Jusprofessor Geir Woxholth kommenterer her et innlegg om advokaters ansvar for uetisk skatteplanlegging.
Jusprofessor Geir Woxholth kommenterer her et innlegg om advokaters ansvar for uetisk skatteplanlegging.

- Ikke mulig å gi klare svar om hva som er akseptabel skatteoptimalisering, og hva som er uetisk, aggressiv skatteunngåelse

Å hevde at advokatstanden og Advokatforeningen spesielt har «sviktet sitt samfunnsansvar når de har akseptert et etisk tomrom for advokaters skatterådgivning» er en sterk og fordømmende påstand, skriver jusprofessor Geir Woxholth i dette innlegget.

Publisert

Stipendiat Trygve Harlem Losnedahl har onsdag 28. april et innlegg i Advokatbladet med tittelen «Advokatstanden har sviktet sitt samfunnsansvar om skatterådgivning».

Han mener at «advokatsamfunnet generelt og Advokatforeningen spesielt [har] sviktet sitt samfunnsansvar når de har akseptert et etisk tomrom for advokaters skatterådgivning». Og han legger til at «når krav om strengere reguleringer av skatterådgivning nå presser seg på, bør Advokatforeningen være en medspiller, ikke motspiller».

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for forfatterens meninger.

I innlegget brukes det en del plass på å redegjøre for den såkalte «CumEx-skandalen» og det tap i skatteinntekter stater etter «skandalen» er blitt påført som følge av advokaters rådgivning.

- Vanskelig å følge resonnementene

Forfatteren åpner for den mulighet at advokatene vil kunne bli frifunnet, fordi de ga råd om «helt riktig skattejuss», og føyer til: «slik også frifinnelsesgrunnlaget var i den norske Transoceansaken». Han trekker så den slutning at «CumEX-skandalen [i så fall viser] at det er på høy tid å etablere etiske grenser for advokaters skatterådgivning.

Etter å ha slått dette fast, går forfatteren over til det han mener er advokatstandens «standardsvar» når advokater fra tid til annen kritiseres for sin rolle i skatteplanlegging. Han er kritisk til disse standardsvarene.

Forfatteren mener også at Advokatforeningen i dag ikke har noen advokatetiske regler, retningslinjer eller anbefalinger om skatterådgivning, og at man ikke finner «klare svar» på hvor grensen går for en advokats «etiske og uetiske skatterådgivning». Dette gjelder «selv om du leter».

Kritikken spissformuleres mot slutten med at når «uklare etiske grenser i en konkret sak skal veies opp mot umiddelbare økonomiske interesser og insentiver, så er det lettest å velge pengene».

Jeg har ikke noe behov for å tale norske advokaters eller Advokatforeningens sak. Men jeg synes det er vanskelig å følge forfatterens resonnementer og innlegget reiser en rekke spørsmål.

Fordømmende påstand

Det er en sterk og ganske fordømmende påstand når forfatteren sier at advokatstanden og Advokatforeningen spesielt har «sviktet sitt samfunnsansvar når de har akseptert et etisk tomrom for advokaters skatterådgivning». Av den grunn forventer man at påstanden er solid underbygget.

Påstanden forutsetter at det er redegjort for hva et «samfunnsansvar» innebærer i denne sammenheng. Det er ikke selvforklarende når man bruker dette begrepet som en generell standard. Vi kjenner det fra blant annet selskapsretten der det er nærmere forklart. Men hva er et samfunnsansvar i den kontekst forfatteren gjør bruk av begrepet? Forfatteren gjør ikke noe forsøk på å forklare dette.

Det kunne også ha vært en fordel om forfatteren hadde forklart hvorfor disse aktørene – advokatsamfunnet og Advokatforeningen – har et slikt samfunnsansvar akkurat når det gjelder skatterådgivning.

Det er mulig eksemplet med «CumEX-skandalen» er ment som en forklaring, men som jeg kommer tilbake til nedenfor gir en slik forklaring kun utledet av et eksempel liten veiledning.

- Stiller ikke det opplagte spørsmålet

Forfatteren stiller heller ikke det som etter min mening er det opplagte underliggende spørsmålet: Har – eller bør den enkelte advokat ha – et samfunnsansvar for skatterådgivning?

Hvis den enkelte advokat ikke har et samfunnsansvar for skatterådgivning, er det vanskelig å se at advokatstanden og/eller Advokatforeningen skal kunne ha et slikt ansvar. Uansett hadde det vært en fordel om dette hadde vært søkt forklart nærmere.[1]

Forfatteren kunne med fordel ha tilnærmet seg problemstillingen om advokaters rådgivning i gråsoner mer prinsipielt.

Det forfatteren tar opp om grensen for det etiske når det gjelder rådgivning om skattespørsmål, kan vanskelig besvares uten at man mer prinsipielt har redegjort for de etiske regler og prinsipper som gjelder for advokaters rådgivning om ulovligheter, tilretteleggelse for ulovligheter og kanskje også om rådgivning om forhold som advokaten selv anser som umoralske/uetiske.

