Tor Langbach har ikke hatt regulert arbeidstid siden 1981. Nå går han av som leder av Domstoladministrasjonen, men han blir værende. – Ikke som en syvende far i huset. Jeg satser på hjemmekontor, sier Tor Langbach.
64-åringen går over på ventelønn og har tenkt å «sitte et sted og gjøre DA-ting» i to år. Han har egentlig permisjon fra dommerjobben i Trondheim tingrett, men føler han har dømt det han har behov for å dømme i sitt liv. Advokatjobben kunne han heller ikke tenke seg tilbake til.
– Da tror jeg min høyst elskede hadde flyttet ut. Hun jobber jo med kriminalitetsofre, og det hadde nok ikke vært så hyggelig ved kjøkkenbordet dersom jeg skulle begynt å jobbe som advokat igjen, ler Langbach. Nå gleder han seg til å leve livet også utenom jobben. Mest av alt gleder han seg til å kunne jobbe uten å hele tiden måtte skifte fokus fra det han holdt på med. Langbach har to bøker som sårt trenger å revideres. I tillegg er det jo en del prosjekter som står på vent hos DA.
– Jeg vil gjerne jobbe rettspolitisk, og det er mye som trengs gjøres i DA. Blant annet strukturreform i domstolene, å spisse den dømmende virksomheten og å få bort en del av virksomheten som dommerne gjør, som ikke er dømmende virksomhet, sier Langbach.
– Dere har jo mast om strukturreform i årevis. Hører ikke departementet på dere?
– Med Senterpartiet i regjering har det vært vanskelig å få til en sentralisering av domstolene. Jeg har lært at det holder ikke å komme med det vi mener er velformulerte og gjennomtenkte forslag til departementet, for over det hele henger politikken, sier Langbach.
– Hva er strategien for å få gjennomslag uansett politiske vinder?
– En tett dialog med de andre aktørene. DA og Politidirektoratet har en del felles tankegods. Også politiet ønsker å rendyrke profilen og få til en bedre struktur i politidistriktene. Vi har også samme mål om å overføre oppgaver til andre. Derfor har vi hatt en del møter med dem, slik at vi kan fronte likt tankegods overfor departementet.
– Hva har du ikke lykkes med på seks år?
– Jeg har ikke vært flink nok til å skaffe penger til domstolene. Et varig løft har vært vanskelig å få til. Vi har klart å få rundt 100 millioner som ikke lå i budsjettet i første omgang, og vi fikk jordskiftedommerne opp 250.000,- i lønn, men jeg skulle gjerne ha fått til mye mer.
– Hva har vært den største utfordringen?
– At det er så veldig mange domstolledere å forholde seg til. 113 i tallet. Det er en umulig oppgave å ha en nær dialog med alle disse. Vi har fått til nye arenaer for kommunikasjon med de største domstolene, utfordringen er å holde kontakt med de små. Det er et stort paradoks at man har sentralisert noe så sentralt som omsorgsovertakelse i barnevernet til noen få fylkesnemnder, mens man ikke klarer å sentralisere domstoler. I Trøndelag er det én fylkesnemnd som vurderer alle omsorgsovertakelsene, mens man kan bringe omsorgssaken sin inn for fire tingretter, sier Langbach.
– Du vil både ha færre domstoler, og færre saker i domstolene.
– For å ta barnelovsakene som et eksempel, så kan de være kompliserte og kreve spisskompetanse. Det krever, når en tenker på systemnivå, en viss størrelse på domstolene, selv om det naturligvis gjøres mye godt arbeid også i de små domstolene. Vi vil ha vielsene ut av domstolene, og ser for oss en samordning av for eksempel de lokale forliksrådene og konfliktrådene. I dag er både forliksrådet og namsfunksjonen under politiet. Hvorfor i alle dager skal politiet bruke sin tid på å kreve inn penger fra privatpersoner? Det er en helt utdatert ordning. Nesten all pengeinnkreving skjer nå over data. At politiet gjør det, henger bare igjen fra gammelt av. At lensmannen driver med gjeldsordningssaker er jo omtrent så langt unna politiarbeid som det er mulig å komme, sier Langbach.
– Men, dette har dere jo påpekt mange ganger.
