Fra Lofoten til tvisteloven –historien om rettsmekling

Det begynte i Lofoten.

Det begynte ikke i et departement. Det begynte i Lofoten.

Det var et familieseminar, trolig i mai 1992. Jeg husker ikke datoen helt sikkert, men jeg husker lyset. Været var uvanlig vakkert, og rammen var uformell. Deltakerne var en blanding av jurister og sosialarbeidere fra familievernkontorene – mennesker som arbeidet med konflikt til daglig, men fra ulike ståsteder.

En amerikansk, kjent familiemekler, John M. Haynes, var invitert som foredragsholder. Jeg husker måten han beskrev mediation på: konkret, lavmælt og uten store ord. Han forklarte hvordan partene ble ledet inn i samtaler om interesser og behov, og hvilke resultater dette ga – ikke bare i form av avtaler, men i form av eierskap og varige løsninger.

I en pause gikk jeg bort til ham og sa at jeg ikke kunne forstå annet enn at dette måtte være ideelt også på andre rettsområder enn familieretten. Han fortalte at dette i USA allerede var institusjonalisert, og at det ved enkelte domstoler var et krav at partene først hadde forsøkt mediation før sivile saker kunne bringes inn for retten.

Det var som om noe falt på plass.

Harvard – tilbake til kilden

Tilbake etter pausen forsøkte jeg å overbevise en kollega fra advokatfirmaet vårt om at dette var noe vi burde ta tak i. Skepsisen var først merkbar. Prosess var prosess. Mediation ble av mange oppfattet som «mykt».

Neste dag spurte jeg foredragsholderen om det fantes kurs. Det gjorde det. Og så la han til: Skal dere først dra til USA, så dra til Harvard. Modellen kommer derfra. Og mannen dere skal snakke med, er Professor Frank E. A. Sander.

Partnerne i vårt advokatfirma var skeptiske, men vi fikk med oss senior – høyesterettsadvokat Andreas Arntzen, som selv hadde studert ved Harvard. Vi søkte, fikk plass og dro.

Fem intense dager fulgte. Vi var de eneste utlendingene. Alt foregikk på engelsk, tempoet var høyt, og forventningene tilsvarende. Dette var ikke et introduksjonskurs, men et verksted. Samtidig – som et bakteppe – ble Bill Clinton valgt til president den tredje kvelden vi var der. USA var i endring, og det føltes som om også vi var det.

Ordene og offentligheten

Vel tilbake i Oslo måtte idéen få språk.

Vibecke Groth

Tidligere partner i advokatfirmaet Groth, Gade & Heffermehl og Arntzen, Underland & Co.

Var dommer i Borgarting lagmannsrett fra 1997 til 2017.

Ledet den regjeringsoppnevnte undersøkelseskommisjonen etter Åsta-ulykken og Lillestrøm-ulykken.

Tidligere nestleder i Børsklagenemnden, styremedlem i Folketrygdfondet og leder i Flyklagenemnda.

Arbeider i dag som forfatter. I 2025 utga hun boken «Rovfuglene».

Vi skrev en artikkel i Advokatbladet, hvor vi forsøkte å forklare både metoden og tankegangen bak mediation – ikke som et alternativ til domstolene, men som et mulig supplement. På bakgrunn av artikkelen ble vi intervjuet av Finansavisen.

Det var et gjennombrudd. Ikke fordi intervjuet var polemisk, men fordi temaet ble løftet ut av en snever faglig sammenheng. At en næringslivsavis viste interesse, var et tegn på at dette også traff formuerettslige og kommersielle tvister.

Et møte i Cannes

Det avgjørende øyeblikket kom et helt annet sted.

På et internasjonalt advokatseminar i Cannes fikk jeg øye på en gruppe med norske flagg på brystet. Av språklige hensyn skyndte jeg meg bort. Jeg kjente ingen av dem, men én sa:

Er det ikke du som har skrevet om rettsmekling i Advokatbladet? Skal vi gjøre noe med dette? Det er en kjempeidé for norske domstoler.

