Illustrasjonsfoto: Metamorworks, Istockphoto
Illustrasjonsfoto: Metamorworks, Istockphoto

Vellykket om vanskelige tolkningsspørsmål

BOKANMELDELSE: Alle som har jobbet med avtaler, vet at løsningen av konkrete tolkningsspørsmål kan være vanskelig, skriver BAHR-partner Are Stenvik i denne anmeldelsen.

Publisert

Schjødt-partner og dr.juris Amund Bjøranger Tørum har i denne boken satt seg fore å gi presis og håndfast veiledning for løsningen av vanskelige tolkningsspørsmål i kontraktsforhold mellom profesjonelle parter.

Universitetsforlaget 2019, 230 sider, 799 kroner. Foto. Universitetsforlaget
Universitetsforlaget 2019, 230 sider, 799 kroner. Foto. Universitetsforlaget

Et sentralt formål er å gi rettsanvenderen «et analyseverktøy som gir anvisning på et klart utgangspunkt, nøkkelspørsmål og nokså presise vurderingstemaer». Boken består av en hoveddel på engelsk (193 sider), og en utførlig sammenfatning på norsk (37 sider), som står godt på egne ben.

Tørums analyseverktøy er en trinnvis prosess med klart definerte spørsmål. Prosessen kan sammenfattes slik:

Punkt 1:

Først må det avgjøres om en objektiv tolkning av ordlyden gir svar på tolkningsspørsmålet. Ordlyden må tolkes i den konteksten den inngår, og alle relevante tolkningsdata må tas i betraktning, herunder partenes forhandlinger og etterfølgende praksis. Også vurderinger av hva som er en forstandig og fornuftig løsning, er en integrert del av den objektive tolkningen. Det siste kan begrunnes med at den typiske adressaten – en profesjonell næringsdrivende – gjerne vil forstå ordlyden på en måte som gir god mening.

Punkt 2:

Hvis den ene parten gjør gjeldende en forståelse som avviker fra ordlydens objektive mening, må rettsanvenderen gå videre til neste trinn. Der blir oppgaven først å avgjøre om det forelå en felles forståelse som løser spørsmålet, eller om spørsmålet løses av den såkalte god tro-standarden, som kommer til anvendelse dersom den ene parten baserte seg på en avvikende forståelse som var synbar for den andre.

Dersom det foreligger holdepunkter for en felles forståelse eller synbar partsforutsetning, må man ta stilling til om denne skal gå foran den objektive forståelsen av ordlyden. Tørum fremholder at det kreves «sterke grunner» for å gi en felles forståelse forrang fremfor ordlyden, og at kravet øker desto sterkere den påberopte felles forståelse eller partsforutsetning avviker fra ordlydens objektive mening. En partsforutsetning kan bare tillegges avgjørende vekt om den andre parten måtte forstå at forutsetningen forelå, om den er forenlig med ordlyden og kontraktens system, og om den er nødvendig for at kontrakten skal gi kommersiell mening. Dette er strenge krav.

Punkt 3:

Hvis objektiv tolkning ikke gir et klart svar på tolkningsspørsmålet, skal det mindre til for å legge avgjørende vekt på partenes felles forståelse eller synbare partsforutsetninger. Hvis heller ikke dette løser spørsmålet, må rettsanvenderen vurdere andre objektive tolkningsdata og argumenter. De viktigste er kontraktens system og bakgrunnsretten.

Tørum advarer imidlertid om at det ikke alltid er kurant å utfylle kontrakten med bakgrunnsretten. Kontraktens taushet kan være tilsiktet, og i så fall kan supplering med bakgrunnsretten bryte med kontraktens system og partenes forutsetninger.

Lignende synspunkter finner man hos flertallet i dommen i HR-2018-2256-A (Midtbygningen), som ble avsagt rett etter at Tørum avsluttet sitt manuskript.

