Trygve Lange-Nielsen: Guds finger har pekt på meg

Intervjuet ble foretatt i 2004

Lange Nielsen

Guds finger har pekt på meg!

Skal han ikke gi seg? I juli fyller han 83 år! – Nei, det blir vel noen år til, sier pensjonert lagdommer Trygve Lange-Nielsen. Siden 1999 har han gravd i incestdommer fra årene før Bjugn-saken. Så langt har syv knuste fedre fått sin sak gjennopptatt og blitt frikjent takket være en seig og uredd jurist i Oslo. – Ja, det er en bemerkelsesverdig situasjon at en gammel gubbe tar dette løftet. Jeg føler at jeg er til stor nytte.

Han er ikke redd for å bruke store ord. Hvorfor være så beskjeden når resultatene taler for seg selv? Han har tatt kontakt pr. brev eller over telefon med incestdømte som har sonet ferdig for lenge siden når han fant dommer hvor medisinske ekspertuttalelser av vesentlig betydning for domfellelsen etter dagens kunnskap måtte være uriktige. Han har spurt om han kunne få hjelpe dem.
– Begrepet manna fra himmelen er et svakt uttrykk for deres glede over en slik henvendelse. Halvparten har forsøkt å få gjenopptatt sin sak tidligere uten å ha kommet noen vei, sier Trygve Lange-Nielsen og overrasker med en religiøs kraftsats i klasse med fotballikonet Peles når vi spør hvorfor han lar seg nedlesse i enda et krevende yrkesliv.

– Jeg har tid
– Guds finger har pekt på meg! sier han med glimt i øyet. – Jeg så at jeg hadde en oppgave som jeg ikke burde la ligge. Jeg har tid, og jeg tar ikke betaling før jeg eventuelt sender regning i erstatningssaker som følger enhver frifinnelse. Utgiftene mine godtgjøres vel i tidens fylde, sier han til Advokatbladet.
– Det er veldig tilfredsstillende å være til nytte i høy alder, men noen ganger blir det i meste laget. Noen har reagert negativt på min oppsøkende virksomhet. Jeg har ingen forståelse for dette. Det er ikke nødvendig med noen anmodning når det gjelder mennesker i nød. Jeg skriver begjæringer og brev. Hvis en sak krever ny hovedforhandling, så overlater jeg denne delen av arbeidet til en advokat. Når statsadvokatene er enige i gjenopptagelse og frifinnelse, avsies det etter nyere praksis kun en dom for frifinnelse uten ny hovedforhandling.
Men Trygve Lange-Nielsen har vært advokat selv også, for lenge siden.

I morfars spor
Født i 1921 og oppvokst på beste vestkant, Frogner. Det var ikke advokatblod på farssiden, faren var forsikringsmatematiker, aktuar. Men moren hadde tanker om at han skulle bli en like stor advokat som hennes far. Fredrik Stang Lund ble særlig kjent som forsvarsadvokat etter å ha vært ordfører i Kristiania og statsråd i Francis Hagerups første koalisjonsregjering. Han rakk også å skrive boken Sakførergjerningen før sin død 63 år gammel i 1922, året etter at Trygve Lange-Nielsen kom til verden.
– Min morfar var den store stjerneadvokaten. Mor så for seg en stor jurist i meg, og jeg ble da ganske flink. Jeg tok sikte på jus tidlig i gymnaset. Men siden jeg var i det kullet som tok artium i 1940, ble alt så usikkert. Ble det behov for norsk jus etter at krigen var kommet til landet? Jeg gikk derfor et år på Skiensfjordens tekniske fagskole for å se tiden an. Jeg bodde hos onkel og tante på Borgestad i Porsgrunn og fikk verkstedopplæring. For meg fra Frogner-miljøet ble det en verdifull praktisk og sosial erfaring. Mulige miljøskader fra Frogner ble avdempet der ute i periferien, sier Lange-Nielsen.
– Oslo var delt i to, det var to verdener, og krigen gjorde underverker med denne todelingen. Illegalt samarbeid og blandingen i styrkene i Sverige ga en helt annen kontakt på tvers av byen. Det var bra.

