ADVOKAT-SOMMER

Avtroppende høyesterettsdommer Magnus Matningsdal.
Avtroppende høyesterettsdommer Magnus Matningsdal.

– Jeg opplever meg selv som en nokså kald fisk

Høyesterettsdommer Magnus Matningsdal har avgitt sitt siste votum i Høyesterett. Her forteller han om sitt bidrag til utviklingen av alternative straffereaksjoner, om sine stolteste øyeblikk i Høyesterett, og om medaljens bakside – da han på julaften i 2001 ble overfalt i sitt eget hjem.

Publisert

– I dag har jeg deltatt i min aller siste votering i Høyesterett, fortalte Magnus Matningsdal da Advokatbladet besøkte ham på kontoret 1. juli.

Han tiltrådte embetet som høyesterettsdommer i 1997, og har i nesten 24 år vært med på å sette sitt avtrykk på utviklingen av den norske strafferetten og straffeprosessen. Med et omfattende forfatterskap og en enorm undervisningsportefølje, er han stolt av evnen han har hatt til å kombinere ulike oppgaver.

Magnus Matningsdal

Magnus Matningsdal
  • Alder: Snart 70, men for ung til sinns for et abonnement på «Vi over 60».
  • Opprinnelig fra: Et veldig lite sted som heter Matningsdal, som ligger noen mil sør for Stavanger.
  • Fagområde: Strafferett.
  • Antall timer på jobb i uken: Jeg har jo begynt å trappe ned nå, men de fleste årene mine i Høyesterett jobbet jeg fra 08-20. Nå jobber jeg kanskje fra 08.30 til 18.30. Jeg har jobbet mye opp gjennom årene, men det har vært viktig for meg å ha et tydelig skille mellom jobb og fritid. De siste årene har jeg sjeldent jobbet i helgene hjemme på Jæren.
  • Antall saker i retten siste år: Jeg har vært sykemeldt deler av dette året, så det er ikke så veldig mange. I perioder har jeg ledet ankeutvalget, så jeg tror ikke jeg har vært i retten mer enn et sted mellom ti og femten ganger.
  • Champagne eller øl? Øl.
  • Antall glass/øl i uka: I utgangspunktet ingen, men hvis jeg er ute med gode venner på en ordentlig godværsdag så blir det nok en øl eller to. Jeg er veldig nøye på at jeg ikke skal drikke alkohol i ukedagene. Når du er pendler og bor alene, så kan det være en farlig sport å sitte alene på kveldene og drikke vin. Så det holder jeg meg langt unna.

– Når jeg ser tilbake på livsverket mitt, så er det nok allsidigheten i alt jeg har gjort som jeg er mest fornøyd med. Dommerstillingen har riktignok vært hovedstillingen min, men for å trives med dommergjerningen har det vært helt nødvendig for meg å holde på med noe annet også, sier Matningsdal.

Han tror erfaringene han har gjort seg i dommergjerningen har vært verdifulle for undervisningen og forfatterskapet, og er også opptatt av nytten akademikere kan ha av erfaringer fra det praktiske liv.

– Jeg føler jeg har blitt en bedre høyesterettsdommer av å drive såpass bredt, sier han.

– Et slag for en straff i frihet

Matningsdal forteller at han for en god del år siden ble omtalt av en politiinspektør som en av de «strengeste» dommerne i Høyesterett. Selv mener han at domstolene generelt har vært for lite flinke til å dra ut «trekkspillet» i forbindelse med straffutmåling.

– Jeg er veldig opptatt av utviklingen vi har sett de siste tiårene. Før Høyesterett utviklet rehabilitering som et straffutmålingsmoment tidlig på 80-tallet, ble hensynet til individualprevensjon brukt som et argument for å sette folk i fengsel. Synet på fengselsstraffen kunne nærmest sammenlignes med konseptet om at du blir innlagt på sykehus, og utskrevet frisk, forklarer han.

Etter hvert som rehabiliteringssynet fikk bedre fotfeste i rettssystemet, kom kriminalomsorgen i flere norske byer på banen for å endre straffemønsteret blant annet i promillekjøringssaker.

– På 90-tallet ble det i enkelte landsdeler innført en prøveordning med betinget dom for promillekjøring, med vilkår om at domfelte måtte følge et program i regi av kriminalomsorgen. På denne tiden var jeg dommer på Jæren, og vi reiste rundt til samtlige domstoler i Rogaland for å markedsføre denne ordningen. Løsningen ble veldig populær – antallet domsavsigelser med slike vilkår tok helt av, forteller Matningsdal.

