Tor-Aksel Buschs overgang fra en altoppslukende jobb som riksadvokat til pensjonisttilværelsen ble forsterket av pandemien. – Jeg hadde sagt ja til mange forespørsler, men så ble det plutselig stopp, sier han. Han har flere verv, og sitter blant annet i Personvernkommisjonen som skal legge frem sin utredning innen sommeren 2022.
Tor-Aksel Buschs overgang fra en altoppslukende jobb som riksadvokat til pensjonisttilværelsen ble forsterket av pandemien. – Jeg hadde sagt ja til mange forespørsler, men så ble det plutselig stopp, sier han. Han har flere verv, og sitter blant annet i Personvernkommisjonen som skal legge frem sin utredning innen sommeren 2022.

– Advokatene ledet an rettsutviklingen

Tidligere riksadvokat Tor-Aksel Busch så advokatstanden utvikle seg kraftig gjennom de 45 årene han jobbet tett på advokater. Han vil særlig rose forsvarere i økonomiske straffesaker for å ha spilt en viktig rolle i utviklingen av rettsstaten.

Publisert Sist oppdatert

Hvorfor har advokater og aktoratet en mer respektfull relasjon og et bedre samarbeid i Høyesterett enn i de underliggende instansene, undrer Tor-Aksel Busch. Mer om det følger.

Men først; da han gikk av i oktober 2019, satte Busch punktum for en lang karriere i påtalemyndigheten, først som politifullmektig, senere statsadvokat, assisterende riksadvokat og Norges lengst regjerende riksadvokat.

Advokatbladet 100 år!

I hundre år har Advokatforeningen holdt seg med et eget blad. Vi feirer jubileet gjennom året med historier om bladet og advokatstandens utvikling.

Han har prosedert mot forsvarerlegender som Alf Nordhus (1919-1997) og Olav Hestenes (1930-1996) og har det han kaller et langt bekjentskap til norske advokater.

– Jeg har fulgt norske advokater tett etter at jeg aktorerte min første straffesak i 1976, og har mange gode minner fra samarbeidet med advokatene. De er faglig flinke, og opptatt av å være rettstatens tjenere, det er det helt dominerende inntrykket, sier Busch til Advokatbladet.

Roser forretningsadvokater

Norske advokater har i stor grad bidratt til å trekke frem det internasjonale perspektivet i strafferetten, mener han.

– Advokatene ledet an, her var påtalemyndigheten på ingen måte i førersetet. En del av utviklingen må tilskrives tradisjonelle forretningsadvokater med forsvareroppdrag i økonomiske straffesaker. Det vil sikkert være flere som er uenige med meg i disse betraktningene, og enkelte strafferettsadvokater har absolutt også hatt en rolle i dette, det er det ingen tvil om. Men jeg vil gi ros til forretningsadvokatene som bidro til å løfte det internasjonale perspektivet inn i norske straffesaker.

Dette skal rettsstaten som sådan være glad for, for dette er en viktig utvikling, mener Busch.

Tor-Aksel Busch vitnet i Eirik Jensen-saken i Oslo tingrett. Her med advokat John Christian Elden.
Tor-Aksel Busch vitnet i Eirik Jensen-saken i Oslo tingrett. Her med advokat John Christian Elden.

Samtidig er sakene bare blitt mer og mer omfattende, peker han på.

– Vidløftiggjøring av saker er et tema jeg prøvde å jobbe mye med i min tid som riksadvokat, men helt uten å lykkes. Jeg synes utviklingen på ingen måte bremser opp, men har fortsatt i dette sporet. Det har blant annet sammenheng med at rettskildebildet er blitt mer komplekst og internasjonalt.

Hardere konkurranse

Straffesaker tar generelt for lang tid, mener han.

Tor-Aksel Busch (71)

  • Riksadvokat fra 1997 til 2019.
  • Assisterende riksadvokat fra 1987.
  • Statsadvokat fra 1981 til 1987, var blant annet aktor i Treholt-saken.
  • Har også vært politifullmektig, politiadjutant og dommerfullmektig.

– Jeg synes at vi alle har et ansvar for å bidra til at straffesakene skal gå raskere. Det er åpenbart at min gamle etat må feie for egen dør, men det er også lett å legge noe ansvar på advokatene. Vi holder generelt for lenge på med spørsmål som får helt minimal betydning i rettssakene.

Kriminalpolitikken og strafferetten har hatt en voldsom utvikling siden Busch hadde sin første sak på syttitallet. Kriminalpolitikken er blitt sterkt politisert, og antall lovendringer har økt voldsomt. Det var også langt færre advokater som jobbet med straffesaker.

– Da jeg begynte, var det en engere gruppe som jobbet med straffesaker, de hadde god indre opplæring og disiplin. Klientnapping og den slags fantes ikke, det hørte vi ikke om engang. Så er det blitt flere og flere som engasjerer seg i strafferetten. Konkurransen mellom advokater er blitt noe hardere.

For klientene er det et gode at de har flere advokater å velge mellom, understreker han.

– Men når konkurransen hardner til, kan enkelte bli fristet til å ta noen snarveier for å få de lukrative sakene og klientene. Vi har jo dessverre sett at advokatstanden har hatt noen utro tjenere, på samme måte som i politiet. Slik er det viktig å rydde godt opp i. Men dette skygger ikke for helhetsinntrykket, nemlig at advokater gjennomgående holder en meget høy standard.

Norske advokater har et godt rykte, mener han.

