Advokatforeningens hovedstyre har bedt advokat Lippestad om å redegjøre for det som kan være brudd på taushetsplikten eller fortrolighetsplikten i boken "Det vi kan stå for".
Geir Lippestad skriver om forholdet til klienten: ”Det var som å argumentere med et barn. Forskjellen var bare at dette barnet var 32 år, og hadde med fullt overlegg begått det mest grufulle man kan tenke seg”, skriver Lippestad et sted i boken. Et annet sted får vi vite at: ”Han regisserte en teaterforestilling, der han selv skulle spille hovedrollen, og selv bestemme hvem andre som skulle være med, og hvilke roller de skulle spille”.
Synspunkter
Advokatforeningens hovedstyre har hatt saken på sitt bord, og har bedt Lippestad om en redegjørelse. I vedtaket står det: Advokatforeningen har mottatt henvendelser fra medlemmer og fra foreningens forsvarergruppe med spørsmål om advokat Geir Lippestad i sin bok, ”Det vi kan stå for”, har brutt advokaters taushets- og fortrolighetsplikt. Hovedstyret vil peke på at boken reiser viktige prinsipielle og praktiske problemstillinger, knyttet både til rettsstaten og til forsvarerrollen. Hovedstyret vil også berømme Lippestad for å ha startet en debatt om grunnleggende verdier i møte mellom vårt demokratiske samfunn og antidemokratiske krefter. Samtidig ser hovedstyret at boken reiser advokatetiske utfordringer knyttet til forholdet mellom advokat og klient. Det er en grunnleggende verdi at det rettssøkende publikum kan stole på at advokaten overholder taushets- og fortrolighetsplikten, og opptrer lojalt overfor klienten og ivaretar hans eller hennes interesser i alle forhold. Hovedstyret ber derfor advokat Geir Lippestad uttale seg om de forhold som er nevnt foran.
Vil ikke kommentere
Lippestad selv vil ikke kommentere kritikken ytterligere: – Jeg er blitt bedt av advokatforeningen om å komme med mine kommentarer til kritikken som er kommet. Det er gitt en frist for dette. Saken skal etter det behandles i hovedstyret. Jeg vil forholde meg lojalt til denne saksbehandlingen. Jeg regner med at Advokatforeningens eget organ og tillitsvalgte gjør det samme, sier han i en kommentar til Advokatbladet.
Svikter
Både advokater og medie-personer har kritisert Lippestad kraftig. I Elin Ørjasæters blogg skriver hun: ”Det er ett eneste menneske i hele verden som ikke har lov til å svikte terroristen,
og det er hans forsvarer. Som nå svikter ham likevel. (...) Vi trodde altså vi fikk en rettferdig rettsprosess. Nå melder tvilen seg: Fikk han det forsvaret han skulle hatt?” Advokat Carl Bore sier til Dagbladet: ”Lippestads bok er ikke bare en utlevering av klienten og av fortrolige samtaler. Dette svekker også tilliten til advokater. Folk flest må kunne ha tillit til at de kan snakke fortrolig med sin advokat. Jeg synes ikke boka burde vært utgitt”.
Også fra filosofisk hold får forsvareren kritikk. Morten Kinander skriver i en kronikk i Aftenposten: ”Det er gode grunner til at advokater sjelden skriver bøker om klientene sine. Det reiser nemlig dype advokat-etiske problemstillinger. En advokat har en ufravikelig taushetsplikt, både ifølge Regler for god advokatskikk og ifølge straffe-loven.
Det hadde vært interessant å vite hvorfor Lippestad ser ut til å mene seg fritatt fra disse reglene. I henhold til Regler for god advokatskikk (RGA), er det en ”overordnet og grunnleggende rett og plikt” for advokater å holde klientforholdet, og de opplysningene som fremkommer i den forbindelse, konfidensielle. Dette er fremhevet som selve grunnlaget for at vi kan ha en rettspleie hvor en klient kan stole på sin advokat. Hvis man ikke kan stole på advokatene sine, er det lite igjen av rettsstaten.(...)
Og det er derfor vi har advokatetiske regler: Klienter skal kunne stole på at advokatene ikke bruker dem og sakene deres til å skrive bøker og avsløre tanker, tilstander, holdninger og advokat/klientrelasjoner”. Kinander mistenker Lippestad for å ha økonomiske motiver for utgivelsen: ”Første opplag er allerede revet bort, får vi opplyst. I tillegg er det oversettelser
på gang. Lippestad har gjort et økonomisk kupp”, konkluderer juristen og filosofen.
Mitt liv med Eskil
John Christian Elden laget sin egen vri på kritikken. I sin blogg drodler han rundt tanken på å skrive bøker om sine egne klienter: – ”Mitt liv med Eskil Pedersen” er tittelen på boken jeg aldri får utgitt. Ikke at det er taushetsbelagt at jeg bistår ham i Utøya-saken. Klientforholdet er offentlig kjent. Hva jeg har målbåret på hans vegne likeså. Men det vil nok ikke gi noen spenning som gjør at en bok blir bestselger. Hvis jeg derimot, i samsvar med den nye åpenhetslinjen for advokater i bokbransjen, begynner å skrive litt om hva Eskil har betrodd meg, hvordan han egentlig føler det og hvordan jeg oppfatter hans indre liv og spenninger på bakgrunn av våre samtaler de siste årene, begynner det kanskje å smake av fugl. Hvis jeg attpåtil antyder litt om hva jeg tror om hans tilregnelighet og vurderingsevner og når han føler på barnet i seg, er krydderet på plass.
Sosialpornografi
Advokat Mona Høiness sier til Nettavisen: ”Selv kunne jeg aldri ha skrevet bøker om mine klienter – uansett hvor kjente de har vært eller hvor stor offentlig interesse sakene har hatt. Dette er etter min mening intet annet enn sosialpornografi”. I en kronikk i Aftenposten er hun
spent på hovedstyrets konklusjon: ”Hvis Advokatforeningen skulle komme til at denne boken er i tråd med god advokatskikk, mener jeg at alt det som hittil har vært retningsgivende for oss advokater, med hensyn til klientomtale, med et pennestrøk er utradert. Selv mener jeg at klienter må kunne være trygge på, at intime advokatsamtaler ikke ender opp som ren folkeforlystelse etter at en straffesak er avsluttet”. (Høiness leserinnlegg står på side 47–48)
Også Tor Erling Staff er klar i sin tale, og sier i sin anmeldelse av boken som heter ”Det vi kan stå for” i Klasse-kampen: ”7. september 2012 gikk ankefristen for tingrettens dom ut. Saken var over. Fra den dag av hadde, etter mitt syn, forsvarer ikke fritt leide. Han har ikke fritt leide til å bryte sin taushetsplikt”.