- Ikke riktig at det ikke finnes etiske regler

Det er også vanskelig å forstå hva forfatteren mener når han uttaler at «advokatsamfunnet og Advokatforeningen spesielt har akseptert et «etisk tomrom» når det gjelder advokaters skatterådgivning. Svaret er nemlig ikke så enkelt som at det ikke finnes etiske regler om disse spørsmålene. For det gjør det.

Regler for god advokatskikk (RGA/Etikkreglene) har en bestemmelse som omfatter den etiske grensen for advokaters rådgivning om spørsmål i gråsonen for og utenfor rammen av lovgivningen. Denne problematikken er også behandlet både i utenlandsk og norsk juridisk teori.[2]

Reguleringen av disse spørsmålene i RGA er riktignok ikke spesifikk for skatterådgivning, men det er ikke tvilsomt at RGA punkt 1.2 første ledd om å «fremme rett og hindre urett» etter omstendighetene vil kunne ramme uetisk skatterådgivning.

Bestemmelsen vil også mer prinsipielt kunne ramme rådgivning i strid med lovgivers intensjoner, typisk der det foreligger omgåelseshensikt. Men det er likevel langt herfra til at ethvert råd som en advokat gir og hvor det foreligger en omgåelseshensikt, rammes av RGA punkt 1.2 første ledd. Det gjelder også for rådgivning om skattespørsmål.

Det kan innvendes at RGA punkt 1.2 første ledd er ganske så skjønnsmessig. Til det er å si at det neppe er mulig å gjennomføre en presis regulering av hvor grensen går for hva som er «etisk» og hva som er «uetisk» rådgivning i lovgivningens «gråsoner, heller ikke hva angår skatterådgivning.

- Ikke mulig å gi klare regler

Jeg synes derfor at det er litt pussig når forfatteren stiller spørsmålet om hvor «grensen» går for en «advokats etiske og uetiske skatterådgivning» – som om dette skulle være enkelt og greit å regulere – og følger opp med at når det ikke gis (forutsetningsvis klare) etiske regler spesielt om skatterådgivning, så ender det opp med at advokater fristes til å gjøre uetiske valg.

Gitt at det ikke er mulig å gi (helt) klare regler om denne grensedragningen, er det heller ikke mulig å gi (helt) klare svar i konkrete saker om hva som er «akseptabel skatteoptimalisering og uetisk, aggressiv skatteunngåelse», slik forfatteren etterlyser.

Hva mener forfatteren egentlig når han snakker om «akseptabel skatteoptimalisering» som en motsetning til «uetisk, aggressiv skatteunngåelse»? Skal det avgjørende for det etiske være om unngåelsen er «aggressiv»? Hva menes i så fall med en «aggressiv unngåelse»?

Fra mitt ståsted blir dette litt mye ord. Det er uklart for meg hva forfatteren mener med disse ordene, og enda mer uklart hvordan han mener at grensen for det etiske eventuelt skal trekkes ved bruk av dem.

Hvis forfatteren ikke mener at disse ordene har noen betydning, er det betimelig å spørre hvorfor han bruker dem. De fremstår jo unektelig som nokså ladete og slagordpregede.

- Egentlig to spørsmål

Et annet uklart element i innlegget er om det er noen forskjell på hvor grensen går og hvor grensen bør gå for etisk/uetisk skatterådgivning. Forfatteren gjør ikke noe forsøk på å problematisere at dette antagelig er to spørsmål.

I så fall løper man den risiko at skillet mellom hvordan man mener at grensen bør trekkes og hvordan den i praksis trekkes utviskes. I mine øyne kan en slik tilnærming innebære en uheldig forenkling, blant annet fordi det kan være ulike meninger om (begge) disse spørsmålene. I så fall er det greit å være klar over hva man snakker om når disse spørsmålene diskuteres.

Det er også lite tilfredsstillende hvis man skal tilnærme seg disse vanskelige spørsmålene kun ved å se på skatterådgivning som et isolert fenomen.

Hvis man bare har en brille på hvor det på det ene glasset står «uetisk» og på det andre står «skatterådgivning» kan man fort komme i fare for å la sitt standpunkt bli farget av om man «liker» at advokater gir «gråsone-råd» til klienter som er opptatt av å spare skatt. Jeg tenker at det kan bli en litt ensidig tilnærming.

Krever nærmere begrunnelse

Mye taler for at dette er et spørsmål som bør diskuteres i en bredere kontekst. Er det gitt at advokaters frihet til å gi rådgivning «innenfor lovens ramme» skal innskrenkes ved en spesiell etisk regulering spesielt for råd om skatt?

