- Folk sier jeg må klippe meg og begynne å jobbe, sier Nils Aga som ikke har tilpasset seg livet på fastlandet enda. Nå foretrekker han korte straffesaker og lengter tilbake til isbjørner og 15 kvadrat.
Året som fangstmann på Svalbard var Bodø-advokatens store drøm her i livet, og etter å ha oppnådd det man kan oppnå som advokat i en mindre by, tok han kjerringa med seg på sitt livs opplevelse. Men, overgangen tilbake til det virkelige liv ble minst like tøff som overgangen til uvær, livsfare og brakkesyke.
Det vil si, ekteparet klarte seg bra i den lille fangsthytta de var isolert på i månedsvis. Utrolig nok. En stor andel av de som lar kjærligheten gjennomgå total isolasjon over tid, ender opp med et brutt ekteskap. Men, ekteparet Aga ser ikke ut til å være lei av hverandre riktig enda.
- Vi hadde vært gift såpass lenge at vi ikke var redd for å fly i øynene på hverandre i mørketiden, slik mange andre gjør. Vi hadde ingen konflikter vi ikke klarte å løse der og da, sier Aga som hevder han ble bedre kjent med kona si etter 12 måneder på Svalbard.
Egentlig vurderte de å ta enda et år i fangsthytta, men et nyfødt barnebarn lokket, og ungene syntes de hadde vært lenge nok borte. Da var det bare å bite tennene sammen og ta fatt på hverdagen igjen. Noe som nok var lettere for kona enn for Aga selv.
- Det var godt å begynne å jobbe igjen, selv om jeg fremdeles reagerer på at det er folk over alt og mange lyder hele tiden. Vi fikk jo en myk overgang, ved at vi bodde på hytta vår på Kjerringøy den første perioden. Men, vi ble jo nedrent av folk som lurte på hvordan vi hadde hatt det, sier Tordis.
- Godt å begynne å jobbe igjen? Nei, jeg syntes det var helt jævlig, sier Aga og ser lengtende på isbjørnen som er skjermsparer på datamaskinen hans. I hylla står en utstoppet fjellrev han fanget selv. En av 13 fjellrever de tok, i tillegg til 220 ryper, hvilket utgjorde en betydelig fangst i forhold til normalen.
- De hevder det var et godt rypeår i år, men vi hevder vi er særdeles gode fangstmenn, skryter han og viser frem den flotte reven. Isbjørnen som gjør jobben som skjermsparer måtte de jage bort med gummikuler i rompa for noen måneder siden.
- Min største utfordring de første månedene var utryggheten. Å være alene i det voldsomme terrenget. Nils tok litt lettvint på ting av og til, og jeg måtte takle å være alene uten noen som tok ansvar for meg. Utryggheten bar jeg med meg helt til vi møtte isbjørnen i februar. Da begynte jeg å forholde meg til bjørnen, og jeg så hvordan hundene reagerte på den, sier kona som nå gjerne kunne tenke seg til å dra til sydpolen. Lengre nord kommer hun neppe, men sydpolen vil hun gjerne nå - med båt. Aga sier seg umiddelbart enig og er klar til å kaste loss. Broren som er lege har allerede tatt seg et år fri for å cruise på sydpolen, og i enkelte familier er det meste mulig.
200 kaffebesøk
Det er knapt så advokaten har tid til å treffe Advokatbladet. Han skal i retten om en halvtime og sitter i en lang klientsamtale - med Svalbard. Klienter finner man over alt, men jeg mistenker Aga for å ikke bare prate sak på telefonen. Når han endelig får lagt på røret for å hilse på pressen, er han betydelig mer langhåret enn hva han var sist. Han unnskylder seg med at det ikke var noen frisører i nærheten av fangsthytta, men Bodø er da kjent for å være en by der alle lever av å klippe hverandre?
- Ja, jeg får mye kjeft for den hestehalen, sier han uanfektet.
Nå er det nesten fire måneder siden Aga og kona kom tilbake fra isødet, og han burde hatt tid til både å avklimatisere seg og klippe bort hestehalen, men det tar mer tid å ta Svalbard bort fra mannen enn vice versa.
Ett år på Svalbard i en fangsthytte betyr måneder med isolasjon og mørketid. I ukevis gikk ekteparet rundt i den lille hytta med hodelykter og varme klær. Men, i mars/april er området islagt, og det var ikke måte på hvor mange som tok turen innom fangsthytta. I tillegg til at Aga fikk familiebesøk. la han et par styremøter til Svalbard. Klimaforskere krydde det også av en periode.
- Professor Anna fra Tyskland fant ut at hun fikk så god kaffe hos oss, og hun var her så og si hver kveld. Vi regnet på det og fant ut at vi hadde hatt 200 kaffebesøk i denne perioden, ler Aga.
Livsfarlig ekspedisjon
Siden Agas fangsthytte var i et vernet område fikk han bare lov til å ta imot fem besøk fra fastlandet, og det var bare så vidt datteren fikk komme. Men, dukket advokaten frem igjen og Aga skrev et krast brev til sysselmannen som en klage på avslaget. Familiebesøkene varte i opp til fem døgn, men et utbygg med eget gjesterom gjorde det uproblematisk å ha besøk såpass lenge. Mat var det nok av, og Aga tok med seg gjestene ut for å skyte rein. Partere dyrene måtte han imidlertid gjøre selv. En jobb de ikke hadde fått trent på før de satte kursen mot Svalbard.
