Anders Anundsen: Fra justisminister til advokatfullmektig

– Det er jo et helt nytt liv.

Anders Anundsen smiler og lener den ene albuen mot sin nye kontorpult. I en drøy uke har den tidligere statsråden vært i sin nye jobb som advokatfullmektig i Advokatfirmaet Lønnum i Oslo sentrum. På en hylle langs den ene kontorveggen, blant bunker med saksdokumenter, kaffekapsler fra Nespresso og en tube antibac, står vitnemålet fra Universitetet i Oslo. Anundsen fikk sin mastergrad i rettsvitenskap i 2008, det tok ham tolv år å fullføre studiet. Lenge måtte lidenskapen for jus vike for en større pasjon; politikken.

I fjor høst, etter 1161 dager i rollen som justis- og beredskapsminister og tre perioder som stortingsrepresentant, tok Anundsen farvel med politikken, med en klar plan om å etablere en ny karrière.

Han sier at nære og private hensyn var hovedårsaken til at han ga seg som topp-politiker. Han ønsker ikke å utdype dette, men forteller at avgjørelsen om å gå ut av politikken baserte seg på opplevelser som kom litt brått på i livet hans.

– Jeg måtte ta en fot i bakken og stille meg selv spørsmålet: Skal du drive med politikk til du går av med pensjon, eller skal du etablere en alternativ karrière og prioritere familie og venner på en annen måte enn det som har vært mulig tidligere? Da sto valget ganske klart for meg, oppsummerer han.

Mye er nytt. Kaffen må han nå lage selv. Borte er sekretærer som planlegger arbeidsdagene, ansatte som står i giv akt når han kommer på kontoret. Inn har det kommet en ny frihetsfølelse og et kjærkomment rom for familielivet, forteller han. Han har beholdt pendlerleiligheten på Frogner i Oslo, men skal fremover tilbringe betydelig mer tid med kona Marianne og de tre sønnene hjemme i Stavern. Anundsen forberedte seg grundig på overgangen fra politiker til advokatfullmektig.

– Å være sjef for 32.000 mennesker, og å være på gulvet i et lite advokatkontor er to forskjellige verdener, på godt og på vondt. Mest på godt, legger han til.

Han ser likevel ikke på spranget som et karrierefall, men som slutten på en karriere og begynnelsen på en ny. Som nyansatt advokatfullmektig har han måtte starte helt fra grunnen av. Praktisk juridisk arbeid har han ikke drevet med siden studietiden. Alt fra rene dokumentasjonskrav til arkivering må inn i ryggmargen. Firmaet han nå er en del av er ferskt, og består foreløpig av fire ansatte. Hans partifelle i FrP, Arve Lønnum, er en av dem.

– Hva slags jus skal du drive med?

– Vi er ganske brede, vi er et nystartet firma som har vekstambisjoner. Jeg kan bidra til å bygge en kultur og ikke bare gå inn i en kultur. Det er mye forvaltningsrett, en del næringslivs- og avtalerett, men også mye generell forvaltning; plan og bygg-saker, og tilsynssaker.

Allerede som 12-åring skrev Anundsen sitt første leserinnlegg. Innsparinger i hjemkommunen førte til at oldemoren hans, som var på sykehjem, mistet søndagsegget til frokost. Da så den unge Anundsen rødt.

– Jeg synes det var urimelig, og dette bidro til at jeg begynte å engasjere meg. Jeg leste alle partiprogrammene til partiene på Stortinget, og så at det var FrP som var mest enig med meg, forteller han.

På ungdomsskolen bestemte han seg for å velge jussen. Men som 19-åring ble han tilbudt jobb på FrPs partikontor av Carl I. Hagen, og som 30-åring ble han valgt inn som stortingsrepresentant for partiet.

At han skulle ha en utdannelse i bunn og et karrierebein å stå på i tillegg til politikken, var han tidlig klar på. Enkelte dager savner han de gamle kollegene og arbeidsoppgavene som statsråd. Medietrykket han tidvis ble utsatt for, savner han ikke.

– Det blåste friskt rundt deg som statsråd, for eksempel da du satte fyr på Tønsberg Blad, og postet bilde av det på Facebook?

– Hele den saken er bare tull. Historien ble gjengitt feil fra redaktøren, og så brant den seg fast og fulgte meg. Jeg brente selvfølgelig aldri den avisen, jeg hadde et stort smilefjes bak posten, og hele avisbrenningssaken ble koblet til et bålbilde jeg hadde som mitt profilbilde. Jeg har aldri postet et bilde der jeg brenner en avis. Jeg oppfordret riktignok til boikott av avisen, det mener jeg er et riktig demokratisk virkemiddel å bruke hvis man mener en avis har trådt over grensen.