– Og så ble det altså omsider jus…
– Ja, jeg tok første avdeling i 1943 og andre avdeling i 1947. Det ble urolige forhold høsten 1943 etter at det var blitt innsatt nazistisk rektor om sommeren. Jeg var med i styret i illegalt studentutvalg på fakultetet denne høsten. Alf Nordhus var formann, og det ble organisert en individuell protestkampanje mot at den nazistiske studentlederen skulle være talsmann for å fremme ønsket om at studentene skulle slippe arbeidstjeneste.
Om morgenen den 30. november fikk vi beskjed om aksjonen for å arrestere studentene og stenge universitetet. Vi fikk ryddet lesesalene og advart slik at medstudenter kunne komme seg unna. Jeg husker at noen som satt på Eksamenslesesalen hadde det så travelt at de ikke reagerte, og disse ble arrestert.
Selv meldte jeg flytting til Norderhov på Ringerike for å unngå arbeidstjeneste. Der ble jeg ansatt i Løvenskiold-Vækerø og jobbet et halvt år med tømmerhugst og fløting ved Heggelivann. Ingen lette etter studenter på Norderhov. Senere bar det til Sverige der jeg meldte meg for politistyrkene, som var under oppbygging.
Telefonen ringer igjen. Det dreier seg om kjæremål og åpenbart noe positivt for en incestdømt, hører vi på avstand.
– Jeg var ingen krigshelt, slår Trygve Lange-Nielsen fast og er tilbake i kjøkkenkroken.
– Men jeg kan jo skryte av at jeg var bataljonens beste mann sammenlagt i kommandoløp og orientering. Jeg fortsatte studiene i 1945 uten å ha tatt skade av halvannet års avbrudd.

– Var det gøy å studere?
– Både og. Noen deler av jussen engasjerte meg, andre ikke. Da ble det mørkt som i panteretten, er et utsagn som jeg husker. Men jeg har alltid vært veldig fornøyd med valget. Jus er en intellektuell utfordring der man kommer borti meget av samfunnslivet og menneskenes situasjon. Jeg har alltid vært grunnleggende opptatt av rettferdighet, sier Lange-Nielsen til Advokatbladet.
Som ferdig jurist tok han først et halvt års studieopphold i Wisconsin, USA, der han for øvrig ble nord-amerikansk mester i ti miles langrenn. Hjemme var han ca. ti minutter bak de beste over en slik distanse, men han var god nok der.
Så begynte selve yrkeskarrieren. Etter fire måneder som sekretær i Justisdepartementet, var Trygve Lange-Nielsen dommerfullmektig i Molde i 14 måneder og i Asker og Bærum i 16 måneder.
– Det var ettertraktet å bli dommerfullmektig 1 i Asker og Bærum med kontor i Oslo og hundre prosent dommerarbeid. En veldig lærerik tid før jeg begynte hos Regjeringsadvokaten i 1951. Der var han først fullmektig i noen år, så advokat helt til 1972. I tre-fire år av denne perioden hadde han egen advokatpraksis. Han hadde et stipendopphold i Paris og Grenoble og studerte erstatnings- og forvaltningsrett. I Grenoble gikk han på ski hver lørdag, en lørdagsvane han fremdeles har vinterstid. 30 mil til sammen er et passelig mål for den evige trimmeren.
– Det var fryktelig mye å gjøre i regjeringsadvokat Henning Bødtkers stab i Grensen 12. Det gikk døgnet rundt med stort ansvar, og arbeidet var helt selvstendig fra første dag. I de ti årene fra 1962 ved det nye regjeringsadvokatembetet under Hans Michelsen var det også nok å gjøre. Betenkninger og prosedyrer og mange saker i Høyesterett. Heldigvis har jeg alltid hatt ben som likte å løpe og god pust. Da glir kontorarbeid lettere.

– Å være advokat for Staten er kanskje en spesiell advokatjobb?
– Ja, en meget behagelig og beskyttet form for advokatvirksomhet, vil jeg si. Du får sakene lagt opp fra departementenes side. Da er det ikke problematisk å være hundre prosent etisk i advokatgjerningen, smiler Trygve Lange-Nielsen.

