun har et sterkt behov for å komme ut til de mindre heldige samfunnsborgerne med jevne mellomrom. Selv sier hun det er for å holde seg selv litt på beina, og tilbakeviser alle rykter om englevinger.
- Min kjære pappa har alltid presisert ovenfor meg og mine søsken viktigheten av å være ydmyk. Det har jeg tatt med meg på min vei. Også jeg er glad i fine ting, og det er kanskje derfor det er så viktig for meg å være i ”den andre verdenen”. Da jeg var i Guatemala opplevde jeg å virkelig være på bunn, noe det er år og dag siden sist jeg opplevde. Reisen ga meg en unik mulighet til å være litt manisk-depressiv, og jeg lærte utrolig mye om meg selv og andre, sier hun.
Guatemala er et ukjent land for de fleste av oss, og vi leser i Store Norske Leksikon at siden 1970-årene har landet vært preget av stor sosial og politisk uro, noe som har ført til en fullstendig militarisering av landsbygda og geriljagrupper med krav om jordreform og sosiale rettigheter. Den indianske sivilbefolkning har vært utsatt for massive overgrep. Det ble innført våpenhvile i 1996 etter forhandlinger mellom regjeringen og geriljaen her i Oslo, med Petter Skauen som en av drivkreftene bak fredsarbeidet. Det betyr imidlertid ikke at landet er trygt. Nestvold forteller om to væpnede, konkurrerende grupper og mafiatilstander der sivilbefolkningen ikke kan føle seg trygge. For eksempel anbefales det ikke å ta de vanlige bussene. Den vanlige befolkningen tar jo denne, men utlendinger anbefales ikke dette inne i Guatemala City. Ingrid Cecilie tok vanlige busser sammen med en hun jobbet med, som ikke likte det de gangene hun kom i snakk med menn på bussen – det kunne jo hende at de ville skade henne, fikk hun streng beskjed om. Kriminelle bander kan komme inn på bussen med våpen i hånd og drepe eller voldta uten at andre i de overfylte bussene tør å si noe, verken når det skjer eller til politiet senere. Politiet tør heller ikke gjøre det med mindre de er mange, og de kriminelle gruppene kan gå inn i hus og annektere boligen uten at noen tør å protestere. Hele kvartaler er bygget av svarte penger, og er utenfor den offentlige reguleringen. Ingen vet hvem som bor der, og husene har ikke en gang gateadresse.
- Jeg brukte ikke klokke eller smykker da jeg jobbet på skolen. Om de så meg med smykker var sannsynligheten for ran veldig stor. Jeg syntes jo så godt ved at jeg er lys og i tillegg høyere enn både kvinnene og de fleste mennene. Det har nemlig skjedd at noen har sett en buss-passasjer med ørepynt. Da fikk de tak i øret gjennom et åpent vindu på bussen og rev av ørepynten slik at hun fikk revet av øreflippen, forteller den tøffe advokaten.
Med livsforsikringen i orden
- Jeg visste hvor ille kriminaliteten var i Guatemala før jeg dro ned dit. Heldigvis, for ellers hadde jeg nok ikke tatt situasjonen seriøst nok. Jeg ble ranet på en buss som var stappfull. Jeg visste at bagen min måtte befinne seg på bussen, men folk advarte meg mot å lete etter den. Da jeg var på besøk i en privatbolig, fikk jeg ikke en gang gå ut på gaten og vente på taxien. Alle passet veldig godt på meg, så jeg følte meg egentlig ikke redd. Men, jeg hadde ordnet alt av forsikringer på forhånd, også livsforsikring. Dessuten hadde jeg meldt meg inn i Norsk Luftambulanse, slik at jeg ble hentet hjem dersom noe skjedde.
- Men, hvordan i alle dager turte du dra dit ned alene når du visste hvor ille det var?