At klienten vil kunne «spare» svære skattebeløp ved å få råd om hvor grensen går er opplagt, men det er i seg selv et relativt banalt poeng. Det kan vanskelig være avgjørende når grensen skal trekkes mellom etisk og uetisk skatterådgivning.

Spørsmålet er vel heller om muligheten for dette er tilstrekkelig til å utskille rådgivning om skatteplanlegging i en egen kategori, adskilt fra annen rådgivning i gråsoner – og om det bør gis skjerpede etiske regler spesielt om dette.

Dette krever en nærmere begrunnelse. I denne forbindelse får man også et spørsmål om innholdet i disse reglene.

Nå kan det innvendes at jeg nærmest mener at forfatteren burde ha svart på det han mener bør utredes, og at det er et urimelig krav å stille. Isolert sett er jeg enig i det.

Men jeg tenker likevel at forfatteren fremsetter ganske alvorlige påstander om advokatstanden og Advokatforeningen når han mener disse har sviktet sitt samfunnsansvar. Man bør da nesten kunne forvente at slike påstander begrunnes på en mer utførlig måte.

- Ikke uten videre sikkert at reglene er utilstrekkelige

Det er lett å trekke den slutning at fordi det ikke foreligger noen disiplinærpraksis om grensen mellom etisk og uetisk skatterådgivning, så er reglene utilstrekkelige. Jeg tenker at det ikke uten videre er sikkert at reglene er utilstrekkelige, og at det uansett er en altfor rask slutning å trekke denne konklusjonen bare på bakgrunn av manglende praksis.

Man må i tilfellet først forsøke å besvare hvorfor det er så lite praksis om disse spørsmålene. Her kunne diskusjonen kanskje ha vært knyttet opp mot Rt 2011 s 1 (se særlig avsnitt 34) som i det minste kan gi litt inspirasjon, og opp mot den drøftelsen som er gjort i juridisk teori om rådgivning i strid med lovgivers intensjoner og i lovgivningens «gråsoner».

Det er også litt vanskelig å forstå at forfatteren viser til internasjonale «skandaler», uten samtidig å redegjøre nærmere for grensen mellom det lovlige/det ulovlige og det etisk/uetiske knyttet til disse «skandalene».

Dette bør man nesten kunne forvente, hvis disse «skandalene» skal kunne brukes som «bevis» på at advokatstanden og Advokatforeningen (og den enkelte advokat?) har sviktet etisk på dette området her hjemme.

- Burde forklart overføringsverdien

Og når Transoceansaken trekkes inn, antagelig fordi den er tenkt å ha en relevans for forfatterens emne, kan man etterlyse en forklaring på hva som er det etiske ankepunktet knyttet til denne. Det er ikke opplagt, i alle fall ikke for meg. Og man bør nok være varsom med å forklare kompliserte sammenhenger primært ved hjelp av eksempelbruk.

Det er også litt pussig når forfatteren bruker ord som at «strengere reguleringer av skatterådgivningen nå presser seg på» og at Advokatforeningen bør «være en medspiller, ikke motspiller».

Hvis forfatteren mener at det er internasjonalt arbeid og strømninger som er grunnen til at denne reguleringer nå «presser seg på», burde han ha søkt å forklare nærmere hvilken overføringsverdi dette har til norske forhold, slik jeg er inne på foran. Jeg utelukker naturligvis ikke at internasjonalt arbeid og strømninger kan ha betydning for hvordan disse spørsmålene vurderes her hjemme.

Også formuleringen om at Advokatstanden nå «bør begynne å gjøre opp for seg» når det gjelder spesifikke etiske regler om skatterådgivning synes jeg nok er en smule dømmende, i alle fall så lenge den ikke er ordentlig begrunnet.

Jeg for min del tror i det hele tatt at hele denne diskusjonen om etisk eller uetisk skatterådgivning kan ha nytte av å gjøres mer analyserende enn forfatteren legger opp til gjennom sitt innlegg.

Fotnoter

[1] Jeg har selv forsøkt å si litt om advokater har et samfunnsansvar, jf Woxholth, God advokatskikk, Oslo 2018, s 371 flg. Jeg kommer til at det er vanskelig å hevde mer generelt at advokater har et samfunnsansvar. Drøftelsen bør nok nyanseres og relateres til ulike etiske og juridiske spørsmål. Jeg er derfor ikke spesielt fornøyd med den, men den er vanskelig å gjennomføre uten bruk av en ganske omfattende empiri. I neste utvidede utgaven av boken, Advokatrett, som er under arbeid, er behandlingen søkt gjort mer nyansert og utførlig.

[2] Se for norsk del, Woxholth, God advokatskikk, Oslo 2018, se særlig sidene 52-62 og s 211 flg. Se mer generelt om advokaters disiplinæransvar ved forhandlinger og utforming av avtaler, s 391 flg. I fremstillingen refereres det til flere utenlandske arbeider. Disse kommenteres og analyseres også.

Powered by Labrador CMS