– Noen beskyldes for å ta seg alt for godt betalt og tjene fryktelig mye penger, men dette gjelder i så fall en veldig liten gruppe. Kommer man litt ut av hovedstaden, så er det et helt annet bilde som tegnes, sier Busch.

Annen tone i Høyesterett

Noe han har undret seg over, er hvor forskjellig relasjonen mellom advokaten og aktoratet er i Høyesterett, sammenlignet med i de øvrige domstolene.

– Samarbeidet mellom advokaten og aktoratet er tettere for Høyesterett enn det er ved de andre domstolene. I den grad den diagnosen er riktig, har jeg undret meg over hvorfor det er slik. Det kan ha sammenheng med at Høyesterett ikke skal prøve skyldspørsmålet, men det kan også ha sammenheng med at aktor og forsvarer har større respekt for Høyesterett, og er mer opptatt av å gjøre et fordelaktig og godt inntrykk der, enn det de er i de andre domstolene.

Han tror at både tingrett og lagmannsrett ville ha tjent på et tettere samarbeid mellom partene, og viser til samarbeidet han selv hadde som aktor med Alf Nordhus.

– Det kunne vært egnet som veiledning også i dag. Han var opptatt av man skulle få sakene godt gjennom, og angrep der det var svakheter i påtalemyndighetens bevisbilde, men konsentrerte seg om dette og ikke om uvesentligheter. Vi hadde en god og inspirerende tone under rettssakene, også i pausene. Vi hadde replikkutvekslinger som jeg husker den dag i dag.

På spørsmål om han mener advokater gjør jobben sin som voktere av rettsstatens prinsipper, svarer han både ja og nei.

– Dette er en utfordrende problemstilling. Det er jo ikke sikkert at klientens interesser nødvendigvis er de samme som rettstatens. I dette spenningsforholdet står advokaten, enten man vil eller ikke, i en lang rekke saker, det vil man aldri kunne eliminere. Det gjelder å finne en slags gyllen vei.

Taus om ransaking

I kjølvannet av den omdiskuterte rusreformen klargjorde Buschs etterfølger, riksadvokat Jørn Sigurd Maurud, i april at politiet ikke har anledning til å ransake personer som besitter narkotika til eget bruk, og heller ikke deres boliger eller mobiltelefoner.

Maurud har pålagt samtlige statsadvokatregioner å gjennomgå egne rutiner og kartlegge i hvilken utstrekning dagens praktisering av ransakingsreglene avviker fra føringene.

Tor-Aksel Busch ønsker ikke å uttale seg om dette.

– Jeg har helt bevisst ikke deltatt i den debatten. Det er visse ordskifter en pensjonist ikke skal gå inn i.

Strafferetten blir politikk

Politiseringen av strafferetten startet for alvor på åttitallet og førte til et stort antall lovendringer, en utvikling som har fortsatt i stigende grad.

Det skriver Tor-Aksel Busch i Tidsskrift for strafferett i 2018, i en artikkel der han oppsummerer sine erfaringer fra et langt liv i påtalemyndigheten.

Rundt 1980 inntrådte det et skille med økt politisk oppmerksomhet om strafferettspleien som bare har forsterket seg over tid, skriver han, og viser til tall fra professor Ragnar Hauge om utviklingen i antallet lovendringer fra 1905 og frem til 2011.

Fra 1905 til 1950 ble det vedtatt én endringslov annethvert år, der i snitt to og en halv paragraf ble endret, og i neste periode, fra 1951 til 1980, ble det vedtatt bare 1,7 endringslover pr. år.

Så i 1981 kom et hopp: I perioden 81 til 2000, ble det vedtatt fire endringslover pr. år, i snitt ble nærmere 17 paragrafer endret. Og fra 2001 til 2011 kom til sammen 64 endringslover, pluss ny straffelov.

«Den samme utvikling kan registreres ved vurdering av endringstakten i straffeprosessloven», skriver Busch.

Et særtrekk ved strafferetten er at den gir «et rettspolitisk rom for å være aktiv og handlekraftig; og den politiske oppmerksomhet rettes uvilkårlig dit. Det synes også å være et økende samspill mellom politikk, massemedia og nye sosiale medier, ikke minst om gruoppvekkende handlinger», skriver Busch.

Fra reaktiv til proaktiv

«Neglisjerte grupper og ulike temaer gis mer oppmerksomhet; stikkord her kan være fornærmedereformen, mishandling i nære relasjoner, straffeskjerpelser hva gjelder vold og seksuallovbrudd. Både strafferetten og straffeprosessen blir mer proaktiv, og det er press i retning av nykriminalisering og mot hevdvunne prinsipper. Enn videre blir lovgivningen mindre syntetisk med mer spesialiserte straffebud om for eksempel tortur, terror, motarbeiding av rettsvesenet, vold i nære relasjoner, id-tyveri og krigsforbrytelser.»

Et annet utviklingstrekk er at strafferetten har gått fra å være reaktiv til proaktiv, skriver han.

«Men det kan ikke være tvil om at utviklingen, også i vårt land, har gått i retning av en mer preaktiv tilnærming, økt bruk av straff i forebyggende øyemed, for eksempel ved kriminalisering av ulike forberedelser. Terror er her et nærliggende eksempel, og tilsvarende vurderinger gjøres i dag i bekjempelse av gjengkriminalitet. Avveiningene er vanskelige og krevende.»

Kilde: Noen utviklingstrekk i norsk kriminalpolitikk basert på 40 år i påtalemyndigheten, Tor-Aksel Busch, Tidsskrift for strafferett, 04 / 2018.

Powered by Labrador CMS