Da samfunnsstraff ble innført som straffereaksjon i 2002 til avløsning av samfunnstjenesten, holdt han en rekke forelesninger om de nye endringene. Skepsisen blant enkelte dommere ble mindre, og også denne ordningen ble en suksess, legger han til.

– Jeg føler at jeg har vært en viktig bidragsyter i kursjusteringen for bruk av straffereaksjoner i frihet, sier han.

Troen på et lys i enden av tunnelen

Etter at narkotikaprogram som alternativ til fengselsstraff ble gjort landsomfattende for noen år siden, opplevde Matningsdal et sterkt øyeblikk i Høyesterett.

– I 2019 var jeg rettsformann i en sak om en kvinne i førtiårene som hadde bodd i Oslo-området og lidd kraftig under narkotikaavhengighet i flere tiår. Nå var hun dømt for besittelse av ti kilo amfetamin, og selv med alle straffefradrag, skulle hun nok hatt i alle fall seks års ubetinget fengsel. En enstemmig Høyesterett kom likevel til at hele dommen skulle gjøres betinget med vilkår om gjennomføring av narkotikaprogram, forteller han.

Matningsdal forklarer at det var snakk om en ganske eksepsjonell rehabilitering, der kvinnen var i gang med utdanning, hadde full jobb, og hadde fått nye, rusfrie venner etter at hun flyttet vekk fra Oslo til et nytt sted i landet.

– Aktor hadde jo nedlagt påstand om at flere år skulle gjøres ubetinget, og kvinnen fikk også møte i retten for å uttale seg. Det var veldig sterkt, og jeg måtte nesten frem med lommetørkleet et øyeblikk. Denne saken ble en opplevelse fra min tid i Høyesterett som jeg sent vil glemme, erkjenner han.

Mens individualprevensjonen tidligere ble brukt som et argument for fengselsstraff, brukes i dag det samme hensynet som et argument for det motsatte.

– I dag brukes individualpreventive hensyn for å finne en løsning i frihet, og dette er en utrolig viktig utvikling. Men for at reaksjoner i frihet skal kunne bli en suksess, forutsettes det at oppfølgingen er såpass god at det blir en realitet i det. Her gjør kriminalomsorgen en utmerket jobb, mener Matningsdal.

En dissens for historiebøkene

På spørsmål om hvilke dommer han er mest fornøyd med å ha tatt del i, viser han til en sak fra tiden som fersk høyesterettsdommer.

Matningsdal utenfor kontoret i Høyesterett.
Matningsdal utenfor kontoret i Høyesterett.

– Et av mine stolteste øyeblikk i Høyesterett må nok være dissensen jeg hadde som fersk dommer i Aursundsaken i 1997. Det var spørsmål om samenes beiterettigheter i et område nord for Aursunden ved Røros, og jeg var alene om å stemme i favør av den samiske reindriften. Selv om flertallet støttet de lokale småbrukerne, ble avgjørelsen på mange måter en vekker, forklarer han.

Matningsdal forteller at dissensen vakte diskusjoner i ettertid, og at det under et nasjonalt kirkemøte året etter ble vedtatt en beklagelse av flertallets avgjørelse.

Fire år senere fikk pipa i Høyesterett en annen lyd.

– I 2001 fikk vi en ny sak om samisk reindrift. Den såkalte Selbu-saken ble behandlet i plenum, og en dom i bøndenes favør kunne ført til at samene ville stått i fare for å måtte gi opp reindriften i området. Jeg var førstvoterende, og denne gangen sto flertallet på min side, forteller han.

Han tror at disse avgjørelsene på mange måter var avgjørende for utviklingen av økt respekt for samenes rettigheter. Denne utviklingen er han stolt av å ha bidratt til å bane vei for.

– Et angrep på rettsvesenet

Å være utøver i den dømmende statsmakten har ikke bare vært enkelt. Én opplevelse har festet seg som et mørkt kapittel for familien hjemme på Jæren.

På julaften i 2001 ringte det på døren i familiehjemmet på Bryne.

– Jeg hadde hatt med denne mannen å gjøre i en barnefordelingssak cirka åtte år tidligere. Da dørklokka ringte rett før julemiddagen og sønnen min åpnet døren, tok han seg inn i stua vår. Jeg gjenkjente med en gang hvem han var, og på bordet smalt han en kopi av dommen jeg hadde avsagt mot ham. «Her sitter du og feirer jul med dine, men på grunn av deg kan ikke jeg feire jul sammen med mine», sa han, før han begynte å lese høyt fra avgjørelsen, forteller Matningsdal.

