Ingebrigtsen-forsvarer mener det bør vurderes å regulere det totale medietrykket i straffesaker

Forsvarsadvokat Heidi Reisvang har etter hvert fått god trening i møte med media. Hun har stått i en krevende overgrepssak i Nord-Norge og vært forsvarer i den mye omtalte politivold-saken i Kongsberg, som endte med frifinnelse i Høyesterett i desember. 

Denne våren var det i rollen som forsvarer i Ingebrigtsen-saken, sammen med John Christian Elden, som satte henne i medienes søkelys.

– Jobben i retten er den samme uavhengig av mediedekning. Men man blir veldig bevisst på de valgene man tar underveis, fordi mediedekningen danner et ytterligere aspekt i saken, og derfor utgjør en merbelastning også for oss som har en aktørrolle i retten, sier Heidi Reisvang.

Etterspør nye retningslinjer

Personlig synes Reisvang at vårens sak var en spennende utfordring. Likevel er hun kritisk til mengden medieoppmerksomhet saken fikk. I løpet av rettssakens to første uker, ble det skrevet  987 artikler om saken.

LES OGSÅ:

Gjert Ingebrigtsen dømt til betinget fengsel i 15 dager

– Hvert enkelt mediehus har vært respektfulle, oppført seg greit i retten og stort sett holdt seg innenfor Vær Varsom-plakaten. Likevel er det ingen regulering av den totale mediebelastningen.

Reisvang mener tiden kan være moden for å tenke over om man skal ha tydeligere retningslinjer for å begrense det totale medietrykket i straffesaker.

– Jeg tenker at dette har blitt veldig satt på spissen i Ingebrigtsen-saken, og jeg tipper vi kommer til å se akkurat det samme, dersom Marius Borg Høiby blir tiltalt. Man har også sett det til nå under etterforskningen, sier hun.

Å stå i en straffesak er belastende i seg selv, uavhengig av om du er fornærmet eller tiltalt, påpeker hun.

- Selv om pressen har etiske retningslinjer, tror jeg denne massedekningen er noe man burde se nærmere på. Alternativet - å stenge pressen ute - er jo virkelig ikke heldig for rettssikkerheten.

Påtalevennlig presse

Reisvang har i utgangspunktet tillit til at aktørene opptrer profesjonelt, uavhengig av oppmerksomheten en sak har fått, men viser til at pressen kan bidra til forhåndsdømming.

– Jeg tenker generelt sett, at pressen ikke fremstiller ting helt objektivt, de er ofte litt påtalevennlige. Anklagen, som jo alltid ligger til bunn når pressen omtaler en sak, blir ofte hengende ved den tiltalte som et stempel.

Også her mener Reisvang det er mulig å tenke nytt.

– I Sverige har man en ordning der pressen har bedre tilgang til saksdokumentene. Jeg vet ikke om dette er gunstig heller, selv om det i prinsippet kan medføre mer balansert dekning. 

- Jeg tror at hovedproblemet i norsk presse er at pressen ofte kvier seg for å dekke det som er til fordel for den tiltalte. Ofte ser jeg selv at jeg ikke helt kjenner meg igjen i det som fremgår i media etter en dag i retten. Dette kan ha sammenheng med at det er tatt fragmenter ut av kontekst under for eksempel et vitnemål, fordi et isolert utsagn får klikk, selv om vitnemålet i seg selv kan ha vært positivt for den som er tiltalt. Dette kan være svært tungt for den som fra før står i en krevende prosess i retten.

- Sjeldent tjent med forhåndsprosedering

 Medieoppmerksomheten gir også vanskelige dilemmaer når man skal rådgi klienten, forteller Reisvang. Dette gjelder spesielt spørsmålet om hvor mye man skal forsøke å renvaske seg i offentligheten.