- Tja, man tror jo innerst inne at det ikke vil skje akkurat deg noe. Har alltid hatt lyst til å dra ut, men jeg var blitt for gammel for fredskorpset. Hadde lyst til å dra til Latin-Amerika, og tenkte på brasilianske gatebarn. Men, dit drar jo alle. Rigoberta Menchú Tum gjorde et veldig inntrykk på meg, og via en kontakt i Kirkens Bymisjon kom jeg i kontakt med den frivillige organisasjonen Fundated, som blant annet hadde en privatskole i Guatemala City. Jeg tok kontakt med skolen og spurte om de hadde behov for en engelsklærer, og det hadde de. Men, jeg måtte lære meg spansk. Det trodde jeg var en enkel sak, men tiden fløy fra meg ogda jeg kom ned med flyet kunne jeg bare et titalls ord, og de som skulle hente meg dukket ikke opp. Da skjønte jeg hvorfor alle mente jeg var modig, og jeg trodde virkelig jeg hadde bitt over alt for mye.
Lærte spansk på tre uker
Den første natta tilbrakte Nestvold på et luksushotell i Guatemala City, et hotell som kostet minst like mye som norske hotellsuiter, og som tok et godt jafs av reisebudsjettet til Nestvold. Det vil si, reisebudsjett hadde hun egentlig ikke. Hun hadde noen oppsparte midler, og lånte resten av far etter som behovene oppstod. Lysten til å dra nedover var nemlig større enn den økonomiske evnen. Hun fikk ubetalt permisjon fra jobben. Norske Shell betalte reisen, men kost og losji måtte hun betale av egen lomme. Skolen hadde ikke noe lønnsbudsjett for henne. Siden nesten ingen kunne engelsk, måtte hun lære seg spansk i løpet av et fire-ukers språkkurs i Antigua.
- Jeg måtte undervise på spansk, for de kunne deprimerende lite engelsk. Jeg underviste på alle klassetrinnene, dro hjemmefra kokken fem hver morgen og kom hjem rundt klokken seks siden vi hadde lang vei der vi reiste med tre forskjellige busser. Det var utrolig slitsomt, men lærerikt. Elevene lærte meg en masse spansk samtidig som at jeg lærte dem engelsk. Det er utrolig hvor flinke unger er til å finne andre forklaringer på ord. De har fantasien i orden. Og masse kjærlighet. Jeg tror jeg fikk 50 kyss hver dag, selv 14-årige gutter kunne gi meg et kyss på kinnet. Dessuten var de utrolig nysgjerrige og veldig interesserte i å lære om Norge, sier Nestvold og legger til at det var ”grusomt” å reise der i fra.
- Siden dette var en privatskole, var kanskje ungene ekstra ressurssterke? Du burde kanskje ha ringt en offentlig skole?
- Langt i fra! Colonia Noruega og Colonia Carolingia er bygget av norske Norad-penger. I Colonia Noruega bygget den norske staten og Kirkens Nødhjelp husene og skrev dem på kvinnene. I Colonia Carolingia kjøpte Kirkens Nødhjelp hele området ved hjelp av Norad-penger slik at folk kunne bygge sine egne hus.I tillegg veiledet de folkene under byggingen samt betalte materialene. Colonia Carolingia ble mye hjemsøkt under borgerkrigen, og her er det mye vold, alkoholisme og rusmisbruk. Mange av barna har skader fra fosterlivet, og trenger ro rundt seg for å klare å konsentrere seg på skolen. De offentlige skolene i Guatemala er gratis, men klassene er ofte på hele 60 barn. Derfor satser Fundated, som får penger fra Hannell-stiftelsen, på å drive private skoler slik den jeg jobbet på. De som kan betale, betaler. De andre ikke, forklarer Nestvold.
Fikk enormt mye tilbake
Det var ingen andre turister i området der Nestvold bodde og jobbet. Hun så ingen tiggere, men så var det heller ingen der å tigge av. Selv om folk var fattig, opplevde Nestvold aldri at barna ba henne om noe. Tvert i mot var det de som kjøpte kjeks til henne. De som kom med gaver. Og, da var det bare å ta i mot, eller ble de blodig fornærmet. Selv om Nestvold jobbet som lærer i Guatemala, fikk hun behov for sine egenskaper som jurist. I halvannen uke hjalp hun en lam jente til et bedre liv. Jenta ble satt bort til tanten da moren døde under borgerkrigen. Faren så ingen vits med å ta seg av henne. Hun vokste opp hos tanten som behandlet henne dårlig – slo henne og sendte henne langt av sted for å arbeide. Faren og hennes to brødre hadde prøvd å drepe henne, og hun var sterkt pleietrengende. Etter å ha satt seg inn i situasjonen hadde Nestvold og en norsk sykepleierstudent som heter Elisabeth Bjørnstad et møte med Fundated der de la frem hva de mente burde gjøres for jenta.
