Illustrasjonsfoto: Thea N. Dahl
Illustrasjonsfoto: Thea N. Dahl

Høyesterett forkaster anke etter vedtak om tvangsadopsjon

JU§NYTT. I en fersk dom slår Høyesterett fast at myndighetene har oppfylt sin plikt til å arbeide for tilbakeføring av en åtte år gammel gutt som ble fratatt sine biologiske foreldre rett etter fødsel.

Publisert Sist oppdatert

Per Racin Fosmark

Per Racin Fosmark er lagdommer i Borgarting lagmannsrett.

Han har over 25 års erfaring som advokat og møterett for Høyesterett.

Han er også leder av Reklamasjonsnemnda for eiendomsmeglingstjenester, og er redaktør av Lovdatas sivile flaggsaker.

Fosmark er redaktør for Advokatbladets fagsider Ju§nytt.

Høyesterett avsa 9. oktober 2020 enstemmig dom – HR-2020-1929-A – som gjaldt fratagelse av foreldreansvar og adopsjon mot foreldrenes vilje.

Gutten, som kom under barnevernets omsorg rett etter han var født, er nå nesten åtte år. Konkret var det spørsmål om gutten fortsatt skulle være fosterhjemsplassert i det hjemmet han har hatt siden han ble født, eller om fosterfaren skulle få adoptere ham – med rett for foreldrene til besøkskontakt. Tilbakeføring av gutten var ikke noe tema.

Fylskesnemnda for barnevern og sosiale saker vedtok i februar 2018 tvangsadopsjon, et vedtak som ble brakt inn for Gjøvik tingrett i oktober samme år. Tingretten opphevet fylkesnemndas vedtak om tvangsadopsjon. Kommunen anket avgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett, som kom til at det forelå særlig tungtveiende grunner som gjorde at adopsjon var det beste for barnet.

De biologiske foreldrene anket denne dommen til Høyesterett.

Utrygg av tilsynsbesøk

Gutten, som i Høyesteretts dom omtales som C, mistet sin fostermor i fjor vår, etter kortvarig sykdom. Han var sterkt knyttet til henne, men også til faren og gården der han har vokst opp, fremkommer det av dommen.

«Som fosterbarn er C i utgangspunktet meir sårbar enn andre barn, og fostermors død har gjort han særleg sårbar. Det vil kunne vera skadeleg om C skulle bli utrygg på kvar han høyrer til. Gjentekne vitjingar frå tilsynsføraren og barnevernstenesta mellom anna med spørsmål om korleis han har det i fosterheimen, gjer han utrygg. Ved adopsjon vil C ikkje lenger vera fosterbarn med den usikkerheita det fører med seg. Adopsjon vil føre til at C og fosterfar kan leva som andre familiar, utan stadig tilsyn frå barnevernstenesta. Foreldreansvaret bør vera hjå den som har den faktiske omsorga for barnet», anførte kommunen overfor Høyesterett.

Foreldrene, på sin side, mente at adopsjonen burde utsettes:

«Dersom adopsjon skjer no, mistar C retten sin til å vera med og bestemme over eiga framtid. Ein bør vente med adopsjon til C forstår skilnaden på adopsjon og fosterheim. Han har ikkje noko å tapa på å vente. Han har ei sterk og trygg tilknyting til fosterfar og storfamilien», mente de biologiske foreldrene blant annet.

Guttens beste

Høyesterett kom til at adopsjonsvedtaket var gyldig.

Høyesterett tok utgangspunkt i barnevernloven § 4-20 og de tre storkammeravgjørelsene fra mars 2020, særlig HR-2020-661-S. Det sentrale spørsmålet var om adopsjon ville være til guttens beste, jf. § 4-20 tredje ledd bokstav b), noe som er nært knyttet til grunnvilkårene for adopsjon i § 4-20 tredje ledd bokstav a).

Høyesterett kom til at begge grunnvilkårene i bokstav a) var oppfylt. Det forelå ikke historiske feil fra myndighetenes side som måtte få betydning for vurderingen etter bokstav a) (avsnitt 58-71).

Førstvoterende skriver blant annet følgende (avsnitt 65):

«Foreldra har særleg peikt på at barnevernstenesta har ei løpande plikt til å arbeide for tilbakeføring. Her nemner eg fyrst at plikta til å arbeide for tilbakeføring også kviler på staten, og ikkje berre på barnevernstenesta. Ein må difor sjå på alle relevante offentlege hjelpetiltak overfor foreldra og barnet.»

- Fått bistand fra NAV i lang tid

I mars 2016 fikk foreldrene blant annet tilbud om veiledning før og under samvær, og møtte ikke opp til de fire første avtale timene, heter det i dommen.

«Eg kan på denne bakgrunnen ikkje sjå at staten ikkje har oppfylt plikta til å arbeide for tilbakeføring. Foreldra har over lang tid motteke bistand frå Nav for å takle vaksenlivet. I tillegg har dei fått tilbod om, men i stor grad ikkje gjort bruk av eller avslått, konkret bistand frå barnevernstenesta med tanke på å auke omsorgs-og samværskompetansen.» (Avsnitt 70).

Og videre: «Samla kan eg difor ikkje sjå at det ligg føre tidlegare feil frå styresmaktene som må få tyding for adopsjonsvurderinga i dag». (Avsnitt 71)

Tre grunnleggende omstendigheter

Gutten hadde fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der han bodde, at det kunne føre til alvorlige problemer dersom han ble flyttet, og det var klart at foreldrene ikke kunne gi gutten forsvarlig omsorg. Målsettingen om tilbakeføring til biologiske foreldre var oppgitt, og gutten skulle uansett bo i fosterhjemmet.

De rettslige utgangspunktene om innholdet i vurderingen av barnets beste, jf. § 4-20 tredje ledd bokstav b), behandles i avsnitt 72- 82.

Det følger av HR-2020-661-S avsnitt 137 at det er tre grunnleggende omstendigheter som – enkeltvis eller samlet – kan gjøre at barnets beste, vurdert opp mot interessene til de biologiske foreldrene, tilsier adopsjon: Om foreldrene etter all sannsynlighet er varig særlig uegnet, om samvær er skadelig for barnet og behovet for stabilitet (avsnitt 79).

Høyesterett viste også til at omfattende kunnskap basert på forskning fra flere land viser at adopsjon er den beste løsningen for barn som er kommet til fosterhjem før de har etablert noen tilknytning til biologiske foreldre, og som ikke skal tilbakeføres til biologiske foreldre (avsnitt 81).

De konkrete vurderingen følger i avsnitt 83-100. Høyesterett kom til at det var klart best for gutten, som uansett ikke skulle flytte, å bli adoptert i stedet for fortsatt å være fosterhjemsbarn under tilsyn av barnevernet.

Dommere: Borgar Høgetveit Berg, Arne Ringnes, Wilhelm Matheson, Aage Thor Falkanger og Toril Marie Øie.