Hvert ark han var ferdig med å lese ble kastet mot stearinlysene på middagsbordet, og da mannen forsøkte å gripe etter noe bak genseren sin, måtte Matningsdal agere.

– Jeg greide å holde ham fast slik at han ikke klarte å få tak i det han prøvde å rekke bak genseren sin. Etter hvert viste det seg heldigvis at det bare var en mobiltelefon, men det kunne jo vært hva som helst. Vi er på Jæren, og stedet er ikke så stort rent geografisk, men det er ikke slik som i Oslo der politiet er på plass etter få minutter. Det tok all verdens tid før politiet kom, og jeg måtte stå og holde ham hele tiden. Det tok halvannen time fra mannen kom til han var ute av huset, forteller Matningsdal.

Som siste avskjedshilsen valgte mannen å røske til i duken på det oppdekkede julebordet, slik at glass og steintøy smalt i golvet.

– Det hele var veldig dramatisk, men det var godt det var meg han kom til, og at han ikke oppsøkte en person som er mer lettskremt, understreker han.

– Ikke lettskremt

Selv om Matningsdal selv ikke fikk noen psykiske ettervirkninger av hendelsen, forteller han at påkjenningen for kona har vært større.

– Episoden har påvirket kona mi ganske mye. Det har roet seg nå, men særlig de første årene etter det skjedde, når vi beveget oss inn i den mørkere årstiden frem mot jul, opplevde hun at det var vanskelig å føle seg trygg hjemme. Inntrengingen i hjemmet mitt var jo ren hevn – ikke bare et angrep på meg og min familie, men også et angrep på rettsvesenet, påpeker han.

Straffesaken mot mannen endte til slutt i Høyesterett, hvor mannen ble dømt til 24 dager betinget fengsel, blant annet for motarbeidelse av rettsvesenet etter den gamle straffeloven § 132a.

I sine lovkommentarer på Rettsdata til den tilsvarende bestemmelsen i den nye straffeloven § 157, går Matningsdal langt i å hevde at dommen ikke var forenlig med straffenivået som kunne forventes i slike saker. Han mener mannen fikk for lav straff for det som i realiteten var et angrep på demokratiet.

– Jeg mener at standpunktet Høyesterett tok er uforståelig ut fra faktum i saken. Bare en liten del av faktumet som fremgikk av lagmannsrettens dom, ble gjengitt i høyesterettsdommen. For at straffutmålingen skal bli riktig er det viktig at korrekt faktum legges til grunn, understreker han.

Flere ganger i ettertid ble dommen etter hendelsen påberopt som argument for å tilkjenne lavere straff i slike typer saker. Dette skjedde på ny i en sak fra 2011, men da uttalte Høyesterett at den lave straffen som ble fastsatt ikke gir uttrykk for det gjeldende straffenivået for denne typen handlinger.

– Som rettskilde ble dommen nærmest annullert av Høyesterett, forteller Matningsdal.

Et annet resultat i dag

Alle dommerne ble den gang erklært habile, men han tror likevel at det kan være utfordrende å behandle slike saker når den fornærmede er en kollega.

– Det er jo mange år siden nå, og jeg tror også at den generelle forståelsen for hvor alvorlig slike hendelser kan være er større i dag enn den var tidligere. Det har blitt et større fokus på de psykiske konsekvensene man kan få av denne typen overtredelser, og det synes jeg er en viktig utvikling. Strenge straffer er dessuten sentralt for å ivareta dommerne i deres for samfunnet viktige virke. Høyesterett ville neppe ha gjentatt i dag at saken ikke ligger i kjerneområdet for straffeloven § 157, dersom tilsvarende faktum som i min sak ble lagt til grunn, understreker Matningsdal.

I dag anser han det hele som et tilbakelagt kapittel.

– Det var jo skremmende det som skjedde, men jeg opplever meg selv som en nokså kald fisk. Jeg tenker mer på familien min, og synes det er synd at de har måttet gjennomgå noe slikt, sier han.

På Høyesteretts plass.
På Høyesteretts plass.

– Hvor går veien videre?

– Universitetet i Stavanger har kontaktet meg i forbindelse med endringen i gradsforskriften, og arbeidet med å få til et fullt embetsstudium i rettsvitenskap. Intensjonen er at jeg skal begynne å undervise igjen, så det ser ut til at jeg kanskje får en ny vår i akademia. Det gleder jeg meg veldig til.

Han forteller at arbeidet med studentene har vært verdifullt.

