Psykolog: – Et kvalitetsstempel uten nødvendig faglig standard

Som privatpraktiserende psykolog har jeg ved noen anledninger blitt involvert i foreldrekonflikter med behov for rettslig prøving, der sakkyndige psykologer har blitt oppnevnt av retten. Det jeg har sett i slike sammenhenger innbyr ikke til tillit, verken ovenfor et forhåpentligvis minimalt utvalg av mine psykologkolleger, eller til hvordan ordningen med anvendelse av sakkyndige i saker som angår barns fremtid fungerer.

Jeg har ikke selv videreutdanning innen sakkyndighetsarbeid, og står derfor ikke på listene til domstolene, men har heller ingen intensjon om å komme med på slike lister før jeg kan føle meg trygg på at eventuelle feil man gjør som sakkyndig blir fanget opp og korrigert på en god måte. Jeg håper likevel at et innspill fra ytterkanten av ordningen slik den fungerer i dag kan tilføre viktige barne- og psykologfaglige perspektiver.

Retten oppnevner sakkyndige fordi retten ikke selv innehar kompetanse til å gjøre ikke-juridiske faglige vurderinger av tilstrekkelig kvalitet. Mange sakkyndige gjør en utmerket og ansvarsfull jobb, men feil kan forekomme også hos de aller beste. Når sakkyndige av og til gjør feil, har retten heller ikke tilstrekkelig kompetanse til å vurdere omfanget og betydningen av disse feilene. Hvem har mandat, myndighet og tilstrekkelig kompetanse til å påpeke og korrigere en psykologfaglig sakkyndiges feilslutninger, slik at retten kan komme fram til sine avgjørelser på riktig grunnlag?

Barnesakkyndig kommisjon går gjennom formen og mandatet på sakkyndige rapporter, men har ikke anledning til å kvalitetssikre at innhentet informasjon, innhold og konklusjoner er gyldige opp mot informantenes faktisk gitte opplysninger. Når feil på disse arenaene forekommer, fremstår det for meg som at barnet på mange måter er rettsløst, og prisgitt sakkyndiges subjektive oppfatning samt dommerens barnefaglige skjønn.

Fagdommere gir heller ikke kvalitetssikring nok, da disse ikke har forhåndskunnskap om saken som i stor nok grad gjør dem i stand til å fange opp og stille kritiske spørsmål ved de punktene i en sakkyndigrapport som eventuelt bestrides.

På en måte har man større sikring av objektivitet i tvistesaker om bygg enn det man har i barnefordelingssaker. Om et bygg er utsatt for råteskade tillates begge parter å innhente fagkyndig personell til å vurdere omfanget av skaden, og retten vurderer ut fra en tosidig fremstilling. Det er paradoksalt at det i saker som angår barns fremtid er så mye større rom for ensidighet i fremstillingen og at et feil vurderingsgrunnlag kan legges frem og hefte ved saken uten å bli korrigert over lang tid.

Konsekvensen kan være lange, ressurskrevende omkamper i ankeinstansene og overføring av feilvurderinger til eventuelle andre konfliktområder. Og langt viktigere: barns fremtid blir satt på vent, i en uutholdelig og skadelig uforutsigbar konfliktsone.

Min involvering i slike saker har blitt som partsvitne for den siden som opplever seg urettferdig omtalt av sakkyndige. Jeg har blitt bedt om å gjennomgå rapporter og vurderinger for å gi en second opinion. Jeg har fått tilsendt dokumentasjon og gjennomført samtaler med både offentlige instanser og komparenter, der sakkyndige ikke har gjort jobben sin. Jeg har avdekket grov feilinformasjon, ensidige vinklinger, bastante konklusjoner utledet fra hypotesegenererende intervjuer, misbruk av statistiske begreper, samt alvorlige kategoriseringer av en forelder helt uten grunnlag i verken sakkyndiges egne observasjoner eller noe annet dokumentert faktagrunnlag.

Jeg har hørt sakkyndige i retten begrunne sin faglige tilråding om omfang av samvær med «dette er det jeg håper foreldrene kan få til». Jeg har sett nært knyttede søskenflokker bli splittet opp med bakgrunn i uriktige opplysninger fra sakkyndige, og sakkyndige som i sitt forsøk på å dempe konflikt heller bidrar til å gjøre domstolen til en konfliktdrivende part. Jeg har også sett barnevernets og andre offentlige hjelpeinstansers godt begrunnede opplysninger bli fullstendig overkjørt av sakkyndiges «helhetlige forståelse», uten øvrig faglig begrunnelse.

Jeg har sett omfattende sitering av sakkyndige i domsslutningene, uten at kvalifiserte motargumenter drøftes.

Dette forekommer heldigvis ikke ofte (så vidt meg bekjent), men om systemet åpner for at det i det hele tatt kan forekomme, er det grunnlag for å hevde at ordningen må gjennomgås med tanke på forbedring. Er man mistenksom nok og i stand til å sette seg inn i en kynisk verdensoppfatning, kan man også se for seg at gjeldende praksis opprettholdes nettopp fordi advokater og sakkyndige psykologer er de som tjener på det, på bekostning av både omsorgspersoner og barn.

Som partsvitne har jeg opplevd at kvaliteten på argumentasjonen er ubetydelig sett opp mot det «faktum» at jeg er kjøpt og betalt fagperson, og at det forventes motstand mot synspunkter som ikke er fordelaktige for «min» klient. Uavhengig av dokumentasjon og faglig grunnlag ser det dermed ut til at andres argumenter blir ugyldiggjort. Hva skal til for at annet fagkyndig personell skal bli korrekt vektet opp mot sakkyndige uttalelser i barnefordelingssaker?

Psykologer har langt større krav til fagfellevurdering for en hvilken som helst artikkel i norske tidsskrifter, og til vurdering av eksamensbesvarelser på grunnfag, enn til å levere et formodentlig objektivt sannhetsdokument for en domstol satt til å forvalte den oppvoksende generasjons fremtidsmuligheter. Mitt ønske er at en eller annen form for ekstern fagfellevurdering av sakkyndige innføres så snart som mulig, i saker etter lov om barn og foreldre og etter lov om barnevern.

Jeg tror, i likhet med barneadvokat Thea Totland, at barnesakkyndig kommisjon kan forledes til å gi et uforholdsmessig sterkt kvalitetsstempel på dokumentasjon som ikke holder nødvendig faglig standard.

LES OGSÅ: Vil ha ekstern vurdering av sakkyndigrapporter i foreldretvister