Det er umulig å ikke bli smittet av Nadia Thranings positive tilstedeværelse. Etter et langt liv i Russland, er det nå klienter i Tromsø som får glede av den glade advokaten. Hun kom til Norge som 27-åring, - på grunn av kjærligheten, naturligvis. Da hadde hun allerede en lang karriere som lærer bak seg. At hun skulle utdanne seg som jurist, var aldri i tankene.
– Jeg følte meg rett og slett ferdig utdannet. I Russland er lærerutdanningen en universitetsutdanning, og jeg hadde jo jobbet i seks år som lærer, etter utdanningen. Men, jeg er et veldig utålmodig menneske, og i Norge tar det veldig lang tid å få godkjent utdanningen fra utlandet. Å bare ta norsk-kurs var selvsagt ikke nok for meg, så jeg begynte med ex.phil samtidig som at jeg ventet på å få min egen ex.phil godkjent. Jeg fikk godkjenningen omtrent samtidig som jeg tok eksamen, ler Thraning når vi besøker henne på kontoret i Tromsø.
Siden hun nå allerede var på universitetet, tok hun like godt et næringslivsrettet kurs i regnskapsanalyse, organisasjon, ledelse og markedsføring. Hun begynte å jobbe for NOFI, som leverer både fiskeriutstyr og utstyr til større rederier. Da passet det godt å skrive en studentoppgave for dem. I prosessen begynte hun å lure på hvilke krav som egentlig stilles til avtaler i Norge. Nysgjerrigheten gjorde at hun begynte å gå på forelesninger i avtalerett.
– Jeg trodde jussen skulle være så vanskelig, men jeg forstod jo alt. Dermed søkte jeg meg på jusstudiet, sier Thraning enkelt og greit. Nadia var ferdig i 2002 og begynte da som advokatfullmektig hos Simonsen Føyen i Tromsø. Hun var dommerfullmektig i 2005-2006. Etter studiet var hun dommerfullmektig i to år – i Øst-Finnmark Tingrett. I 2002 startet hun å jobbe som advokat, og siden 2007 har hun jobbet for seg selv. Hun er allmennadvokat som de fleste advokatene i Tromsø, men hun har spesialisert seg på fiskerirett, og har naturlig nok mange russiske klienter.
– Siden jeg hadde jobbet for NOFI allerede før jusstudiet, hadde jeg opparbeidet meg et stort nettverk, særlig i Murmansk og Arkhangelsk. Da jeg var ferdig advokat, kom de rett og slett tilbake til meg, sier Thraning.
Nå har hun både russlandsrelaterte oppdrag for norske bedrifter som vil etablere seg i Russland, og for russiske bedrifter som vil etablere seg i Norge. For noen år siden hadde hun mye å gjøre da man åpnet for fangst av kongekrabber. En Stortingsmelding i 2007 konkluderte med at man burde utrydde kongekrabben (som opprinnelig ikke er en del av norsk natur, og dermed ikke ønsket her), i løpet av fem år. I et par år var de åpne områdene uregulert – man kunne fiske uten egne kvoter. Eventyret tok brått slutt, og mange russiske investorer måtte ta store tap.
– Jeg tror nok at norske investorer som tapte penger på dette var i flertall. De fikk også støtte fra Innovasjon Norge, noe som gjorde dem ekstra trygg på at staten skulle satse på å i størst mulig grad begrense en videre spredning av kongekrabbe i norske havområder og sikre en lavest mulig bestand av kongekrabbe utenfor kommersielt fangstområde minst i 5 år. Russiske investorer led økonomisk tap på lik linje med alle de andre, sier Nadia, som jobbet med denne problemstillingen.
– En Stortingsmelding er jo ikke noe bindende tilsagn, men mange oppfattet dette som så klare signaler, at det ikke var rart at folk satset penger på kongekrabbefiske. De etablerte norske bedriftene klarte seg bedre, mens de russiske måtte dra hjem. Det ble noen rettssaker i kjølvannet av dette, ja, sier Thraning.
Hun har prosedert flere saker for russiske rederier som var uenig med politiets og Kystvaktas vurderinger. Flere av disse endte opp med frifinnelser eller betydelig lavere bøter/inndragningsbeløp. Men, noen spesialist ser hun seg selv ikke som.
– Men, nå husker jeg jo ikke detaljene. Det er noe som av og til plager meg, at man som allmennadvokat ikke rekker å bli ekspert på ett område, sier Thraning.
I tillegg til å bistå selskaper som vil etablere seg i Russland eller Norge, har hun mange private klienter, enten fra Russland eller fra det russisktalende Baltikum. Men, det er få av disse sakene som er straffesaker. Hun jobber mye med strafferett og som bistandsadvokat, men da er det norske klienter som er ute i hardt vær, eller som trenger hjelp etter å ha blitt utsatt for vold og overgrep.
Styreverv i kretsen
I hele seks år har hun sittet i kretsstyret i Troms.. Hun synes det begynner å bli nok nå, men kretsen ønsker seg kontinuitet. Det har vært en turbulent periode i kretsstyret. For noen år siden ble selveste kretslederen siktet for å ha underslått millionbeløp, og for et par år siden var det flere bekymringsmeldinger på andre advokater i kretsen.
– Det har vært utrolig interessant å sitte i kretsstyret. Man får jo en del erfaringer. Jeg føler at jeg sitter litt på overtid nå, men hadde ikke hjerte til å si nei, da de understreket at de trengte noen med erfaring, til å sitte en periode til. Ellers tror jeg det er sunt at nye krefter kommer til, sier Thraning.
– Hva har dere fokusert på i kretsen?
– Vi jobber mye med å arrangere kurs, gjerne i samarbeid med universitetet eller dommerforeningen. Vi er en liten krets, og jeg har inntrykk med at folk har nok med sin egen hverdag. Men, vi prøver å fange opp signaler. Nå vil vi arrangere et kurs for advokatsekretærer, fordi vi har fått flere tilbakemeldinger om at det er behov for etterutdanning av disse. Det er jo mange av sekretærene i byen som ikke har formell advokatsekretærutdanning. Ellers går det mye i de små, praktiske tingene. Som at advokatene ønsker ett eget kappeskap i Tinghuset, mens tingretten selv mener at det har ikke de råd til å bekoste, sier Thraning.
Store endringer
Tromsø by er ikke den samme, drøye 20 år etter at grensene ble mer åpne mellom Russland og Norge. Jeg var selv student i Ishavsbyen da den første pomorhandelen startet opp igjen etter murens fall. Vanlige russere tok med seg pyntegjenstander og nyttegjenstander og solgte dem på gata i Tromsø. Fremdeles har jeg en salt- og pepperbøsse i jern, en babushka-dukke og et lite smykkeskrin – alt håndlaget – solgt av russiske husmødre på sin første tur til Norge. Nadia Thraning husker godt denne første tiden med perestroika.
–Den gang måtte vi i minibuss for å komme oss til Norge, og vi måtte skifte buss flere steder. Nå går det direkteruter med fly mellom flere norske og russiske byer. Da jeg kom var det knapt en russer i Tromsø. Nå er det mange russiske studenter, og flere russiske stipendiater ved Universitetet i Tromsø. Det er et utbredt samarbeid mellom Norge og Russland, så mye som har skjedd på 20 år, sier Thraning.
Nadia Thraning kom til Tromsø som 27-åring. Hun var ferdig utdannet lærer, men nysgjerrighet og utålmodighet førte henne inn i jusutdannelsen i Tromsø.
