Fire personer og et selskap klagde advokaten inn for Disiplinærnemnden både for brudd på god advokatskikk og for å ha krevd et for høyt salær i lagmannsretten og i Høyesterett.
«Advokatens firma representerte klagerne i en sak om styreansvar for domstolene. Saken gjaldt en investering klagerne hadde gjort i et selskap i august 2014 på til sammen 14,1 millioner kroner», oppsummerer nemnden i saken (ADA-2024-D16560).
I tingretten ble saken avgjort i motpartens favør, men sakskostnader ble ikke tilkjent.
Klagerne anket til lagmannsretten, der dommen ble avsagt i klagernes favør. De ble likevel dømt til å betale deler av motpartens sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.
Både motparten og klagerne anket saken til Høyesterett, som avgjorde saken i motpartens favør i desember 2022. I Høyesterett ble klagerne dømt til å betale motpartens saksomkostninger for alle tre rettsinstanser.
Hevder at bruken av fullmektiger var fordyrende
Klagernes advokat har fakturert henholdsvis 3,5 millioner kroner for tingretten, 2,9 millioner kroner for lagmannsretten, og 3,7 millioner kroner for Høyesterett, totalt 10.180.532 kroner.
Klagerne hevder at saksomkostningene er mye høyere enn de ble forespeilet, og ikke rimelige i forhold til tapets størrelse.
«Firmaet sitt overslag på hva det ville koste klagerne å føre saken for tingretten var 1,5 millioner. Faktum er at saken kostet 3,5 millioner. Altså en økning på 133 prosent i forhold til hva som var forespeilet», anfører klagerne.
Klagerne hevder at et fordyrende ledd var bruk av advokatfullmektiger som måtte lese seg opp på saken, og som ble skiftet ut.
«Advokaten valgte å fordele arbeidet med saken på flere kolleger, herunder ved bruk av flere advokatfullmektiger som ble skiftet ut flere ganger. Dette var naturlig nok en stor kostnadsdriver, da de nye fullmektigene måtte lese seg opp på saken. Advokaten har aldri på noe tidspunkt kommentert eller unnskyldt den ulempen det har medført for klagerne som klienter, og har heller ikke foreslått noen kompensasjon som følge av økt timebruk ved skifte av fullmektig», anfører klagerne.
De hevder at advokatfirmaet ga dem et anslag på at videre kostnader for lagmannsretten ville være én million kroner, og som et verste scenario 2,3 millioner kroner.
Klagerne hevder at de fra start hadde gitt uttrykk for at sakskostnadene skulle stå i samsvar med det investerte beløpet som det ble tvistet om.
Klagerne anfører også at det ikke er «naturlig at klagerne skal måtte betale for at kolleger av advokaten bruker tid på arbeid med rettskilder».
Advokaten: Ingen erindring av å ha gitt estimat
I sitt tilsvar avviser advokaten at det i saken er et mønster med avvik mellom estimater og faktiske omkostningskrav, slik klagerne hevder.
Advokaten understreker at bytte av advokatfullmektiger ikke har ført til at klientene ble påført unødvendige kostnader.
«Advokaten har ingen erindringer av å ha gitt noe estimat over forventede omkostninger for sakens behandling i lagmannsretten. Det foreligger ingen e-postkorrespondanse som advokaten har vært del av som gir uttrykk for noe estimat», heter det i saken.
Advokaten viser til at klagerne konsekvent og gjennom lang tid misligholdt sine betalingsforpliktelser, og at han ikke oppfatter at det anføres i klagen at det ble gitt noe estimat for sakens behandling i Høyesterett, bare at omkostningskravet er for høyt.
- Eklatant betalingsmislighold
Advokaten viser til at klagerne fra høsten 2020 til september 2022 misligholdt sine betalingsforpliktelser.
«Fra advokatens ståsted er det således tale om eklatant og konsekvent betalingsmislighold. Først etter tydelig pågang fra advokatfirmaets side med krav om oppgjør, mottok firmaet en form for innsigelse fra klagerne.»
Advokaten avviser at han har brutt plikter etter Regler for god advokatskikk punkt 3.1.5, og prinsipper om lojalitet i kontraktsforhold.
«Arbeidet med rettskilder er en sentral del av saksforberedelsen, særlig når saken står for Høyesterett. Det er vanskelig å akseptere at dette ikke skal være en del av advokatarbeidet som det skal betales for.»
Klagerne anførte at det ikke kunne tillegges betydning at de faktisk betalte utestående fakturaer i oktober 2022.
«Betalingen skjedde etter at advokaten hadde besvart klagernes spørsmål og innvendinger. Det er vanskelig å akseptere at en profesjonell klient som svar på advokatens redegjørelse, bekrefter å ta denne til etterretning og foretar oppgjør, for så i ettertid å erklære seg ubundet av dette etter at advokatoppdraget er gjennomført», påpeker advokaten.
Nemnden: - Forventet gjenbruk
Disiplinærnemnden kom til at klagen over god advokatskikk var for sent fremsatt, men tok altså salærklagen til behandling.
Klagernes anførsler om at advokaten har gitt konkrete kostnadsestimater, ble ikke hørt.
Nemnden viser til at det ikke er fremlagt oppdragsbekreftelse i saken, og mener at det «ikke er noe i klagesaken som tilsier at det var avtalt noen makspris, eller gitt et estimat over kostnadsnivået i lagmannsretten eller i Høyesterett».
I behandlingen av salærspørsmålet viser nemnden til at Høyesterett satte ned motpartens salærkrav fra nærmere 2,8 millioner kroner til 1,85 millioner kroner.
Høyesterett la vekt på at motpartens advokat hadde arbeidet med saken i både tingretten og lagmannsretten, «slik at arbeid i én instans i betydelig grad måtte kunne forventes gjenbrukt i neste instans og dermed ha lettet forberedelsen».
Disiplinærnemnden mener at det samme må gjelde for advokatfirmaets salærkrav, ettersom den innklagede advokaten hadde representert klagerne i alle tre instanser.
Nemnden avviser derimot klagers anførsler om at salæret skal settes ned fordi advokatfirmaet brukte tid på å sette seg inn i rettskilder.
Arbeidet med rettskilder er en sentral del av saksforberedelsen som advokaten i utgangspunktet skal kunne ta seg betalt for, mener nemnden.
Nemnden kom til at advokatens salær for Høyesterett var for høyt, og satte det ned med én million kroner, mens salæret for lagmannsretten ble satt ned med 300.000 kroner.
