Illustrasjonsfoto/iStock/DmitriMaruta
Illustrasjonsfoto/iStock/DmitriMaruta

Barn ber om økt trygghet fra bistandsadvokater og dommere

I en fersk rapport laget av Forandringsfabrikken har 130 barn blitt spurt om hvordan det er å snakke om vold og overgrep med voksne. For de fleste har ikke situasjonen blitt bedre etter at de fortalte sine historier.

Publisert   Sist oppdatert

Jeg hadde sagt fra hvis jeg hadde visst hva vold og overgrep er, hvor på kroppen andre ikke har lov til å ta, og at det ikke er lov til å si ting til barn som gjør at de får vondt i magen.

Fra rapporten «Rett og sikkert»

Forandringsfabrikken Kunnskapssenter har spurt 130 barn og unge om hvordan de har det etter at de har anmeldt eller fortalt noen om vold og overgrep. De fleste svarer at det ikke hjelper.

Undersøkelsen har munnet ut i en rapport, som i hovedsak viser til tre årsaker:

  • Når et barn forteller, deles fort informasjonen videre til andre voksne, uten at dette er avtalt med barnet. Informasjon deles med foreldre eller andre fagfolk.
  • Saker blir ofte anmeldt uten at barn vet. Barn blir utrygge og kan slutte å fortelle eller forandre forklaring.
  • Avhør av barn gjøres ikke på trygge nok måter.

Mangler informasjon

Ikke hold igjen når vi forteller – vi vet voksne føler noe også. Gråt med oss, ikke etter at vi har gått. Blir jeg møtt uten følelser, forteller jeg kanskje aldri igjen. Det føles som at det jeg fortalte ikke var ille nok.

Fra rapporten «Rett og sikkert»

Mange av barna undersøkelsen tar for seg, forteller at de ikke har fortalt om vold eller overgrep fordi de selv mangler informasjon om hva voksne eller andre barn ikke har lov til å gjøre mot dem. I rapporten kan man lese at:

«De fleste visste at fremmede ikke har lov til å slå, eller gjøre noe seksuelt mot dem. De fikk vite dette i nyhetene eller lærte det på skolen. Men de lærte sjelden at det kan gjøres av en de er glad i, en de bor sammen med, eller kjenner - og at det ikke er lov.»

Flere fortalt også at de ikke kjente til hva vold og overgrep faktisk er og innebærer.

«Mange forteller at de aldri fikk konkrete og ærlige forklaringer på hva seksuelle overgrep, psykisk og fysisk vold er, hvordan det ser ut eller kjennes, og hvem som kan gjøre det. Mange bar derfor på mange vonde følelser inni seg, uten å kunne sette ord på hva de hadde opplevd. De visste heller ikke hvor de kunne få hjelp, eller hva slags hjelp det var mulig å få.»

Mange barn fortalte også at de var redde for at de ikke ville bli trodd dersom de fortalte om sine opplevelser, eller at deres gjenfortellinger ikke ville bli tatt på alvor.

«Dette handlet for mange barn om at de voksne ikke reagerte på en måte som gjorde at de kjente at det de hadde opplevd ikke var greit. De voksne viste lite reaksjoner, og derfor hadde mange trodd at det de hadde opplevd var normalt.»

Vil ikke anmelde vold og overgrep

Når man blir utsatt for vold, føles det som at noen tar over en del av deg, og tar makt over deg. Det at noen voksne bestemte anmeldelse, har ødelagt muligheten for at jeg kan anmelde selv.

Fra rapporten «Rett og sikkert»

Ifølge rapporten er det mange barn som ikke ønsket at vold eller overgrep skulle anmeldes, fordi de ikke visste hva en anmeldelse er eller kan føre til.

«Mange barn sier at hvis de hadde fått god og ærlig informasjon om anmeldelse, ville de reelt kunne være med å vurdere det. De hadde da fått vite at få saker går til retten og at veldig få ender med fellende dom.»

Flere av barna forteller at de ikke ville at den som hadde brukt vold eller begått overgrep mot dem skulle straffes, og at det heller var viktigere å få det bedre. I rapporten står det:

«Å skulle gjennom en rettsprosess føltes nytteløst for mange. En straffesak kan splitte familier, hindre kontakt med søsken, gi skyldfølelse og sette barns liv på vent. For noen kjentes det farlig når den som ble anmeldt fikk vite at barnet fortalte.»

«Som å være i krig»

Jeg vil ikke straffe foreldrene mine. Er glade i dem uansett hva de gjør, men det gjør vondt. Jeg ser at de trenger hjelp, men det må være noe som kan hjelpe godt.

Fra rapporten «Rett og sikkert»

Flere av barna mener det er vanskelig å fortelle om vonde ting til flere voksne når de først har blitt trygg på én, og at det derfor er utfordrende å gjenfortelle i avhør.

