Da høyesterettsadvokat Torvald C. Løchen var ung dommerfullmektig i Steinkjer kjørte han scooter til og fra jobb. Nå sliter han sin andre bil. Den første fikk han i 1976.
Det er ingen tilfeldighet at Torvald Løchen er forsiktig med bilbruken. Sammen med Erik Damman og professor Arne Næss var han med på å dra igang "Fremtiden i våre hender".
Arne Næss var den første styreformannen, mens Løchen var viseformann. Erik Damman var ansatt som daglig leder.
-Dette skjedde i 1974, og da var det greit å ha en mann som kjente lover og regler slik at vi kunne unngå å bli kuppet av ML´erne, sier Løchen med glimt i øyet.
-Med "Fremtidien i våre hender" ville vi sette søkelyset på misforholdet mellom fattige og rike land. Og jeg tror vi fikk Norges befolkning til å tenke seg om. Vi hadde et budskap som nådde inn til den norske folkesjela. I dag finnes det mange beslektede organisasjoner, men ingen som går så direkte på det menneskelige, sier Løchen og fortsetter:
-Vi i den vestlige verden har et forbruk som vi før eller siden vil bli stilt til ansvar for. Det hadde ikke vært det minste synd på oss om vi hadde gått tilbake til forbruket på 80-tallet. Det var faktisk bare en brøkdel av det vi forbruker i dag. Og vi hadde det utmerket.
For advokat Løchen er liv og lære det samme:
-Jeg har riktignok en bil, men den bruker jeg bare når det er høyst nødvendig. Og jeg kommer ikke til å skifte til en nyere modell. Denne bilen skal jeg bruke til det ikke er noe mer igjen av den.
Stien smalner
Første gang vi snakker med Torvald Løchen i telefonen sier han om seg selv:
-Jeg er utgått på dato, men fullt brukbar.
Det er ikke lett å tenke seg at denne høyreiste mannen er utgått på dato der han springer i trappene hos advokatfirmaet Bull&Co i Kirkegata i Oslo. Hans faste arbeidsplass siden 1959. Nå jobber han kun internt. Og det trives han svært godt med.
-Det er et privilegium å kunne få fortsette i jobben etter oppnådd pensjonsalder. Men man bør også kunne kjenne sin begrensning, sier Løchen og legger til:
-Risikoen for å gjøre feil blir større ettersom man blir eldre. Den juridiske tankegang er den samme, men lover og regler forandrer seg. Et advokatkontor der unge og eldre kan jobbe sammen er egentlig det ideelle. For da kan man dra veksler på hverandres kunnskaper. Mens de unge advokatene er oppgradert på lovverket og på data, så kan vi gi tilbake fra våre erfaringer. Vi som er blitt pensjonister må bare innse at stien smalner. Men det er fullt mulig å gå på den.
Selv gikk han over på folketrygdens vilkår før han fylte 70. For tre år siden. Det medfører visse begrensninger, blant annet når det gjelder arbeidsmengde. For Torvald Løchen har dette bare vært til glede. Han driver nå et lykkelig vekselbruk mellom kontoret og hytta i Sollia i Østerdalen ved Atna.
-Jeg er helt avhengig av å komme meg på fjellet med jevne mellomrom. Der får jeg nødvendig påfyll av energi. Da kan jeg også gjøre en god advokatjobb.
Jernindustri i år 100
Fortidsminner opptar Torvald Løchen. I terrenget rundt hytta i Sollia oppdaget han rester etter jernutvinning. Han sørget for at trekullrestene ble analysert, og eksperter kom frem til at funnet kunne skrives tilbake til år 100 år etter Kristus.
-Fantastisk spennende, sier Løchen med overbevisning og legger ti:
-Man fant faktisk ut at det hadde vært stor jernindustri i Sollia på den tiden.
Det finnes også andre fortidsminner i Sollia. Gamle stier kan fortelle om ferdsel så langt tilbake som til 1600-tallet.
-Før i tiden la man gjerne ferdselsårene over fjellet, fordi det var lettere å gå i høyden enn nede i bygdene, forteller Løchen..