- I begynnelsen stod vi med en lærebok i partering i den ene hånden, og en kniv i den andre. Boka ble temmelig fæl etter hvert, sier Aga.
Ett besøk holdt imidlertid på å gå helt galt. I nabohytta bodde det en far fra Bodø og hans to sønner på 17 og 21 år. Guttene skulle etter avtale komme på besøk, og skulle tilbakelegge ti mil med fem hunder. Etter seks mil overnattet de i en fangsthytte, og da de hadde kommet seg videre morgenen etter ble hundene plutselig obs på en isbjørn ute på isen. Hundene satte etter isbjørnen på den dårlige isen, og med guttene på slep havnet de alle sammen i en råk. Hundene døde, mens guttene klarte å kare seg opp av råken og satte kursen tilbake til fangsthytta som fremdeles hadde litt lunk i seg etter natten. Da kom de på at nødpeilesenderen lå igjen i vannet, og de måtte snu og hoppe uti vannet igjen for å hente den. De klarte både å utløse nødpeilesenderen og å få varmet seg i hytta før de ble hentet i helikopter. Den yngste av guttene måtte amputere en finger, men ellers slapp de med skrekken.
- De var ekstremt godt trent. Hadde det vært meg, hadde jeg vært død for lenge siden. Guttene kom aldri til middag i fangsthytta, men de har fått middag hos oss på hytta på Kjerringøy, sier Aga.
Isen kom tidligere før
Dårlig is så de mye av på Svalbard, og klimaendringer var ett av de store samtaleemnene på øya. I hytteboka kunne de lese at isen la seg før jul for noen år siden. I år kom den ikke før i februar. Men, selv om klimaendringene var synlige mener mange av forskerne at det snakk om naturlige svingninger. Forskere fra Universitetet på Svalbard lå ofte utenfor fangsthytta og studerte isbjørn og isfelt. Også sysselmannen var mye ute for å merke isbjørnen. Sysselmannen er favorittema nummer to på øya. Hvem har fått tillatelse, og hvem er nektet. Aga mener det er merkelig at besøkende nektes kjøretillatelse når sysselmannen selv jager på isbjørnen med helikopter for å merke den... Da de ble hentet i juli kom sysselmannen med helikopter og to båter. Å drifte en fangsthytte på Svalbard er ikke akkurat billig. Utbyttet i år var 12-13 rev i fellene. Fine rever, men fangstdriften er ikke bare dyr, den er også farlig. Revefellene er en oppreist lem med rypehoder som åte. På lemen legges 60 kilo stein. Problemet er bare at bjørnen også liker rypehoder, og isbjørnen lærer fort hvor fellene er plassert. Derfor har den ofte tatt seg turen før jegerne. Eller samtidig som at jegerne sjekker fellene. Ofte var det mørkt da Aga og kona tok runden, og moro er det ikke å sjekker feller i mørketiden med ørene på stilk i frykt for at isbjørnen er farlig nær.
Rypejakt var morsommere, og ekteparet tok så mye ryper at de noen dager måtte snu fordi de hadde sekken full av ryper. I hendene bar de Rimi-poser full av ryper. I begynnelsen kokte de rypa hel, men etter hvert ble de så lei av rype at de bare spiste fileterte rypebryst.
- Jeg var overrasket over hvor lett vi tilpasset oss livet på Svalbard. Vi laget pølser med å stappe kjøtt i tarmer i en hytte uten strøm, og jeg måtte følge kona med gevær når hun skulle på utedoen. Alt ble en vane, sier Aga.
Nærkontakt med bjørn
Isbjørnene ble imidlertid aldri en vane, og ekteparet hadde mange nærkontakter med bjørnen. Ærfuglene hadde funnet ut at de trygt kunne legge eggene sine nært hytta der menneskene befant seg. Isbjørnen på sin side hadde oppdaget at ærfuglene snøt dem for deilige egg ved å bruke menneskene som buffer, og de tøffeste bjørnene trosset frykten og dro inn til hytta for å grafse til seg eggene. I verste fall måtte de skyte gummikuler for å skremme bort bjørnene.
- En gang skjøt vi mot en binne som hadde med seg en bjørnunge. Begge sprang i hver sin retning, og i et par timer var mor og barn separert. Mora stod utenfor hytta og ventet på ungen. Det så ut som at hun trodde vi hadde tatt ungen inn i hytta. Heldigvis fikk ungen ferten av mora før hun rakk å sjekke om hvorvidt vi hadde tatt ungen hennes. Vi fikk se en fin gjensynsglede da de endelig fant hverandre, sier Aga rørt.
Så er det bare å klappe igjen laptop'en med binna som skjermsparer og sette kursen mot tinghuset. Hverdagen er tilbake, men livet blir ikke helt det samme med det første.
- Jeg orker ikke lengre de lange sakene. Det lå til og med saker igjen til meg som hadde vart hele året jeg hadde vært borte. Nei, nå vil jeg heller jobbe mer med enkle straffesaker en blir ferdig med, sier Aga på vei ut.