Det var Øyvind Smukkestad, den gang sorenskriver i Trondheim tingrett. Jeg nikket, og han avsluttet kort: Da ringer jeg deg til uken, så tar vi det derfra.

Og det gjorde han.

Gruppen og notatet

Smukkestad ringte og sa at han hadde tenkt videre. Skulle dette presenteres for Justisdepartementet, måtte gruppen ha tyngde. Han hadde allerede snakket med flere, og alle hadde sagt ja.

Gruppen besto av Inge Lorange Backer, Knut Kaasen, Tore Schei, Nina Frisak, Øyvind Smukkestad, min kollega Karin Stang – og meg selv.

Vi møttes på advokatkontoret til Arntzen og Underland. Ambisjonsnivået var bevisst nøkternt. Dette var ikke et oppgjør med domstolene, men et forslag om en avgrenset forsøksordning.

Det var Inge Lorange Backer som foreslo det norske navnet på mediation: rettsmekling. Ordet satt umiddelbart.

Notatet ble oversendt til Justisdepartementet, hvor det ble mottatt av statssekretær Ingeborg Moen Borgerud, som tok det videre inn i departementets arbeid.

Fra notat til ordning

Justis- og beredskapsdepartementet sendte notatet på høring og foreslo etablering av en forsøksordning med rettsmekling ved enkelte domstoler. Flertallet av høringsinstansene var positive, og forslaget fikk tilslutning i Stortinget.

Prøveordningen trådte i kraft 1. januar 1997 ved fem tingretter og én lagmannsrett. Den var opprinnelig ment å gjelde til 2002, men ble senere utvidet både i varighet og omfang.

I NOU 2001:32 Rett på sak foreslo Tvistemålsutvalget lovfesting av rettsmekling som en permanent og landsdekkende ordning. Evalueringene viste gjennomgående positive funn fra parter, prosessfullmektiger og rettsmeklere.

Den nye Tvisteloven ble vedtatt 17. juni 2005.

Metoden loven legger opp til, og som meklere har blitt undervist i gjennom Advokatforeningen og andre, er basert på Harvards og Professor Sanders metode. Det samme gjelder teori og lærebøker som har vært skrevet om emnet. Jeg deltok i sommer som partsstøtte i en rettsmekling i Oslo tingrett og kunne til min begeistring konstatere at den gikk helt etter boka.

Borgarting – suksess og brudd

Rundt 2005 opprettet Borgarting lagmannsrett en egen avdeling for rettsmekling, ledet av lagdommerne Einar Kaspersen og Vibecke Groth.

Vi forsøkte å involvere Universitetet i Oslo og mente dette burde være noe for dem i form av forskning og eventuelt undervisning, men vi ble til vår forundring møtt med en kald skulder. Var det interessant for Harvard, tenkte vi, så burde det være det for UiO.

Skepsisen til rettsmekling i en ankedomstol var betydelig. Samtidig var saksbehandlingstiden for sivile saker oppe i rundt halvannet år. Resultatene viste imidlertid at ordningen fungerte svært godt: over 20 prosent av alle sivile saker ble rettsmeklet, og forliksprosenten lå godt over 70.

Avdelingen ble lagt ned i 2008 etter beslutning i ledergruppen, uten forvarsel og uten begrunnelse. Antall meklinger ble halvert og forliksprosenten falt. Etter dette lå rettsmeklingen i Borgarting nede i flere år, før den igjen ble tatt på alvor og i dag fungerer godt.

Når idéen blir rutine

Rettsmekling er i dag en selvfølgelig del av norsk sivilprosess. Det er et tegn på suksess. Samtidig viser historien at slike ordninger er sårbare. De må forstås, eies og vedlikeholdes.

For rettsmekling er ikke bare en metode. Den uttrykker et bestemt syn på konflikt og rett: at ikke alle tvister blir bedre av å presses helt til dom, og at domstolene kan gjøre mer enn å avgjøre – de kan også bidra til å løse.

Det er verdt å huske. For idéer som ikke lenger huskes, risikerer å tømmes for innhold.