På eget initiativ har Torvald Løchen sørget for å holde disse stiene åpne ved blant annet regelmessig å gå runder for å fjerne krattskog som vokser til.
Sterke dikt
Torvald Løchen er en skrivende mann. Utallige artikler og flere fagbøker har han bak seg. Og han formulerer seg også ofte i lyriske vendinger.
-Jeg leser mye lyrikk selv. Rolf Jacobsen og Gustav Fröding kommer jeg ofte tilbake til. Men noen av de sterkeste diktene jeg noengang har lest er skrevet av en dikter på flukt. Nemlig Maryam Azimi. Det var som å få et slag i ansiktet første gang jeg leste diktboken hennes. Så sterkt kan ord virke på et menneske.
Skjønnlitterær form i fag
Løchen er opptatt av åndelige verdier og liker å skrive fag på en skjønnlitterær måte. Under et møte i Advokatforeningen der salærene ble diskutert i 1994, hadde han et innlegg som klart utmerket seg med sin originalitet, samtidig som det ikke levnet noen tvil om hva Løchen mente om saken. Innlegget var formet som en samtale mellom Soktrates og grekeren Hippias. Grekeren klager over en vare han har fått som inneholder andre stoffer enn det han har bestilt. Samtidig beklager han seg over at han må betale en lovkyndig for å få råd, selv om rådet både kom raskt og var til god nytte. Sokrates og Hippias veier for og imot. Konklusjonen blir til slutt at så lenge man har flere å velge mellom, så kan man selv velge en lovkyndig etter den pris som passer. Men den som gir de beste råd vil få størst anseelse og vil bli høyest verdsatt, skriver Løchen.
Dette innlegget ble publisert i Advokatbladet nr. 5 i 1994.
Løchen har også skrevet det lille stykket "Advokaten og guruen", som bl.a. er publisert i jubileumskriftet for Bull, Løchen, Skirstad & Co da de markerte 125 år i bransjen i 1989. I et formsterkt, lyrisk språk beskriver han advokatens dilemma: Det at han skal vinne frem for klienten, men samtidig legge til rette for dommeren slik at han kan finne ut hva som er rett. "Han skal være som en fugl som flyter på vingene i luften og følger alt som rører seg i landskapet, men da må landskapet legges klart til rette for ham av advokatene."
I en artikkel om momsens utvikling i Norge laget han en egen versjon av "Enn om vi kledde fjellet" av Bjørnsjerne Bjørnson. Løchen bruker også eventyrets form når han har noe han vil ha sagt. "Eventyret om advokaten og Vår Herre" handler om at tvilen er en nødvendig forutsetning for å nå frem.
-Det er viktig at man etterprøver det man gjør, sier Løchen.
-Og denne måten å skrive på har vært en del av et arbeid for å gjøre advokatyrket mindre høytidelig.
Torvald Løchen betror oss at han ikke kan fordra å ha på seg advokatkappe.
-Det blir nesten som et presteskap og er med på å gjøre advokatene mer høytidelige enn nødvendig.
Produktbeskyttelse og markedsføring.
Tema for fagbøkene Løchen har skrevet, enten selv eller sammen med andre, har gått på temaene markedsføring og produktbeskyttelse. Hans kommentarer til markedsføringsloven kommer neste år i 7. utgave.
Markedsføring og produktbeskyttelse har også vært hans juridiske arbeidsfelt. Da vi spør om saker han husker godt må han tenke seg om.
-Det er jo så mange saker, sier han.
Men saken han førte for en kvinne mot Dale fabrikker utmerker seg nok. Denne kvinnen hadde vunnet en konkurranse om mønster til OL-genseren. Hun fikk tjue tusen kroner, mens Dale Fabrikker omsatte genseren for førtifem millionr kroner.
-Hun burde helt klart hatt royalty på salget, sier Løchen.
