Mener Stortinget at menneskerettighetene er til pynt?

Stortinget har nylig vedtatt å gjøre FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne til norsk lov.

Vedtaket innebærer at FN-konvensjonen får forrang for annen lovgivning gjennom en egen bestemmelse i menneskerettighetsloven. Men verken regjeringen eller Stortinget har noen planer om å ta dette på alvor.

Regjeringen skriver rett ut i lovforslaget at lovendringen vil få «begrensede rettslige konsekvenser». Det samme gjentas av Stortingets justiskomite. 

Flertallet i komiteen skriver imidlertid at vedtaket har «en viktig politisk og symbolsk betydning» og lovendringen skal «gi et klart signal». 

Loven er altså til pynt.

- Absurd resonnement

Begrunnelsen for at lovendringen ikke skal få praktisk betydning er todelt. For det første mener regjeringen at norsk lov allerede gir så mange rettigheter til mennesker med funksjonsnedsettelser at forslaget ikke innebærer noe nytt. 

For det andre mener både regjeringen og Stortinget at Norge allerede er bundet av så mange overnasjonale bestemmelser at konvensjonen allerede må følges. 

Resonnementet er selvsagt absurd. Poenget med å vedta lover er tross alt at de skal følges. Gjennom lovvedtak gir Stortinget domstolene makt å håndheve rettigheter og plikter, og enkeltmennesker får mulighet til å prøve sin sak med loven i hånd. 

Hvis man forventer at dette skal være uten betydning, er det ikke rart man klager over såkalt rettsliggjøring av samfunnet. Advokatstanden får ofte skylden for jussifiseringen av samfunnet, men det er tross alt ikke Advokatforeningen som utgjør landets lovgivende forsamling. 

For advokater er imidlertid nye og rettighetsbaserte lover nyttige arbeidsverktøy. Jo mer omfattende og komplisert regelverk politikerne lager, jo mer er det å krangle på. 

FN-konvensjonen

FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne er intet unntak. Etter konvensjonen skal statene sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne: 

• Kan velge bosted og hvem de skal bo med.
• Beholder mest mulig selvstendighet og kan «utnytte sitt fysiske, mentale, sosiale og yrkesmessige potensial fullt ut, og oppnå full inkludering og deltakelse på alle livets områder».
• Har tilgang til kultur, idrett og reiseliv.
• Får full tilgang til utdanningssystemet på lik linje med andre.
• Får omfattende rettigheter innenfor helse og rehabilitering. 

For å nevne noe. Dette skal vedtas med en bestemmelse som gir forrang for norsk lov. 

- Regjeringen har litt rett

Vår gjetning er at det skal holde hardt å overbevise norske domstoler om at en slik lovendring ikke skal ha noen praktisk betydning. 

Likevel har regjeringen litt rett. Mye av uretten som begås mot funksjonshemmede i dag, vil allerede være forbudt etter andre lover og folkerettslige forpliktelser.

Et eksempel er at flere kommuner mener at deres ansvar for å gi nødvendig helsehjelp til mennesker med funksjonshemninger stopper så fort de reiser ut av kommunen. Det er uklart om et slikt syn kan forsvares etter EØS-rettens prinsipper om fri bevegelighet.

Tom Tvedt i Norsk Forbund for Utviklingshemmede har i et innlegg i VG  pekt på flere eksempler på urovekkende og nedverdigende behandling, som vilkårlig tvangsbruk og kommuner som kaster personer med utviklingshemninger ut av hjemmene sine.

Det er selvsagt ikke fritt frem for slikt i dag heller. 

Men når Stortinget gjør FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne til norsk lov, vil det kunne gi ny tyngde i møte med rettsvesenet. 

- Må sørge for reell tilgang til domstolene

Det største hindret i dag er at veien til domstolene er lang og dyr. 

I forvaltningssaker kan det settes som vilkår at alle klagemuligheter i forvaltningen må være uttømt før et vedtak kan prøves for retten. Seks måneder etter klage kan man som regel anlegge sak likevel, men det er lenge for folk som har livet på vent. 

Med lang saksbehandlingstid i alle ledd, kan både viljen og lommeboken være tom lenge før man kommer til rettsalen. 

Hvis Stortinget mener alvor, bør de sørge for reell tilgang til domstolene. I møte med ressurssvake grupper består den største risikoen i dag i at urett aldri prøves, men forblir i systemet.

I mellomtiden trengs enkeltpersoner og organisasjoner som orker å stå løpet ut. 

Uansett vil politikere som tror loven er til pynt, kunne få seg en overraskelse. Vi ses i retten.