- Det var helt fryktelig, vi bare gråt og gråt. Men, vi fikk lagt frem saken, og fikk gjennomslag for at det skulle bygges et hus til barna hennes og en annen kvinne som var interessert i å pleie henne. Det er så godt å vite at hun har det bedre nå. Da vi kom, var hun ikke en gang blitt vasket på månedsvis og hun lå i sin egen avføring. Vi rekvirerte lege og en kveld enambulanse da det var kritisk for henne å få medisinen sin raskt, og satte hennes behov først, noe ingen andre hadde gjort. Man kan ikke redde hele verden, men det hjelper å vite at hun har det litt bedre, sier Nestvold stille.
- Hvor vanskelig var det å komme tilbake til trygge Norge?
- Veldig vanskelig. Det er ikke lett å engasjere seg for norske bensinpriser, for å si det sånn. Jeg blir irritert over folk som ikke har noen forståelse for hvordan andre lever. Også her i Norge er det mange som sliter, og jeg blir skikkelig provosert over uttalelser som at prostituerte ikke kan bli voldtatt siden de uansett selger kroppen sin. Vi fikk inn ei voldtatt prostituert på natthjemmet, og måtte sitte og holde henne hele natta. Hun skalv som et aspeløv. Det er minst like ille for dem å bli voldtatt. De selger kroppen sin, men det betyr ikke at de forventer å bli voldtatt, sier Nestvold irritert.
Frivillig uten risikotillegg
Når Nestvold ikke jobber som forsikringsadvokat eller lærer barn i Guatemala engelsk, engasjerer hun seg i Natthjemmet (lavterskeltilbud til kvinnelige narkomane i regi av Kirkens Bymisjon), og i Frivillighetssentralen. At en advokat jobber gratis med å passe på jenter som setter sprøyter klokka syv om morgenen, synes hun ikke er noe rart. De frivillige utgjør nesten en hel stilling på Natthjemmet – og dermed halve staben som er på vakt i helgene. I tillegg til Ingrid Cecilie, jobber det også en annen, mannlig advokat der som frivillig, Arne Berdal.
- Det gir meg mye å jobbe for Natthjemmet, og det var godt å komme tilbake dit etter turen til Guatemala. Noen ganger er jeg sliten og har ikke lyst til å dra dit. Vaktene er tøffe, fra 10 om kvelden til 10 om morgenen. Men, når jeg kommer dit, føles det godt.
- Det høres ut som en risikabel hobby.
- Det er det helt klart. For to år siden hadde vi inne en narkoman jente som gikk inn i en psykose da jeg var på vakt. Hun var virkelig alvorlig syk, hun var aggressiv, ropte og skrek. Vi ringte legevakta, men det tok lang tid før de kom. I mellomtiden begynte hun å true de andre, men merkelig nok ble hun rolig da jeg gikk i mellom dem. Da legene kommer er de overrasket over hvor dårlig hun er, selv om jeg ga klar beskjed om det flere ganger på telefonen. Hun som var gått inn i en psykose stanget den ene av legene, slik at de rømmer inn på kontoret. Da var det lille meg som måtte ut for å roe henne ned, mens de to svære mannlige legene hadde tatt dekning bak en låst dør. 3-4 politimenn kom så for å sette på henne håndjern mens jeg prøvde å roe henne, og selv politifolkene hadde problemer med å få henne med seg. På Ullevål hadde de visst vært 7-8 personer for å klare med henne. Jeg spurte den ene legen hva han trodde skulle skje med henne, og han mente at hun måtte ha flere måneders behandling. Ullevål ville skrive henne ut neste dag, men vi fikk overtalt dem til å ha henne der i tre dager. Tre dager? Det provoserer meg at vi har et samfunn der så syke mennesker ikke får hjelp. Ikke en gang henne var det plass til i hjelpeapparatet vårt, sukker Nestvold oppgitt.