Saken gjaldt misligholdskrav fra en entreprenør mot kontraktspartens underrådgivere. Partene hadde basert avtalen på NS 8402, som i motsetning til en del andre standarder, ikke har regler om direktekrav. Spørsmålet var om kontrakten kunne suppleres med direktekravsregler i bakgrunnsretten. Om dette sa førstvoterende blant annet:

«Avtalen er taus om direktekravsadgang. Taushet i en kontrakt kan nok i en del tilfeller tilsi utfylling med bakgrunnsrett. I saken her er dette, etter mitt syn, av flere grunner mindre naturlig. ... det er tale om profesjonelle parter som må ta konsekvensene av sitt valg av kontraktsformular og eventuelle forsømmelser i den forbindelse» (avsnittene 96 og 103).

Mindretallet hadde ikke samme betenkelighet, men bygde kort og godt på at «[n]år avtalen på denne måten er taus, må saken avgjøres etter ulovfestete regler». Saken tjener som en nyttig påminnelse om at bakgrunnsretten kan fortrenges i større omfang enn den er uttrykkelig fraveket. Spørsmålet må vurderes konkret.

Punkt 4:

Hvis ingen av de nevnte retningslinjene løser tolkningsspørsmålet, må avgjørelsen baseres på andre vurderinger. Det kan blant annet legges vekt på hva som generelt vil være en god løsning for kontraktstypen. Holdepunkter for dette kan søkes i kontraktspraksis og i bakgrunnsretten, samt i andre lands rett og i internasjonale regler og retningslinjer.

Det må også tas i betraktning hva som vil være en god løsning for den konkrete avtalen, og særlig på hvilken løsning som er best egnet til å realisere avtalens formål. Tørum advarer, med rette, mot å legge vekt på hva partene – hypotetisk – ville ha avtalt dersom spørsmålet hadde vært reist før avtalen ble inngått. Slike vurderinger får lett preg av etterpåklokskap og spekulasjoner.

Tørum advarer også mot å gripe til den såkalte uklarhetsregelen, som går ut på at tolkningstvil må gå ut over den av partene som har formulert den omstridte avtalebestemmelsen, eller som har ønsket å ta den inn i kontrakten. Etter Tørums syn bør uklarhetsregelen ikke tas i betraktning før en mer helhetlig analyse i tråd med det ovenstående er gjennomført. Og selv da bør den først og fremst tjene som et støtteargument for det resultatet som de øvrige argumentene taler for, og ikke som en selvstendig regel.

Høyesterettspraksis

Grunnlaget for Tørums analyseverktøy er først og fremst høyesterettspraksis. Han understreker at prinsipper og retningslinjer ikke kan utledes fra enkeltavgjørelser, men at rettspraksis må vurderes i sammenheng og over tid.

Vi er på et område hvor hensynet til forutsigbarhet krever en stabil rettstilstand, og hvor rettsutviklingen derfor må skje i små skritt, i form av «finjusteringer». I tillegg bygger Tørum på internasjonale instrumenter og fremmed rettspraksis. Særlig finner han inspirasjon i svenske og engelske dommer.

Det er ingen tvil om at Tørum også er godt orientert i rettslitteraturen på området, både norsk og utenlandsk. Litteraturen trekkes i liten grad inn i fremstillingen, men er godt representert i fotnoter og litteraturliste.

Tørums ambisjon med boken har i første rekke vært å bidra til større forutberegnelighet i den praktiske rettsanvendelse. Hans forutsetninger for å løse oppgaven er de aller beste, en kombinasjon av solid akademisk skolering og omfattende erfaring som praktiserende advokat. Begge kvaliteter kommer godt til syne i fremstillingen og beriker analysene.

Resultatet er på alle måter vellykket. Presise vurderingstemaer og en større grad av bevissthet om forholdet mellom de ulike vurderingene som inngår i tolkningsprosessen, gir et godt grunnlag for økt forutberegnelighet, selv om avtaletolkning aldri blir matematikk. Boken kan trygt anbefales. Den bør inngå i enhver advokats håndbibliotek.