Advokatfullmektiger i domstolene: Klar praksis og økt bevissthet er nødvendig!

IllustrasjonsfotoIllustrasjonsfoto/Monika Kvaale

– Vi kan ikke ha en situasjon der klientene, det offentlige som betaler for tjenestene, tilsynsmyndighetene, domstolene, advokater og advokatfullmektiger, sitter med forskjellig oppfatning av ansvarsforholdene, svarer styreleder i Tilsynsrådet etter at advokatfullmektig Gaute Melås ikke fikk godkjent prøvesakene sine fordi han var oppnevnt i eget navn.

Advokatbladet hadde i september et oppslag om en advokatfullmektig som ikke fikk godkjent sin prosedyreerfaring ved søknad om advokatbevilling. Både oppslaget og Tilsynsrådets erfaring viser at det er behov for økt bevissthet rundt bruken av advokatfullmektiger, både i sivile saker og som forsvarere i straffesaker for domstolene.

Tilsynsrådet fører tilsyn med advokaters virksomhet. Sentralt i dette arbeidet står hensynet til klientene. Som advokat Henrik Boehlke påpeker i oppslaget, er det neppe i tiltaltes interesse å ha en forsvarer som er utenfor advokatens kontroll og ansvar. Det samme hensynet gjelder også i sivile saker.

For å ta jussen først: Domstolloven § 223 gir en advokat rett til å opptre ved en fullmektig innenfor nærmere angitte rammer. Utgangspunktet er at en advokat må utøve advokatvirksomheten selv, jf. § 220, men i § 223 er det gjort et unntak ved at advokaten kan benytte en fullmektig som handler på advokatens vegne. Fullmektigen opptrer i prinsipalens navn og for prinsipalens ansvar, jf. Rt. 1997 s. 1418.

Thomas Smedsvig. Foto

Styreleder i Tilsynsrådet, Thomas Smedsvig. Foto: Elisabeth Tønnesen

Fullmektigen må autoriseres, det vil si godkjennes på forhånd, av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, jf. § 223 annet ledd. Bestemmelsen oppstiller krav til når en fullmektig kan opptre på vegne av sin prinsipal, og regulerer forholdet til så vel domstol som oppnevner og til Tilsynsrådet som autoriserer.

Det fremgår av Justis- og beredskapsdepartementets rundskriv G-25/97, punkt 4.2 om prosedyrekravet at «[s]akene må ha vært prosedert i forbindelse med søkerens virksomhet som advokatfullmektig». Formålet med regelen er å sikre at fullmektigen opptrer under sin prinsipals kontroll og sikkerhetsstillelse.

Gjennom autorisasjonsordningen rapporteres, kontrolleres og dokumenteres hvem som er ansvarlig prinsipal for fullmektigen. Det påligger advokatfullmektig og/eller prinsipal å sørge for at dette etterleves.

I sivile saker opplever Tilsynsrådet i noen saker at fullmektigen søker godkjennelse for saker hvor vedkommende har opptrådt på vegne av andre advokater enn den han er autorisert fullmektig for. Det skaper uklarheter både i forhold til kontrollansvaret og sikkerhetsstillelse.

I straffesaker der advokaten opptrer ved fullmektig, vil det fortsatt være advokaten som er tiltaltes forsvarer. Det er da prinsipalen som oppnevnes som forsvarer etter straffeprosessloven § 95 annet ledd første punktum. Samtidig åpner straffeprosessloven § 95 annet ledd annet punktum for at «annen skikket person» kan gjøre tjeneste som forsvarer «med særskilt tillatelse fra retten».

«I verste fall kan slike oppnevnelser ende i det uholdbare.»
– Thomas Smedsvig

I domstollovens forarbeider har lovgiver tydelig angitt at en advokatfullmektig ikke opptrer i denne egenskap, det vil si på vegne av en advokat, når vedkommende oppnevnes som forsvarer etter sistnevnte bestemmelse. Formelt og reelt skjer oppnevningen da utenfor advokatens/prinsipalens kontroll og ansvar.

Tilsynsrådets inntrykk er at domstolene oppnevner forsvarere etter straffeprosessloven § 95 annet ledd annet punktum i langt større grad enn det som har vært forutsatt fra lovgivers side. En slik oppnevningspraksis er klientene neppe tjent med.

Klientene vil lett kunne tro at man bistås av en advokatfullmektig som opptrer for en advokat, mens man i realiteten har blitt tildelt en «annen skikket person». I verste fall kan slike oppnevnelser ende i det uholdbare.

Vi har sett eksempel på at en advokatfullmektig har blitt oppnevnt som forsvarer etter straffeprosessloven § 95 annet ledd annet punktum på det offentliges bekostning, samtidig som fullmektigens prinsipal har fungert som medforsvarer for klientens egen regning. Grunnlaget for prinsipalens fakturering, slik det fremstod, var at fullmektigen var oppnevnt som «annen skikket person» og dermed uavhengig av prinsipalen.

Det må være åpenbart at klienten ville ha vært bedre tjent med å ha prinsipalen som forsvarer for det offentliges regning, fremfor fullmektigen. Også fra et kontrollsynspunkt skaper en slik praksis utfordringer.

Tilsynsrådet er innforstått med at den noe lemfeldige praksis kan skape problem for den uheldige fullmektig som ønsker godkjennelse av sin prosedyrepraksis. I Tilsynsrådets praksis godkjennes saker dersom vi på bakgrunn av den samlede dokumentasjonen kan legge til grunn at prinsipalen har vært forsvarer, og advokatfullmektigen har opptrådt på prinsipalens vegne.

I enkelte tilfeller har vi vurdert det slik etter at oppnevnelser har vært korrigert av domstolene, jf. straffeprosessloven §§ 46, jf. 44. jf. 53. I andre tilfeller har vi lagt til grunn at prinsipalen har vært forsvarer når dette fremgår av rettsbok og dom, selv om oppnevnelsen i forkant har rettet seg mot advokatfullmektigen.

Ingen er tjent med usikkerhet rundt hvem som er ansvarlig for utførelsen av oppdragene. Vi kan ikke ha en situasjon der klientene, det offentlige som betaler for tjenestene, tilsynsmyndighetene, domstolene, advokater og advokatfullmektiger, sitter med forskjellig oppfatning av ansvarsforholdene. En klar og tydelig praksis fra Tilsynsrådets side vil forhåpentligvis bidra til å endre dette i riktig retning.