Lagmannen
51 år gammel skiftet han fot og gikk over til dommerstanden. Lange-Nielsen var dommer i Eidsivating til han nådde pensjonsalderen i 1991. Men 70 år var da ingen alder. Som pensjonist fortsatte han i to år som ekstraordinær dommer i lagmannsretten. Han var ikke kongen på haugen i midten lenger, han måtte prøve å tie stille som ytre venstre ved dommerbordet.
– Det var ikke alltid så lett.
Det ble enda mer dommergjerning på overtid for Trygve Lange-Nielsen. En dommer i Oslo byrett døde, og han hoppet inn til en økt som varte i to og et halvt år til. Men nesten 75 år gammel var arbeidslivet over, trodde han.
Som reell pensjonist har han holdt og holder fortsatt foredrag om dommeren og livet i rettssalen.
– Jeg forteller om opplevelser i et veldig tilfredsstillende yrkesliv. Jeg har vært veldig heldig, hele tiden fra jeg begynte som fullmektig til jeg sluttet som dommer har jeg kunnet arbeide uten at noen har kikket meg over skulderen. Et utrolig privilegium. For en dommer er det en stor utfordring både å lede rettsforhandlingene på en måte som gjør alle i rettssalen trygge – og å beherske arbeidet med avsigelser av dommer. Et stort ansvar, man kan aldri bli god nok. Ydmykhet og uavhengighet er vesentlige dommeregenskaper.
Jeg pleide å si at Vårherre puster meg i nakken, det sier litt om alvoret i dommergjerningen, sier Lange-Nielsen, som var formann i Norges Juristforbund fra 1971 til 1975 og formann i Norsk Forsikringsjuridisk Forening i ti år.
– Jeg var forresten selv lagmann i fire incestsaker, så vidt jeg kan huske. Juryen kjente tiltalte skyldig i alle fire.

– Hva fikk deg til å engasjere deg så sterkt i incesttragedier som pensjonist?
– Det var i 1999, jeg hadde lest Hans Kringstads glimrende bok om Bjugn-saken. Jeg fikk lyst til å gjøre noe mer og var i gang med en artikkel til Lov og Rett. Men så begynte jeg også å fordype meg i Aker-klinikkens statistikk. Det store omslaget som kom da klinikken fikk ny overlege i 1996, var omtalt i Kringstads bok. Det syntes klart for meg at nyere medisinsk forskning viste at en rekke domfelte før Bjugn-saken måtte være dømt på grunnlag av uriktige legeerklæringer.

Langsomt mot mål
Jeg så da muligheten for å gjøre noe med dette ved å gå i domstolprotokollene i lagmannsrettene for å finne frem saker hvor Aker-klinikkens overleges syn syntes å ha virket vesentlig inn på avgjørelsen. Klinikken var ekspertise for hele landet i slike saker. I 11 av de 13 sakene jeg har behandlet og behandler, var dette situasjonen. I syv av disse sakene fra tidsrommet 1988 til 1993 har jeg oppnådd frifinnelse. Jeg er optimistisk også når det gjelder utfallet av de øvrige selv om tre av dem foreløpig er nektet gjenopptatt. Jeg leverte den første gjenopptagelsesbegjæringen i februar 2000. Sakene har gått forferdelig langsomt, noe som ikke minst skyldes at statsadvokatene har for mye å gjøre. I 11 saker gjelder det uttalelser fra Aker-klinikken, èn gjelder Levanger sykehus, og èn har ikke sammenheng med legeuttalelser.

– Det blir kanskje bedre å arbeide med slike saker nå med den nyopprettede gjenopptakelseskommisjonen?
– Tre av mine saker er levert dit, og en fjerde blir snart sendt. Jeg tror det er meget bra at vi har fått denne kommisjonen. Den vil være meget villigere en statsadvokatene til å drive ny etterforskning, og det er viktig. Det store problemet i disse sakene er hvilken bevisverdi barns og ungdoms utsagn har. Det er en veldig vanskelig vurdering, og jeg tror at bevisterskelen for domfellelse har ligget for lavt i mange saker.

– Hvorfor gikk det så galt i incestsaker før Bjugn-affæren?
– Som jeg nevnte, alle ”mine” saker av denne type har endt med kjennelsen skyldig. Med utgangspunkt i blant annet et ensidig mediekjør ble det skapt et ukritisk engasjement og en incestjakt som brakte fedre i en meget utsatt situasjon. Fagfolk som forsøkte å demme opp for incestbølgen, snakket om hysteri og trakk paralleller til hekseprosessene.
Over hele linjen forplantet det seg en atmosfære som reduserte dømmekraft og kritisk evne. Hvis et samfunn føler seg truet, vil det alltid gå ut over rettssikkerheten. Og det gjorde det utvilsomt da incestbølgen rullet på sitt verste. Bølgen kom fra USA hvor det i dag er på det rene at det har vært et stort antall uskyldig dømte og hvor jeg mener at det på 80-tallet oppsto en nærmest hysterisk holdning til incestsaker og incestrisiko. I det siste tiåret har man der rettet opp en del av de ulykker som hysteriet resulterte i. Hysteriet smittet i stor grad over til Nord-Europa. Det har vært skandalesaker, noe jeg også mener at Bjugn-saken var, i flere land i nordeuropeiske land.
Jeg mener bestemt at samtlige av de domfelte som jeg representerer er uskyldige. Det er ikke bare det at det ikke er tilstrekkelig bevis for skyld. Derfor går det så sterkt inn på meg hvis mine begjæringer ikke fører frem. Og det gir en kolossal glede når vi lykkes, sier Trygve Lange-Nielsen.
Det lyser av ham.
– De som er blitt uskyldig dømt for noe så forferdelig som å utnytte egne barn seksuelt, har hatt det skrekkelig uansett straffens lengde. De er stemplet, men noen har greid seg bedre enn andre. I tre av sakene mine har verken slekt, arbeidsgiver eller vennekrets trodd på dommen.. Det hjelper. I andre tilfeller har belastningen langt på vei ødelagt deres liv. Lettelsen over å bli frifunnet etter gjenopptagelse er enorm, men dommen vil jo alltid tynge dem.