Omsorg og varme
Under hele intervjuet sitter Nestvold og vaker over mobiltelefonen sin. Det er ikke fordi hun snakker med Advokatbladet i arbeidstiden, men fordi hun venter på klarsignal i en sak hun har for Frivillighetssentralen. For, mens Advokatvaktene kun gir folk en times veiledning, følger Frivillighetssentralen ressurssvake klienter over tid. Denne gangen er det en klient som har fått beskjed om at hun har kreft og bare ukerigjen å leve. Da er det om å gjøre å få ordnet opp i det forsikringsmessige og annet raskt. Andre saker Nestvold har jobbet for i Frivillighetssentralen er å sørge for at et barnehjemsbarn fikk den erstatningen han hadde krav på. Dessuten fikk Nestvold en klient som er psykisk syk grunnet psykisk mishandling ut av et økonomisk uføre. Klienten hadde meldt seg opp på BI, men klarte selvsagt bare å følge undervisningen i en uke. Så startet arbeidet med å få BI til å slette skolepengene, og lånekassa å få slettet gjelda.
- De sakene vi får inn i Frivillighetssentralen, og som vi klarer å løse, føles som en personlig seier. Både BI og Lånekassa slettet gjelden på 40.000 kroner. Det høres kanskje lite ut, men for henne var det enormt viktig, understreker Nestvold.
- Hvilket forbilde har en så engasjert person som deg?
- Olav Hestenes gjorde et enormt inntrykk på meg, ikke minst da han hadde en gjesteforelesning i Tromsø. Jeg hadde kjøpt boka ”Kamp i sort kappe”, og fikk ham til å signere den. Da skrev han: ”Kjære Ingrid, husk at juss også betyr omsorg og varme.” Det har jeg tatt med meg videre i livet. Jeg tror at de som jobber med for eksempel strafferett ser ting ut over inntjening og en ukomplisert liv. Andre advokater får ikke innsyn på samme måte. De har ikke kontakt med folk som verken har penger eller mat, og drar hjem til et godt liv etter jobben. På dagen jobber jeg med forsikringssaker, mens arbeidet på Frivillighetssentralen gir meg et annet innblikk. Her følger vi opp folk hele veien, noen over flere år. Da har man et personlig forhold til dem, og har et innstendig behov for bistand, sier Nestvold.
Lover ikke lønnet permisjon
Mens vi snakker om Guatemala, Frivillighetssentral og Natthjem, stikker sjefen, Eivind Kogstad nesen inn på møterommet. Det var han som tipset Advokatbladet om den engasjerte medarbeideren, men hvor greit synes han egentlig det er å ha medarbeidere som stiller av til Guatemala for å hjelpe til der?
- Jo da, det synes vi var OK. Ingrid har litt lopper i blodet, samtidig som at hun har et godt, sosialt instinkt. Det mener vi å ha også i firmaet. De ler av meg her, men jeg er opptatt av det hele mennesket. Den profesjonelle delen av mennesket er bare en del av et hele. Ingrid er nok mer engasjert enn de fleste her. Da hun kom tilbake virket hun tilfreds, full av pågangsmot og inntrykk. Det er jo positivt for oss alle.
- Så det blir lønnet permisjon neste gang hun eller noen andre fra kontoret drar?
- Jeg tror ikke jeg vil forplikte meg til å love permisjon med lønn i Advokatbladet, nei, sier Kogstad og ler.
Fremtiden
Ingrid Cecilie Nestvold, som gikk inn i jussen på feil premisser, feilet på politiets synstest og endte motvillig opp som advokat og dro alene til Guatemala fordi hun var blitt for gammel for Fredskorpset tar ikke overraskende fremtiden som den kommer. 35-åringen har ikke helt gitt opp politiet, og har sendt brev om å også få jobbe som bistandsadvokat i den jobben hun har i dag. Hun vet hun skal tilbake til Guatemala for å finne ut hvordan det går med ungene der nede, og hun er sikker på at hun skal fortsette som frivillig både på Natthjemmet og på Frivillighetssentralen. Samtidig ønsker hun seg familie; mann og barn.
- Jeg ser for meg å få familie, men å samtidig ha et arbeidsliv og å jobbe frivillig. Visst hører jeg at andre med familie sier at de ikke har tid, men når man ser på alle timene som man ser TV, så har jo alle tid, har de ikke? Eller? avslutter Nestvold spørrende.