– I prinsippet så vil man jo ikke vise alle kortene før man er i retten, eller forhåndsprosedere saken. Det er veldig sjeldent man er tjent med det. Men det er jo viktig å tenke over hvordan saken skal fremstilles, og å snakke med klienten om hva slags strategi man ønsker.

I politivoldsaken fra Kongsberg, endte for eksempel den tiltalte politimannen, som var Reisvangs klient, med å stille opp i intervju på Lørdagsrevyen i forkant av at saken skulle til Høyesterett.

– I den saken ble det viktig å få frem hans versjon av historien fordi videoen så ganske brutal ut, og gjorde at han på mange måter ble forhåndsdømt i folkedomstolen. Vi valgte å ikke si så mye før vi skulle i retten, og klienten ga ingen intervjuer underveis i saken, men da bevisbedømmelsen var ferdig vurdert i lagmannsretten, tenkte vi at det var viktig å få frem hans versjon, slik at saken ble nyansert.

Tøffest når klienten er uskyldig

På spørsmål om hvilken sak som har gjort mest inntrykk på henne, er det nettopp denne saken Reisvang trekker frem.

– Den saken var så betent, og det var jo en kjempebelastning for klienten. I tillegg var det så mange svingninger. Frifinnelse i tingretten, domfellelse i lagmannsretten, og så til slutt frifinnelse i Høyesterett.

Noe av det som sitter mest igjen, forteller Reisvang, er å måtte formidle et nederlag til en klient du mener er uskyldig.

– Det er jo mange som spør om det er vanskelig å være forsvarer når du vet at klienten er skyldig. Det som faktisk er vanskelig, er når du tenker at klienten ikke bør dømmes, eller at det ikke har skjedd noe straffbart. Da dommen kom fra lagmannsretten, som jeg mente var feil, var det en tung beskjed å gi. Her handlet det ikke bare om man skulle få straff, men også om hele yrkeslivet til den som var tiltalt.

Kommunikasjon, protokollføring og lave timesatser

Det er kanskje også disse erfaringene som spiller inn når Reisvang svarer på hva som er det viktigste å kunne i hennes jobb.

LES OGSÅ:

Høyesterett frikjenner politibetjent for vold i Kongsberg-saken

– Det er å kunne kommunisere med mennesker. Klientkontakten er jo ekstremt viktig i min jobb, men det gjelder også å forholde seg til andre aktører, pressen, domstolen og vitner som skal eksamineres. Det faglige er jo selvfølgelig også veldig viktig, men man kommer ingen vei uten å være en menneskekjenner.

– Hva er den største utfordringen på ditt fagområde?

– Rettssikkerhet er jo den helt generelle utfordringen, men er det en ting jeg skal trekke frem er det protokollering av politiavhør. Jeg synes det ofte er alt for dårlig oppsummert i avhørsresymeene. Samtidig får protokollene ofte veldig stor betydning, og satt på spissen kan det ha betydning for om man blir dømt eller ikke. 

Hun påpeker at små forskjeller i hvordan ting blir nedtegnet, kan ha veldig stor betydning for troverdigheten til en tiltalt, eller eksempelvis hva man legger til grunn fra en vitneforklaring. 

- Jeg er ikke sikker på at alle etterforskere helt forstår hvilken betydning avhørene faktisk kan få i retten. Det første avhøret som gis kan være helt avgjørende for det videre utfallet i en sak.

Reisvang trekker også frem at avhørsresymeene ofte kan bli misvisende når det er blitt stilt ledende spørsmål, fordi det da kan tas til inntekt for at dette er noe vitnet selv har kommet med. Hun mener derfor at avhørene med fordel kunne blitt protokollert fullt ut.

– Har du jobbet noe pro bono i år?

– Som forsvarer jobber du alltid noe pro bono fordi du gjør ting for klientene uten å få betalt, for eksempel bistand med soningsspørsmål. Det gjelder også saker som er finansiert etter stykkpris. Der legger du ned den innsatsen som trengs, selv om du av og til blir kuttet og ikke får dekket alt du gjør.