Mer å ta av
– Dessverre mener jeg at uskyldige er dømt for incest også i de senere år, etter Bjugn-saken. Det kan derfor bli aktuelt å fremme flere saker for den nye kommisjonen. Saker hvor det ikke foreligger nytt bevis i form av legeerklæringer eller tilståelse av uriktig anmeldelse, er det vanskelig å gjøre noe med. De meget uheldige dommeravhørene som nærmest var regelen frem til midt på 90-tallet – sammenholdt med påvirkning fra foreldre og hjelpeapparat – har etter mitt skjønn ført til et stort antall uskyldig dømte som det er vanskelig å hjelpe fordi det ikke foreligger noe nytt bevis. Den store holdningsendringen til incestsaker som heldigvis har funnet sted, er ikke blitt akseptert som en ny omstendighet som kan gi grunnlag for gjenopptagelse.
Trygve Lange-Nielsens personlige ”eldreopprør” på vegne av incestdømte fikk nylig stor oppmerksomhet da NRK sendte et dokumentarprogram om 82-åringens innsats. Fortjenstfullt gjort av NRK og programleder Arild Aspøy, synes han.

”Riktige” meninger
Har han likt å provosere utenfor rettssalen – i offentlig debatt?
Trygve Lange-Nielsen tar en tenkepause.
– Ja, antagelig, når jeg mener at de ”riktige” meningene bærer galt av sted. For meg har det vært viktig å ha uavhengige meninger om alle livs- og samfunnsforhold. Jeg har alltid ment å være liberal i den forstand at man ikke tar noe for gitt. Derfor har jeg angrepet ”riktige” meninger en del ganger, hellige kuer.
Promilleadvokaten var betegnelsen jeg fikk etter at jeg i et foredrag i Advokatforeningen hadde gått sterkt ut mot vår promillelovgivning. Jeg deltok også i en fjernsynsdebatt i 1972. erstatter. Jeg ble sittende alene mot et forarget kobbel, fordi professor Andenæs, som stort sett var enig med meg, ble syk. Debatten gjaldt alkohol og bilkjøring. Jeg sa at våre bestemmelser var urimelig strenge og tuftet på en rekke prosessuelle avvik fra vanlig tankegang. Jeg hevdet at det for en del var morallovgivning og ikke trafikklovgivning, og det mener jeg fremdeles.
Jeg lanserte begrepet lavpromille fordi det var nødvendig å nyansere når mediene og mange andre i årevis hadde karakterisert all påvirkning over 0,5 promille som fyll og fyllekjøring. Jeg rystet paneldeltagerne ved å fortelle at jeg var tabelldrikker og brukte professor Mollands resept, som Andenæs hadde lært meg: At fem centiliter brennevin og en halv pils gir henholdsvis 0,4 og 0,25 i promille for en som veier 70 kilo. Når man forbrenner 0,15 promille i timen, kan man regne ut om og når man kan kjøre hjem.
De hoppet i stolene. Det sier seg selv at jeg synes at promillegrensen 0,2 er et åpenbart feilgrep.
Min hang til å gå i utakt med ”riktige” meninger iblant har ført til mange debattinnlegg i aviser for å få satt tingene på plass, sier Lange-Nielsen.
– Jeg strevde veldig for å få trykt et innlegg i Dagbladet som forsvarte statsråd Grete Faremos holdninger overfor flyktninger fra Kosovo da hun ble utsatt for urimelig hets av avisen. Jeg protesterte heftig mot samme avis’ behandling av den drepte prostituerte ”Linda”, som ble presentert med provoserende bilder.
To ganger har jeg støttet barnevernet når de måtte hente skrikende barn som faren ikke ville gi slipp på etter årelange rettsforhandlinger hvor avgjørelsen til barnets beste gikk i morens favør. At så mange personer på høyt plan ikke skjønner at eneste og siste utvei hvis rettssamfunnet skal fungere er å bruke makt selv om barna skriker, det har forundret meg.