-Men en slik kontrakt fantes ikke. Jeg husker at jeg tok kontakt med flere klesdesignere som jobbet hjemme på kjøkkenet. Jeg prøvde å bevissgjøre disse kvinnene om verdien av det arbeidet de utførte. Det endte med at de stilte opp og støttet kvinnen som gikk til sak mot Dale. Hun fikk til slutt hundreogfemtitusen kroner. En latterlig liten sum, sier Løchen med et sukk.
-Det er forresten en annen sak som også utmerker seg. I 1985 hadde jeg en stor sak for Damm om rettigheten til å markedsføre spillet Monopol i Norge. Saken endte med forlik. Motparten gikk med på at Damm betalte dem femti tusen dollar istedenfor hundre tusen, mot at Rådhusplassen ble flyttet og husene malt om.
Løchen henter frem et bilde fra rettssaken.
-Rettssalen så ut som en spillebule. Det var spill og brikker overalt, sier Løchen og peker på seg selv.
-Der ser du meg i dommerkappe. Kan du se at jeg ikke trives?
Og det kan vi faktisk.
Torvaldsens museum
Advokat Løchen har ført utallige saker om ulvolig kopiering av norske produkter. Saker som ofte har hatt forgreininger til Østen.
-Og for hver sak har vi fått tilsendt både det originale produktet og kopien av produktet. I årenes løp har dette blitt ganske mange produkter,sier Løchen.
-Derfor fikk jeg ideen til å lage et museum. Et eget rom der alt sammen kunne beskues. Og dette fikk da navnet "Torvaldsens museum". Der kan man bl.a. se hvordan støvelmoten har forandret seg gjennom årene.
Fotografene og åndsverkloven
Norske fotografer kan takke advokat Løchen for god hjelp til å komme inn under åndsverksloven. Tidligere ble fotografering regnet som en mekanisk, "åndløs" prosess.
-Hvis dette skulle gjelde så burde man forvente at alle fotografier ble like. Sånn er det jo ikke, sier Løchen.
-Og for å illustrere hvor individuelt dette yrket er, fikk jeg fire fotografer til å ta et portrettbilde av meg. Det ble selvsagt fire vidt forskjellig bilder. Morten Krogvold var forresten en av fotografene. Ingen vil vel i dag påstå at de bildene han tar ikke er kunst. Men resultatet ble altså at fotografene ble "tatt inn i varmen".
En fanesak
Advokat Løchen er ivrig motstander av alt som smaker av pomp og prakt. Da Den Norske Advokatforening skulle feire sitt hundreårsjubileum, ble det foreslått at formannen burde få laget et kjede á la ordførerkjede. Dette falt Torleif Løchen tungt for brystet, derfor ble han svært oppglødd da en kollega foreslo å få laget en fane i stedet.
-Jeg samlet inn penger og fikk fanen laget, sier Løchen.
-Overrekkelsen ved jubileet var flott, med trompetfanfare og det hele. Bare synd at fanen blir så lite brukt.
Fanen kan i dag beskues i trappegangen i Juristenes Hus.
Ekstremt renhårig.
Da vi konfronterer Løchen med en kollegial uttalelse om ekstrem renhårighet blir han stille et øyeblikk.
-Jeg vet ikke riktig hvor positiv denne egenskapen egentlig er. Den kan for eksempel ha ført til at jeg ikke alltid har vært en god nok advokat for mine klienter. Det kan nok ha hendt at jeg har båret frem saker på en måte som ikke har vært etter klientens ønsker.
Men det er nå sånn jeg er.
Dikt:
Det er så mange flinke advokater
som tenker i arealer og kvadrater,
som vet om bidragsmetoder
og nye fradragsgoder,
som kan det der med edb.
Men si meg, kan de også se
at svalene er nå tilbake
og føler de mot kinn en barnehake?
Du spør om det er viktig
og om det egentlig er riktig
å bruke til til dette nu.
Ja, du kan spørre du.
Torvald C. Løken
EN FANESAK: Da Advokatforeningen skulle feire sitt hundreårsjubileum, ble det foreslått at foreningen skulle få laget en fane. -Jeg samlet inn penger og fikk fanen laget, forteller Løchen. Fanen kan i dag beskues i trappegangen i Juristenes Hus.
