Slik håndterer du de aller største rettssakene

I 1995 kjøpte Esso et produksjonsskip fra Smedvig. Skipet ble levert i 1997, men samme år hevet Esso kontrakten, og krevde erstatning som følge av at skipet hadde feil og mangler. Dette ble opptakten til Norges største rettssak.

Smedvig gikk til søksmål mot Esso for å få den utestående kjøpesummen betalt, og krevde erstatning for uberettiget heving. Esso svarte med motsøksmål.

Da hovedforhandlingen var over hadde partene sittet 236 dager i retten over et tidsrom på ett og et halvt år. Med dette gikk saken inn i historiebøkene som Norges lengste rettssak.

Vanvittig dokumentmengde

Vidar Strømme var del av et team på seks prosederende advokater fra Schjødt som representerte Esso i saken. Da han begynte å arbeide på saken, forsto han ikke hvor omfattende den kom til å bli, forteller han.

Strømme og resten av teamet arbeidet i rundt tre år før saken nådde hovedforhandling. Innen den tid hadde den vokst til gigantisk størrelse.

Noe av det Strømme husker best, er dokumentmengden i saken.

 – Det var nesten fire tusen ringpermer med dokumenter. Dette tok så stor plass at Stavanger tingrett måtte etablere en midlertidig rettsal i Dusavik, utenfor Stavanger, hvor saken ble gjennomført.

Ifølge NTB utgjorde bare kopieringskostadene i saken hele 18 millioner kroner.

Måtte flytte til Stavanger

Dag én av 236 i Dusvik husker Strømme som en forventningsfull dag.

– Det var møtt opp mange mennesker som ønsket å følge saken. For oss involverte aktører var det også litt spenning knyttet til vissheten om at dette var begynnelsen på en ny hverdag, forteller han.

Strømme var i tidlig i førtiårene da saken kom opp til behandling. På dette tidspunktet bodde han på Nesodden utenfor Oslo med kone og tre små barn. Balder-saken hadde derfor store konsekvenser for hans hverdag.

Under hovedforhandlingen måtte han flytte til Stavanger. Det første halve året bodde han og hans kollegaer på hotell, men etter hvert flyttet de over i leiligheter hvor de bodde gjennom resten av saken.

– Vi merket fort at det ikke fungerte å bo på hotell. Det er vanskelig å leve et normalt liv når man bor på den måten. Med en gang vi flyttet over i leilighetene ble hverdagen merkbart bedre. Jeg fikk bedre balanse i livet. Det hendte til og med at jeg tok en tur på kino, forteller han.

Tok grunnfag i filosofi

I helgene reiste Strømme hjem til familien, som underveis i saken flyttet fra Nesodden til Kristiansund. Etter hvert ble det mange timer på reisefot, og Strømme bestemte seg for at han måtte utnytte denne tiden til noe fornuftig.

– Jeg kunne ikke risikere at sidemannen på flyet leste sakspapirene over skulderen min. Derfor begynte jeg å lese andre fag når jeg var på reise. Underveis i saken tok jeg grunnfag i filosofi, emner i astrofysikk og teorieksamen for privatflygere, forteller han.

Strømme er fremdeles en aktiv flyger.

Som å spise en elefant

Tanken på sakens størrelse kan virke lammende. Erfaringen Strømme gjorde seg under saken er likevel at det å arbeide med Norges største rettssak ikke er så ulikt andre saker som en kanskje skulle tro.

– Under saken lærte jeg at også en stor rettssak er som alle andre saker. Det betyr lite for advokatopplevelsen om saken er stor eller liten, oppgavene og opplevelsen av hvor viktig saken er, ligner uansett.

Det omfattende faktumet i saken gjorde likevel saken krevende. Strømme forteller at dette ble håndtert ved å arbeide stykkevis med saken.

– I likhet med ordtaket om hvordan man spiser en elefant, må også en stor rettssak forberedes og behandles en bit av gangen. Saken var naturlig inndelt i feil knyttet til ulike deler av båten og kontrakten, og vi arbeidet oss systematisk gjennom disse, både under forberedelsene og rettssaken.

Antiklimaks

1. november 2001 var hovedforhandlingen ferdig. For Strømme og hans kollegaer var det på tide og pakke sammen og reise hjem.

– Hvordan føltes det å være ferdig?

– Det var et antiklimaks. Etter et og et halvt år i Stavanger, var det uvant å komme tilbake til arbeidshverdagen i Oslo.

Det var ikke bare Strømme som synes det var uvant å vende tilbake til Schjødts lokaler i Oslo.

– Da jeg kom på kontoret mandagen etter, spurte resepsjonisten hvem jeg skulle møte. Hun hadde begynt i tiden da jeg var i Stavanger, og visste ikke at jeg jobbet der, humrer han.

Ikke så tjent med voldgiftklausuler

Nesten to år etter at hovedforhandlingen ble avsluttet, falt dommen i saken. Retten kom til at Esso hadde grunn til å heve kontrakten. Smedvig ble dømt til å betale over en halv milliard kroner til Esso. Samtidig ble Esso dømt til å betale «beskjedne» 23 millioner kroner til Smedvig.

I kjølvannet av dommen oppsto det diskusjoner rundt sakens plass i rettssystemet.

Til tross for at saken la beslag på store offentlige ressurser, mener Strømme at saken viser at de alminnelige norske domstolene er i stand til å håndtere store og komplekse saker.

– Dette er et viktig poeng i seg selv. Ellers behandles som regel slike saker i voldgiftdomstoler. Mitt inntrykk er at profesjonelle aktører inntar voldgiftklausuler i kontrakter litt for automatisk. Man er ikke nødvendigvis så tjent med det som man kanskje tror. Balder-saken viser at de alminnelige domstolene også er i stand til å behandle slike saker.

Viktighet av samarbeid

Strømme forteller at den viktigste lærdommen han sitter igjen med, er verdien av samarbeid.

– I forkant og underveis i saken diskuterte vi mye innad i teamet. Det å tørre å utsette seg for konstruktiv kritikk og diskutere egne tanker med andre, er utrolig effektivt. Dette har jeg tatt med meg senere i yrkeskarrieren.