– Du fikk også feministene på nakken?
– Ja, jeg provoserte feministene veldig med en kronikk i Dagbladet for ca. ti år siden ved å mene noe om såkalte nachspiel-voldtekter. Jeg skrev at kvinner som blir med en mer eller mindre ukjent mann hjem på nattetid bør ha tenkt over hva de ville gjøre hvis mannen forsøkte seg. De måtte ha tenkt på denne muligheten slik at de unngikk overrumpling. Halvparten av nachspiel-voldtektene ville vært unngått hvis kvinnene hadde hatt mot til å skrike av full kraft, mente jeg også.
Feministene likte ikke dette, reaksjonen ble kraftig. Jeg ble tillagt de mest idiotiske meninger, for eksempel at kvinner ikke måtte gå ute etter at det var blitt mørkt!

Avismobbing
Trygve Lange-Nielsen har i motsetning til sin morfar aldri vært partipolitisk engasjert. Bare engasjert.
– Nei, jeg har ikke noe bestemt politisk standpunkt, men jeg ble kraftig provosert da pressen mobbet Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen så sterkt etter det såkalte Golia-møtet like før et valg. Det kom en serie ubalanserte oppslag i avisene, mange av dem i Dagbladet. Den hetsen syntes jeg var så ille at jeg stemte på partiet. Etter valget sendte jeg et innlegg til Dagbladet hvor jeg oppsummerte alle de ubalanserte utsagnene og sa at det minnet om senator McCarthys behandling av liberale amerikanere i sin tid. Slikt ville ikke avisen trykke. Ytringsfriheten har sin begrensning.
I høst stemte jeg på Arbeiderpartiet. For første gang, sier Trygve Lange-Nielsen.

– Navnet ditt sto nylig på en underskriftsliste til fordel for fortsatt etterforskning i Orderud-saken. Engasjert i den også?
– Jeg skrev under på oppropet fordi jeg mener at Per og Veronica Orderud er uskyldig dømt og fordi jeg mente at alle tiltalte burde vært frifunnet i Orderud-saken. Bevisterskelen lå etter min mening for lavt. Men jeg innrømmer at mitt vurderingsgrunnlag er dårligere enn det de som fulgte saken i retten har hatt.

Glad humle
Trygve Lange-Nielsen bor fremdeles i bydelen Frogner, i tredje og øverste etasje i en stor, gammel sveitservilla på Skarpsno med praktfull utsikt til Frognerkilen, Bygdøy, Asker, Bærum og Ullern. Der arbeider han fullstendig datafritt. Takterrassen er et herlig sted på sommerstid. Han har tre sønner som ikke ble jurister, og han er gift med forfatter og litteraturanmelder Sissel Lange-Nielsen. Han har forsøkt seg litt i bokverdenen selv. I 1981 skrev han boken ”Nei til hyttebygging?” om dispensasjoner i hyttesaker etter strandplanloven og bygningsloven. Han har hytte selv også – hytter. I Kjerringvik i Sandefjordsfjorden og en plass i Furnesåsen nord for Hamar.
– Jeg er veldig glad i å hugge ved.
Den andre boken er svært liten. God plass i brystlommen til diktsamlingen fra 1982 Glad humle og andre dikt med tegninger av Ulf Aas. Han velger Fine tær til Advokatbladet:

Har noen sunget
tærnes sang
i dur og moll
de skulle satt sine spor
i sand og jord
følt gressets grønne liv
strukket seg mot solen
så ble de temmet
av strømper og sko
og lite aktet
men gleden har de i seg
og drømmen om frihet
en skjult munterhet
som ikke kan holdes tilbake
når de fine og nybadet
kommer for å si godnatt
til ti gode venner.

På sin 70-årsdag debuterte Trygve Lange-Nielsen faktisk også som plateartist, etter forslag fra sin berømte nevø Lars. To egne viser på en god, gammeldags 45-plate akkompagnert av ingen ringere enn Frogners stolthet, De Lillos. Den får vi med oss hjem i gave i tilfelle den gamle platespilleren på loftet fremdeles skulle virke.
Og så ringer telefonen igjen. På’n igjen.

——–