Med ny advokatlov får vi mulighet til å redusere klasseskillet mellom de som kan gå til advokat, og de som ikke har råd, verken til å løse eller forebygge konflikter. Derfor er det nedslående at utredningen justisministeren mottar den 19. mars, ut fra hva vi har fått se på forhånd, ikke nevner forbrukerne med ett ord.
Advokatlovutvalgets mandat har blant annet vært å utrede hvem som skal få utøve advokatvirksomhet, og hvordan virksomheten skal organiseres. I tillegg er utvalget blitt bedt om å se på tidligere utredninger, spesielt vedrørende manglende konkurranse i bransjen. I advokatkonkurranseutvalgets utredning fra 2002 heter det blant annet:
«Mange opplever det som dyrt å gå til advokat. I tillegg er det vanskelig for uprofesjonelle brukere å vurdere innhold, kvalitet og pris på de tjenester man etterspør. Dette bidrar til at det for publikum ofte er en for høy terskel for å henvende seg til advokater for å få råd og hjelp. Å sikre en effektiv konkurranse i advokatmarkedet er derfor viktig.»
I lovforslaget er det imidlertid lite som tyder på at utvalget har hatt som mål å «sikre effektiv konkurranse i advokatmarkedet», ei heller gjøre advokattjenester rimeligere.
Lovforslaget er lite fremtidsrettet. Advokatloven må tillate også andre enn tradisjonelle advokatfirmaer å yte advokathjelp til klienter, slik tilfelle er for eksempel i England etter innføringen av The Legal Services Act i 2007. Erfaringene fra England viser at finansielle eiere åpner opp for mer innovasjon og dermed økt konkurranse i en konservativ bransje.
Det er med undring jeg nylig hørte Advokatlovutvalgets leder, Bergljot Webster, uttale: «Vi har ikke hatt tid til å gå i detalj på hvordan det er i Storbritannia.» Det hadde neppe vært ufornuftig tidsbruk å se nøyere på det svært omfattende arbeidet som lå til grunn for ny lov i England, og hvilke erfaringer de har gjort seg så langt.
Lovforslaget innebærer at dagens eierskapsbegrensninger videreføres. Dette betyr at et advokatforetak kun kan eies og drives av foretakets egne praktiserende advokater. Advokater kan med andre ord ikke gå sammen med finansielle investorer og danne et advokatfirma. Det er angivelig hensynet til å sikre en uavhengig advokatstand som ligger til grunn for en slik begrensning.
Kravet om uavhengige advokater er et grunnleggende prinsipp, som naturligvis må videreføres i ny advokatlov. Men utvalget setter likhetstegn mellom organisasjonsmodell og uavhengighet. Dette er en feilslutning. Etter mitt syn er eierskapsbegrensninger ikke nødvendig for å sikre uavhengige advokater, og for konkurransen er de direkte ødeleggende. Jeg kommer straks tilbake til hvorfor.
Erfaringene fra England viser nettopp at finansielle eiere bidrar til økt innovasjon og markedsorientering til beste for forbrukere. Advokatfirmaet Slater and Gordon med sine 1450 ansatte i England er del av et børsnotert selskap i Australia. Er advokatene i Slater and Gordon mindre uavhengige eller mindre etiske med dagens eiere enn om de var eid av advokater? Ingenting tyder på det.
Tvert imot har finansielle eiere vist at de er minst like opptatt av skikkelighet. På den annen side har selskapet med sine ressurser investert i teknologi, og tilbyr advokattjenester med andre prismodeller enn de tradisjonelle advokatfirmaene. Innovasjon krever muskler. Finansielle eiere kan tilby muskler som er til beste både for advokatene som jobber der, og ikke minst for kundene som får mer effektive og rimeligere advokattjenester.
Advokatene skal kun ha klientens interesser for øye. Jeg leder et forsikringsselskap med advokatforsikring som eneste produkt: Ved at mange betaler litt, kan alle få hjelp når de behøver det, uten å betale timepris, enten de bare ønsker råd eller trenger hjelp i retten. Jeg aksepterer ikke en påstand om at de cirka ett hundre ansatte advokatene i HELP ikke har den samme uavhengighet, den samme yrkesstoltheten og etiske ryggraden som en advokat i et partnereid advokatfirma.
Vi er også et eksempel på et selskap som har investert betydelig i teknologi til beste for kundene. Advokatene i HELP har færrest mulig møter fordi sakene som hovedregel håndteres mest effektivt ved bruk av telefon og digitale kanaler.
Vår forretningsmodell med egne ansatte advokater hadde etter forslaget til ny lov vært helt ok om det var ti advokatpartnere som eide selskapet. Jeg kan ikke se at ti partnere som er advokater kan gjøre dette bedre enn oss.
Tvert imot har vi som del av et konsern spesialisert på rettshjelpsforsikring, med 3.500 ansatte i femten land, bedre forutsetninger for å investere i teknologi og skape innovasjon enn et miljø utelukkende med advokater. Ressursene vi råder over er til kundenes beste.
I stedet for å slippe til finansielle eiere, foreslår utvalget å oppheve rettshjelpsmonopolet og modifisere prosessmonopolet. Alle skal få selge juridiske råd, og jurister uten bevilling kan gå i retten dersom de kan dokumentere egnethet. Dette vil etter mitt syn ikke øke konkurransen. Tvert om svarer et overveldende flertall (8 av 10) i en nylig utført opinionsundersøkelse at de vil gå til advokat for å løse en arvesak, ikke til en jurist.
Advokatlovutvalget vil beskytte deg som er advokat og jobber for et advokateid kontor, og vil overlate til forbrukeren å avdekke forskjellen på en advokat og en jurist.
Jeg tror utvalget med hell kunne landet på en mer framtidsrettet løsning til beste for forbrukerne.
Det er lov å håpe at våre politikere ser de samme behovene - og at loven når den blir ferdig legger til rette for at folk flest har råd til å gå til advokat.
Johan Dolven reagerer på at forbrukerne ikke nevnes i utredningen til justisministeren.