Samtidig savnet mange også tidligere informasjon slik at de kunne forberedt seg bedre, og sier at trygge omgivelser og en voksen de har tillit til og som viser forståelse, er nødvendige forutsetninger for at de skal tørre å fortelle.

20 av de 130 barna undersøkelsen tar for seg, har vært del av en rettssak. Mange forteller om en negativ opplevelse fordi de ikke visste hva de gikk til.

«Mange forteller om lite trygghet i møte med rettsapparatet. Et flertall visste lite om hva som skulle skje i rettssaken, og mange synes at rettssalen var skummel. De fleste sier at bistandsadvokater og dommere er avgjørende for å gjøre rettssaken tryggere.»

Noen av barna beskriver rettssaken som å være i krig, spesielt fordi tiltalte i flere av tilfellene var tilstede når barnet skulle fortelle sin historie.

«En del kjente mye uro av at det var mange andre fremmede voksne der. Noen ble utrygge av ikke å ha fått prate om det vonde som hadde skjedd, på lenge. Det å ikke vite hvor lang tid det tok til alt var avgjort, bidro også til å gjøre det utrygt.»

Savner trygghet fra bistandsadvokaten

Advokatene må se litt ’’vennligere’’ ut mot barnet. Vi føler oss allerede som en kriminell og at de ser på oss med alvorlige, rare blikk kan bli veldig ubehagelig. 

Fra rapporten «Rett og sikkert»

Mange av barna har positive opplevelser med å ha bistandsadvokat, og beskriver vedkommende som tilgjengelig, snill og trygg, og understreker at det var veldig viktig for dem.

Samtidig er det også en del barn som mener bistandsadvokaten var med på å forverre møtet med retten, og gjorde det vanskelig å snakke om det som hadde skjedd.

«(...) mange opplevde at bistandsadvokaten gjorde rettssaken ekstra utrygg ved for eksempel sjeldent å svare på telefon. De barna som hadde dårlige erfaringer med advokater, fortalte om minimal med informasjon eller kontakt eller at de opplevde lite forsøk fra advokaten til å forstå og virkelig ta på alvor deres beskrivelser.»

Selv mener respondentene at bistandsadvokaten må hjelpe barna ved å vise varme og trygghet.

«De (bistandsadvokatene red.anm.) setter av nok tid i forkant av rettssaken til å bli litt kjent og for å kunne gi barn nok informasjon. Den gis på en lett og forståelig måte, uten faguttrykk. Gode advokater er de som lytter grundig til barn for å forstå helt grunnleggende hva barnet ønsker å formidle og beskrive om situasjonen sin.»

«Barnet må få snakke med dommeren»

Det er rettssikkert for oss å få snakke direkte, ansikt til ansikt, til den som skal ta avgjørelser. Avgjørelsen kommer til å påvirke hverdagen vår og livet vi skal leve hver eneste dag. Dommeren må fortelle at de trenger vår stemme for å gjøre en god avgjørelse.

Fra rapporten «Rett og sikkert»

Et gjennomgående svar fra barna i undersøkelsen, var at dommerne er for strenge i blikket, og fremstår skumle ved at de ikke viser særlig følelser eller kroppsspråk. I rapporten står det:

«Flere forteller at de ikke klarte å være i rommet fordi det kjentes som om dommeren tok den andre sitt parti når vonde spørsmål eller kommentarer ikke ble stoppet av dommeren med en gang.»

Barna anbefaler dommeren å finne en god balanse mellom å være tydelig, men også varm. Flere mener også at dommeren må skape rom for at det er lov til å le og smile litt.

«I saker der barn er til stede, må dommeren ta ansvar for stemningen i rettssalen og for at det ikke blir ugreit for barnet. Dommeren sier ifra om at stygge blikk eller negativt kroppsspråk ikke er greit når noen snakker. Dommeren sier at han eller hun skjønner det kan være en vanskelig situasjon for barnet å være i, og prøver å ikke se så streng ut slik at det blir lettere for barn å snakke. I følge barn må gode dommere også gi plass til litt latter og smil i rettssalen.»

Samtidig skulle flere av respondentene ønske at de hadde fått lov til å snakke direkte til dommeren.

«Mange barn ber om at dommeren lytter til dem med ydmykhet og undring uansett om det blir repetisjon eller om de sier noe helt nytt. Når dommeren skal stille spørsmål blir spørsmålene stilt på en varm, vennlig og undrende måte, med enkle ord og med lite fagutrykk.»

Om Forandringsfabrikken:

Forandringsfabrikkens ambisjon er å samarbeide med barn og unge for å forandre hjelpesystemene og skolen.

Om lag 300 barn over hele landet er aktive i fabrikken, og løftes fram som "proffer" fordi det er nettopp det de er på systemene de selv befinner seg i.

Siden 2008 har Forandringsfabrikken møtt 1200 barn i barnevernet, 600 barn i psykisk helsevern, 5000 skoleelever og over 300 barn som har opplevd vold.