- Som privatperson har jeg fått innblikk i hvordan rettsvernet i Norge fungerer, og sitter igjen med en følelse av tristhet

Debattinnlegget ble først publisert i Gudbrandsdølen Dagningen etter at avisen skrev om saken før og under rettssaken.

Hvert år rangerer World Justice Project rettssikkerheten i verden. Totalt sett havner Norge på andre plass for niende år på rad. Det betyr mye for rettssikkerheten, men gjelder den for alle? 

På indikatoren «har innbyggerne adgang til rettssystemet og råd til å bruke det?» havner Norge på 14. plass.

Som privatperson og forbruker har jeg nylig fått innblikk i hvordan rettsvernet i Norge fungerer, og jeg sitter igjen med en følelse av tristhet.

Tristhet over en rettssikkerhet som ikke favner alle i samfunnet vårt. Ingen sak er lik, men alle burde ha mulighet til å få prøvd sin sak uavhengig av kompleksitet og dermed kostnad.

Både økonomisk og personlig belastning

I vår sak gjaldt tvisten et påbygg over to etasjer med samtidig tilbakeføring av husets eksteriør til byggeår, inkludert ny takkonstruksjon.

I tillegg til avvik og feil knyttet til bygningskropp og innvendige vinkler, ble det funnet alvorlige feil knyttet til bæringen av taket. Entreprenøren møtte oss med avskriving og ansvarsfraskrivelse, og i februar 2024 engasjerte vi advokat.

Etter endeløse forsøk på utbedringer, gjentatte befaringer og forsøk på forhandlinger, ble det tatt ut stevning i januar 2025. 

Saken ble berammet i retten i oktober samme år. I forkant av dette ble vi pålagt to runder med rettsmegling, til tross for at avstanden mellom oss og entreprenør var på tilnærmet syv millioner kroner. Dommen falt først etter to måneder.

Det tok altså nesten to år fra tvistetidspunkt til saken ble berammet av retten. Det økonomiske utlegget bestod av advokatbistand gjennom to år, flere sakkyndigrapporter, to dager med rettsmegling og fem dager i tingretten. 

Tingretten ga oss delvis medhold, dog var den endelige konklusjonen at ingen av partene vant saken. Partene måtte dermed dekke sine egne saksomkostninger.

Uavhengig av det økonomiske aspektet, kan ikke belastningen ved en slik prosess stikkes under en stol. Belastningen ved å være i retten som privatperson var større enn vi klarte å forestille oss, til tross for nøye forberedelse og støtte fra våre advokater. Det samme kan sies om ventetiden på en dom.

– Ingen annen mulighet enn å kontakte advokat

Dersom man opplever urett, eller som i vår sak, feil og mangler, får man raskt kjenne på hvor uendelig liten man blir i møte med en profesjonell aktør. 

Om en klage ikke når fram, har man ingen annen mulighet enn å kontakte advokat. Dette skrittet er for de fleste av oss stort, spesielt fordi et bilde av penger som flyr ut av vinduet raskt dukker opp på netthinnen. Men hvilket annet valg har man, særlig i de tilfellene der uretten medfører store ekstrakostnader?

Etter at advokat er engasjert, vil advokaten forsøke å få til en løsning i minnelighet via dialog med den andre partens advokat. Her medgår mange timer. Klarer man ikke enes, kan man velge å gå til søksmål. Som saksøker og den bevisbærende part ruller kronene raskt til sakkyndige, og i vårt tilfelle var det behov for flere sakkyndige med ulik kompetanse.

Rettssaken har ikke startet, men privatpersonen som opplever urett har allerede måttet betale store beløp, kanskje nærmere millionklassen. I tillegg kan nå retten velge å pålegge rettsmegling. Disse timene må man også betale for.

 – Ikke i tråd med Grunnloven

I Grunnloven heter det:

«Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol, og avgjørelsen skal treffes innen rimelig tid. » Dette er slått fast i Grunnloven § 95.

«Alle er like for loven og ingen må utsettes for usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling.» Dette er slått fast i Grunnloven § 98.

Basert på erfaringene jeg nylig har gjort meg, kan jeg ikke se at vi som land følger Grunnlovens § 98. 

Den økonomiske robustheten som kreves for å få prøvd sin sak umuliggjør det for mange, og det blir dermed uforholdsmessig forskjellsbehandling. 

I praksis blir også retten i Grunnlovens § 95 vanskelig å få realisert for mange, ettersom kostnadsnivået hindrer dem i å bruke domstolen. 

Det finnes støtteordninger som fri rettshjelp, men de færreste oppfyller kravene som stilles. Hvorvidt man havner innunder denne kategorien ble søksbasert fra oktober 2025, før dette var kravene for enslige en maksimal årsinntekt på 350.000 kroner, og for par en samlet årsinntekt på maksimalt 540.000 kroner. 

Til sammenligning er uføretrygden til en ung ufør rundt 385.000 kroner i året.

Til slutt, kan vi si at vi har rettssikkerhet i Norge når kostnadene knyttet til å få domstolen til å ferdigvurdere saken, tilsvarer eller er høyere enn det faktiske beløp man tilkjennes? 

Hvor mange av oss lar ikke være å gå videre med en sak, nettopp fordi det er knyttet en så ekstrem risiko både økonomisk og belastningsmessig? Hvor legger vi listen for hva profesjonelle aktører slipper unna med da?