De lite lønnsomme ordningene kan være uheldig for rekrutteringen til bransjen, mener Reisvang.

– Jeg tror mange som hadde vært kjempeflinke forsvarere, og som brenner for det, velger noe annet på grunn av lønnsvilkårene.

Reality-karrieren ikke lagt helt på hylla

Det er ikke bare i høyprofilerte straffesaker Reisvang har fått oppmerksomhet. Hun har også vært med i TV-Norge-serien Jaget. Seriens konsept er at kjendiser skal gjøre det de kan for å forsvinne fra radaren, mens et team etterforskere prøver å finne dem. Reisvang stilte opp som etterforsker i første sesong, og er nå klar for sesong to.

– Jeg ble med fordi jeg syntes det var gøy. I min bransje tenker jeg at man bør være litt forsiktig med profileringen man har utad og hvor personlig man blir, blant annet med tanke på klientmassen. Det var derfor veldig gøy å kunne delta i en litt mer profesjonell rolle, selv om jeg ikke tror jeg skal bli en sånn «reality-advokat». Jaget er litt som voksengjemsel, og alt vi finner frem til i etterforskningen, har vi funnet ut av selv. Det er en fin avkobling fra den seriøse rollen man ellers har som advokat.

Én annen serie ville Reisvang likevel gjort et unntak for. Hennes store guilty pleasure er nemlig Skal vi danse.

– Jeg elsker den serien, så jeg tror det er den ene tingen jeg måtte ha sagt ja til. Jeg har alltid tullet med vennene mine om at det er et slags livsmål. Nå har folk begynt å spøke med at jeg er godt på vei etter blant annet Ingebrigtsen-saken. Da kjenner jeg at jeg angrer litt, for jeg har jo hverken rytme eller gode danseskills.

Hjelper for å koble av

Reisvang forteller at lystbetont reality hjelper når man jobber mye med alvorlige saker. En favoritt er Love Island UK.

Noe annet som hjelper, er gode kollegaer å lene seg på. Folk som har forståelse for det man står i, og som stiller opp med en god dose mørk humor.

Blant kollegaene finner vi også et av hennes faglige forbilder.

– Hvis jeg skal velge et faglig forbilde i mitt eget firma, så er det John Christian Elden. Jeg jobber jo mye med han, men det er ikke bare det faglige. Han er ekstremt faglig sterk, men det er også den medmenneskelige delen. Han er et veldig godt menneske som bryr seg mye, både om kollegaer og klienter.

Utenfor sitt eget firma, peker Reisvang på Ellen Holager Andenæs.

– Hun er ekte forbilde. Jeg har sett henne flere ganger i retten, og hun er helt rå på å eksaminere – som jo er noe av det vanskeligste vi gjør som advokater. I tillegg er hun veldig kul, og et godt menneske. Hun har også en imponerende erfaring fra flere sider av bordet. Hun var den første kvinnelige statsadvokaten i Norge. I tillegg har hun vært ordenssjef og kriminalsjef for politiet i Oslo, vært konstituert overvåkningssjef i PST, jobbet som konstituert lagdommer og er vært forsvarer. Skikkelig tøff!

- I tillegg har hun oppfostret fire barn som alle sammen er fremragende jurister på hvert sitt felt, og som alle er skikkelig bra mennesker. Skikkelig tøff og imponerende dame!

Hyttesommer og middelhavssol

–Hvor går årets sommerferie?

– Jeg har allerede vært en uke på hytta. Vi er flere i familien som har hytte samme sted i Vestfold, og hyttene ble bygget av bestefaren min. Det pleier å være veldig hyggelig. Vi har en årlig familiefest med oss litt yngre i familien, hvor de gamle får delta, men blir sendt hjem etter hvert. Det er et must å være med på. I tillegg skal jeg til Marbella og møte venner og kollegaer der.