Avslo sakskostnader – innvilger likevel 125.000 kroner til rettshjelperbistand

I august skrev Advokatbladet om Frank Andersen, som gjennom Pasientskadeforeningen og Pasientskadehjelpen AS, hadde bistått en kvinne som rettshjelper for en prislapp på til sammen 419.744 kroner fordelt på totalt 262,82 timer.

I dommen konkluderer Agder lagmannsrett med at det var årsakssammenheng mellom kvinnens kognitive utfordringer og en svikt ved en elektrosjokkbehandling (ECT) ved Sørlandet sykehus (LA-2025-24687).

Andersen, som verken er advokat eller har noen juridisk utdannelse, bisto kvinnen med grunnlag i advokatloven § 66, som sier at «Enhver» kan yte rettslig bistand. 

Den gangen konkluderte Agder lagmannsrett med at utgiftene for Frank Andersens bistand ikke kunne anses som «nødvendig og rimelig ut fra sakens betydning», og vendte tommelen ned for å tilkjenne saksomkostninger.

I en avgjørelse på tatt på bakgrunn av en etterfølgende søknad om dekning av utgiftene under ordningen med fri sakførsel med grunnlag i rettshjelploven § 22 andre ledd, velger lagmannsretten likevel på skjønnsmessig grunnlag å innvilge 125.000 kroner inklusiv merverdiavgift. 

Anerkjenner selvstendig verdi av rettshjelperbistand

- Det prinsipielt interessante er at lagmannsretten her anerkjenner at nødvendig rettshjelperbistand kan ha en selvstendig verdi ved siden av advokatens arbeid, og at deler av slike kostnader etter omstendighetene kan dekkes, sier Frank Andersen.

LES OGSÅ

Rettshjelper ble avgjørende for seier i lagmannsretten - nektet saksomkostninger

Han mener beløpet er for lavt, men omtaler den faglige begrunnelsen som både god og viktig.

- Det eneste vesentlige punktet jeg er uenig i, utover beløpets størrelse, er at retten ikke anså vår deltakelse under hovedforhandlingen som nødvendig. Etter min erfaring er det helt naturlig at en rettshjelper som har arbeidet inngående med saken, også følger hovedforhandlingen. Det er ofte nettopp under forhandlingene det oppstår behov for raske avklaringer, faglige diskusjoner og bistand som bindeledd mellom klient og advokat, sier han.

Burde kunne forventes av en «alminnelig dyktig advokat»

Det var i perioden mars-april 2018 at kvinnen hadde fått flere såkalte ECT-behandlinger i forbindelse med depresjon knyttet til bipolar lidelse. Etter behandlingen opplevde hun betydelige, langvarige kognitive utfordringer - hukommelsessvikt, konsentrasjonsvansker, ordfinningsproblemer, fatigue og balanseproblemer. 

Etter at Agder lagmannsrett ga kvinnen medhold i at det var en årsakssammenheng mellom hennes kognitive utfordringer og en svikt ved en elektrosjokkbehandlingen, krevde hun totalt 926.103 kroner i sakskostnader for lagmannsretten. Av disse utgjorde salæret til kvinnens prosessfullmektige, advokat Vibeke Knutsen, 398.750 kroner, fordelt på 159 og en halv time. Lagmannsretten fant «under tvil» at dette lå innenfor det som kan anses «nødvendig og rimelig ut fra sakens betydning».

Prislappen for rettshjelper Andersens bistand endte på til sammen 419.744 kroner fordelt på totalt 262,82 timer. Lagmannsretten uttalte at det må kunne forventes at en «alminnelig dyktig advokat» håndterer det som Andersen hadde bistått med, og avslo å tilkjenne saksomkostninger.

Dette var et svært omfattende arbeid over flere år, med gjennomgang og systematisering av medisinsk dokumentasjon, identifisering av det avgjørende sviktsporet ved ECT-behandlingen, innhenting av sakkyndig bistand og tett samarbeid med både klienten og advokaten, forteller Andersen.

Var nødvendig

Timeantallet til prosessfullmektig ville sannsynligvis vært høyere om ikke Pasientskadehjelpen hadde arbeidet med saken, og deler av arbeidet til Pasientskadehjelpen er utenfor det advokaten selv ville kunne ha håndtert innenfor rammen på i overkant 120 timer, konkluderer lagmannsretten i avgjørelsen fra 9. oktober.

Avgjørelsen henviser til prosessfullmektig Vibeke Knutsens uttalelse av 3. august, hvor hun skriver at Andersens bistand ikke medførte dobbeltarbeid av det arbeidet hun selv utførte. «Tvert imot gjorde arbeidsdelingen det mulig å håndtere en medisinsk og teknisk svært komplisert sak på en forsvarlig måte», skriver hun. 

Videre skriver hun at Andersens arbeid var «reelt, omfattende og nødvendig for å få saken tilstrekkelig opplyst. Dette var etter min egen vurdering en annen type arbeid enn det som naturlig utføres av prosessfullmektigen, og bistanden fungerte som et nødvendig supplement til advokatarbeidet».

Det sentrale sviktsporet ikke tilstrekkelig identifisert

Lagmannsretten legger videre vekt på at saken hadde stor personlig, velferdsmessig og økonomisk betydning for kvinnen, som sto overfor en sterk motpart i en relativt komplisert pasientskadesak. Det sentrale sviktsporet var ikke tilstrekkelig identifisert verken ved behandlingen hos NPE og Pasientskadenemda eller for tingretten, mener retten.

Et annet moment som ble vektlagt av lagmannsretten er at kvinnen heller ikke har betalt noe av beløpet det er søkt om dekning av i forbindelse med søknaden om etterbevilling. Dermed mener retten at det er et reelt behov for etterbevilling.

Avslutningsvis foretar lagmannsretten en forholdsmessighetsvurdering mellom kostnadene i saken og søkerens økonomiske situasjon. De samlede kostnadene utgjør en betydelig del av kvinnen og hennes samboers inntektsgrunnlag, og hun vil ha begrensede muligheter for inntekt fremover. På den andre siden overstiger deres inntekter klart grensen for rettshjelp for sakstypen, mener lagmannsretten, og kommer på skjønnsmessig grunnlag til en etterbevilling på totalt 125.000 kroner.