- Desto mer man kjemper for foreldrene mot barnevernets arsenal av ressurser, desto lavere blir timebetalingen

Det eksisterer en tydelig assymetri i forholdet mellom barneverntjenesten og foreldrene som kjemper for sine barn i tilgangen på kompetanse og ressurser, poengterer barneadvokat Thea Totland i innlegget.

«Barnevernstjenesten stiller med hele sitt team, gjerne en innleid psykolog og en advokat som kan bruke ubegrenset med tid til full timepris for å vinne saken. Barn og foreldre får dekket kun advokat, og da ikke til advokatens normale timepris», skriver Totland.

«Resultatet for advokaten er at jo mer man kjemper for foreldrene mot barnevernets arsenal av ressurser, desto lavere blir timebetalingen, skriver Totland og påpeker at barnevernet vinner frem med omsorgsovertakelse i om lag 90 prosent av sakene.»

- Et skyhøyt tall

Som kjent er et tyvetall norske barnevernssaker for tiden til behandling ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg.

«Et skyhøyt tall for et lite land som ser på seg selv som et fyrtårn for menneskerettigheter. Hvordan kunne vi havne der?» spør Totland.

Hun jobber i advokatfirmaet Barneadvokatene DA, og er selv advokat i en av barnevernssakene som nå behandles i EMD.

Totland beskriver barnevernet som et system med svakheter i «både kompetanse, prioritering, struktur og tilsyn», og som et system «som åpner for vilkårlighet.»

Hun mener EMD ikke bare behandler de 20 norske sakene fordi barnevernet kan ha krenket barn og foreldres rettigheter, men også fordi «kvalitetssikringen og kontrollen videre i prosessen har sviktet».

- I sommer var jeg engasjert som gransker av en kommune på Vestlandet for å se nærmere på tre omstridte barnevernssaker i kommunen. Granskingen avdekket vilkårlighet, manglende dokumentasjon, ignorering av de rutiner barnevernet etter loven er pålagt å følge, trakassering av familier, manipulering av fakta og det rene prestisjerytteri. Likevel hadde barnevernet vunnet frem, skriver Totland.

Vinner i 90 prosent av sakene

Totland mener rettssikkerhetsproblemet oppstår når ufullstendig og feilaktig barnevernsarbeid skal danne grunnlaget for en rettslig prosess. Hun peker blant annet på:

• Vilkårlighet i bruk av sakkyndig, og manglende krav til sakkyndiges metode og kontroll.
• Skjevhet i tilgangen til kompetanse og ressurser ved at barnevernet ofte stiller med fullt team og advokat til fullpris, mens private parter kun stiller med advokat på stykkpris.
• Fylkesnemndas «blinde tillit» til forvaltningens og eventuelle sakkyndiges ufeilbarlighet.

Store geografiske forskjeller

Totaland skriver videre at det er stor forskjell i vurderingene blant fylkesnemndene, og viser til deres årsrapport fra i fjor.

Den viser at dersom man klager på et akuttvedtak i Trøndelag, er det tre prosent sjanse for medhold. I Oslo og Akershus derimot er sjansen for å medhold 35 prosent.

«Ankeinstans for fylkesnemnda er tingretten. Men heller ikke tingretten har ressurser eller kompetanse til å avsløre feilaktig barnevernsarbeid. Tingretten lener seg som regel tungt på barnevernets saksfremstilling, på kjennelsen fra fylkesnemnda og ikke minst på en eventuell sakkyndigvurdering», skriver Totland.

Feilene blir heller ikke plukket opp av lagmannsretten eller Høyesterett, mener hun, fordi instansene svært sjeldent tar inn barnevernssaker til behandling.

«Dermed blir tingrettens dom i de fleste tilfeller stående. Da er det bare én mulighet igjen: Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.»