I mars er det tre år siden forslaget til ny advokatlov ble overlevert til Anundsen som daværende justis- og beredskapsminister. Anundsen mener Advokatlovutvalget kom med en del kontroversielle forslag som krever grundig politisk oppfølging. Særlig er han skeptisk til forslaget om et nytt Advokatsamfunn.

– Personlig er jeg skeptisk til den tenkningen, at man skal ha et advokatsamfunn som egentlig bare organiserer uten å være en pådriver, og jeg har vanskelig for å se at det systemet skal være så mye bedre enn det vi har i dag, forklarer han.

– Er du skeptisk til forslaget om at Advokatsamfunnet ikke skal kunne komme med kontroversielle politiske utspill, eller til at det foreslås at samfunnet skal ha obligatorisk medlemskap?

– Jeg mener at det henger sammen. Jeg er ikke spesielt tilhenger av kontroversielle utspill i seg selv, men tvungent medlemskap betyr fort at Advokatsamfunnet heller ikke kan være pådrivere eller synlige i særlig grad i spørsmål utenfor kjernevirksomheten. Jeg ser ingen merverdi av en slik organisering i forhold til dagens.

Han er også skeptisk til forslaget om å oppheve rettshjelpsmonopolet.

– Jeg mener det kan skape store utfordringer for dem som trenger kyndig, juridisk hjelp. Det kan føre til at en stimulerer til en ny bransje med juridiske kvakksalvere. Her er det mange viktige politiske avveininger som må foretas, sier Anundsen.

Da Anundsen satt i regjering, var han tydelig på at han mener advokater tjener godt nok på offentlig salærsats.

– Dersom du nå for eksempel skal jobbe med strafferett eller fri rettshjelp vil kanskje mange si at du møter deg selv i døra?

– Nei, svarer han kontant.

– Jeg mener Advokatforeningen har et litt underlig syn på salærsats og spørsmålet om forhandlingsrett. Du kan ikke få forhandlingsrett som om du diskuterte lønn, når du har godene av å være selvstendig næringsdrivende, og friheten det gir deg. Dette er jo ikke lønn, det er et offentlig bidrag til å løse viktige rettsikkerhetsoppgaver for borgerne. Hvis vi hadde hatt en utfordring med at oppdrag som gikk for salærsats ikke ble tatt, så hadde det vært et problem.

– Er det et problem om de dyktigste og mest erfarne advokaten velger bort slike oppdrag?

– Jeg synes det er en litt rar problemstilling, fordi jeg forutsetter at de som blir advokater har den kompetansen som er nødvendig for å gjøre jobben. Og jeg synes ikke vi skal dele landet inn i A-, B-, C- og D-advokater. Når det er sagt: Jeg mener vi må ha en akseptabel salærsats. Jeg var jo faktisk den statsråden som hevet den over 1000 kroner, så vi har fått til noe, men det har ikke vært et problem å få advokater til å ta oppdrag på den offentlige salærsatsen.

– Advokatforeningen har et fantastisk engasjement for borgernes rettsikkerhet, de er synlige, de sørger for at vi som jobber i bransjen har gode vilkår, men jeg er opptatt av det ikke skal bli for mye salærsats, det bør være mer av andre ting.

– Nå som du er medlem, kunne du tenkt deg å bli tillitsvalgt og jobbe politisk der?

Han smiler.

– Nå tror jeg at jeg først og fremst skal sørge for å få bevilling, så får vi se hva fremtiden bringer. Men min kommentar om salærsatsen gjør meg vel egentlig uegnet, sier han og ler.

Anundsen omtaler tiden som statsråd som et liv i en boble. Da han tok avskjed med politikken tok det tid før det gikk opp for ham at han nå hadde mer fritid. Mange dager er tilbrakt på hytta i Vest-Telemark. Hytta er av den enkle sorten, uten kloakk og vann. Det var ved den samme hytta han møtte kona Marianne for omtrent 20 år siden. I dag har de tre gutter på 12, 15 og 19 år.

– Livet har en annen fart nå, jeg jobber fortsatt mye, men jeg kan også bruke tid på ting jeg har forsømt altfor lenge, som venner og familie. Det er klart barna har merket at jeg ikke var der. Etter at jeg gikk av har det vært et eventyr. Vi har fått gjort så mye sammen som vi ikke fikk tid til tidligere, og som har vært veldig verdifullt.