– Jeg har alltid følt at studentene har satt veldig pris på meg. I både Bergen og Tromsø var jeg faktisk den første jussforeleseren som fikk foreleserprisen. Når man har en såpass høy stilling som jeg har, så kan dette være med på å skape en avstand til studentene. Derfor har jeg alltid vært veldig nøye med for eksempel påkledning – jeg har aldri stilt i dress og slips, men har kledd meg helt normalt. Det har også vært viktig for meg å invitere studentene til å stille spørsmål, og jeg forlater ikke forelesningssalen før siste student er ute.

– Av alt du har gjort frem til nå, hva vil du helst bli husket for?

– Først og fremst håper jeg at jeg blir husket som en hyggelig og grei person, og at jeg er et menneske som alltid har forsøkt å gjøre mitt beste. Jeg tror også at de fleste som har opplevd meg i det daglige vil si at jeg er solidarisk overfor kollegaene mine, i den forstand at jeg ikke lurer meg unna arbeidsoppgaver – jeg påtar meg heller oppgaver som jeg egentlig ikke hadde behøvd å ta ansvar for. Det mellommenneskelige har alltid vær viktig for meg, og at man stiller opp for andre som har behov for det.

– På hvilket område bør rettstilstanden endres fortest mulig?

– Dette er et veldig vanskelig spørsmål å svare på, men innenfor strafferetten synes jeg at straffutmålingssignalene som ble gitt i forarbeidene til den nye straffeloven har hatt noen uheldige konsekvenser. Særlig innenfor seksuallovgivningen synes jeg at de som har utarbeidet proposisjonen har vært dårlige på å se helheten i systemet, og sammenhengen i straffenivået på tvers av straffebudene.

Han trekker frem den ordinære voldtektsparagrafen og straffebudet mot seksuelle overgrep mot barn som bestemmelser der straffeskjerpelser har vært i særlig fokus – begge har en øvre strafferamme på fengsel inntil ti, og potensielt 21 år.

– Det er en annen type seksuelle overgrep mot barn som de fullstendig glemte i denne sammenhengen, nemlig straffebudet som kriminaliserer fremstilling av slike typer overgrep. Ved nedlasting av slike fremstillinger, er øvre strafferamme bare tre års fengsel. I forarbeidene finnes ingen prinsipiell drøftelse av hvorfor strafferammen er så lav.

{"result":[]}

– I realiteten er det jo snakk om særdeles grove seksuallovbrudd mot barn, og personer som laster ned materialet tar i praksis del i utbyttet av andres grove straffbare handlinger. Sånn sett har dette et betydelig preg av heleri, og folk som gjør seg skyldig i slike overtredelser bidrar gjennom sin etterspørsel til at flere overgrep blir begått.

Matningsdal understreker at Høyesterett enda ikke har hatt noen saker om seksualisert fremstilling av barn der straffutmålingen har vært oppe i tre år.

– Den samme ubalansen ser man hvis man tar en titt på straffebudet om menneskehandel, der vi har en øvre strafferamme på seks år for den som tvinger, utnytter eller forleder en person til for eksempel prostitusjon. Hvis du tvinger noen til å utføre seksuelle tjenester, så oppfyller jo dette i praksis også kriteriene for ordinær voldtekt. Da gir det liten sammenheng at lovgiver har valgt å skille mellom overtredelsestypene blant annet ved å lovfeste så store forskjeller i straffenivået.

– Det er en ubalanse i straffesystemet, og det mener jeg skyldes en mangelfull og lite gjennomtenkt behandling av komplekset seksuallovbrudd.

– Hva er ditt syn på innføringen av koronasertifikat-ordningen?

– Jeg er kanskje litt inhabil ettersom jeg selv har et slikt flott pass, haha, men mitt syn er at ordningen er fornuftig som en midlertidig løsning. Det er en dugnad, og da synes jeg ikke folk har særlig mye å beklage seg over dersom de velger ikke å vaksinere seg. Men det kan jo selvfølgelig ikke bli en varig ordning, slik at man varig straffes for manglende vaksine. Akkurat i denne overgangsfasen vi er i nå synes jeg det er riktig.

– Hvor går årets sommerferie?

– Årets ferie er litt spesiell i forhold til det normale. I løpet av de seks ukene med rettsferie har jeg normalt vært to uker i Høyesterett for å behandle saker i ankeutvalget, men det skal jeg ikke gjøre i år. Jeg skal derfor til leiligheten vår i Altea i Spania i tre uker, og så tilbringes resten av tiden hjemme på Bryne.

Powered by Labrador CMS