– Jeg tror det kommer en omfattende diskusjon rundt disse tingene når 22. juli-meldingen kommer. Der skal de ha en politigjennomgang der blant annet strukturen analyseres. Meldingen er varslet å komme i juni, og da tror jeg vi får en diskusjon om spissing av politiets virksomhet. Den samme problemstillingen som vi har i domstolene.
– Nå er det vel ikke slik at domstolene nødvendigvis får mer penger, om de blir færre. Borgarting har nå to års saksbehandlingstid på sivile saker. For å spare penger flytter Agder lagmannsrett saker fra Tønsberg til Skien. Forstår du fastslår førstelagmann Dag Bugge Nordén sitt hjertesukk: «Det har hittil ikke lykkes oss å forstå hvorfor vi i landets økonomiske situasjon blir tvunget til å gjennomføre slike negative tiltak for å spare beløp jeg drister meg til å kalle skillemynt i statskassen.»
– Jeg er helt enig med Nordén. Når vi får midler, kan vi i motsetning til politiet, vise at restansene går ned. Det er tatt mange gode grep i Borgarting, og domstolen viser en sterk vilje til fornying og utvikling. Men, der står det på ressurser. Det er også begrenset hvor mye Borgarting og Oslo tingrett kan vokse. Befolkningsveksten skjer jo nettopp i nedslagsfeltet til Borgarting. Vi har gjort det vi kan med de midlene vi har, og det har vi gjort departementet oppmerksom på. Det er jo også et lovspørsmål. Man kan jo heve terskelen for hvilke saker man tar inn. Situasjonen vil nok uansett fortsette en stund. Det tar tid å utnevne nye dommere, om vi skulle få penger til det, sier Langbach.
– Hva er størst forskjell på domstolnorge i dag, i forhold til da du tok over for seks år siden?
– Man har fått et sterkere rettspolitisk fokus. Rent praktisk ligger forskjellen mye i IKT. Vi hang fryktelig etter på IKT. Utviklingen på teknologisiden vil bli spennende også fremover. Vi har også blitt flinkere på sikkerhet og beredskap. Nå har vi gode rutiner, sikkerhetshåndbøker og systemer for intern kriseledelse. Vi var i forkant på dette, og etter 22. juli har forståelsen for sikkerhetsarbeid i domstolene økt.
– Men, vil man virkelig få flyplassikkerhet i norske domstoler?
– Det koster jo penger. Vi begynner med Oslo og Bergen. Jeg forstår ikke advokatenes motstand mot sikkerhetsrutiner. Det er jo et også ledd i min sikkerhet som advokat, at faren blir mindre for at jeg blir presset til å ta med meg noe inn i tinghuset. Jeg ser på det som et rent vern. Jeg har selv vært forsvarer for medlemmer i MC-klubber, og vet at kriminaliteten er blitt internasjonal og at det finnes kriminelle uten hemninger der ute. Man kan ikke vente til etter at katastrofen er skjedd, sier Langbach.
– Da må vel også selve tinghusene sikres bedre. I dag kan tiltalte sitte der med en tung vannkaraffel foran seg i rettssalen.
– De bør ikke være der. Flere tinghus har byttet ut glasskaraflene med noen i plastikk. Men, det er domstolene selv som må vurdere sine egne sikkerhetstiltak, sier Langbach.
Tilregnelighet versjon to
Tor Langbach sitter i tilregnelighetsutvalget, og skal jobbe med vante problemstillinger der. Han har jobbet med å utdanne rettsmedisinsk sakkyndige i mange år. Sammen med Randi Rosenqvist har han kjørt kurs for rettsmedisinere hvert år, det såkalte B-kurset. Kurset var et av resultatene etter Rognum-utvalgets rapport i 2001. Også dette utvalget så på rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker, et utvalg Langbach satt i. Nå gleder han seg til å ta fatt på problemstillingen på nytt. Men, mest av alt gleder han seg til å få mer tid til seg selv, og familien.
– Jeg har ei hytte i Vågå med fine turmuligheter. Og jeg har ikke fått fisket på årevis. Ikke minst gleder jeg meg til å få ro til å lese bøker. Mange bøker, sier DA-sjefen lengselsfullt.
Tor Langbach synes det har vært vanskelig å forholde seg til 113 domstolledere over det ganske land. Nå gleder han seg til å gå av som leder for Domstoladministrasjonen, og få tid til å lese bøker, fiske og tenke lange tanker.
