Illustrasjonsfoto/iStock:
Illustrasjonsfoto/iStock:

Uten mat og drikke, duger meklingen ikke

Om partene i en konflikt møtes til et felles måltid, øker sjansene for enighet, mener innleggsforfatter og jordskiftedommer Solfrid Mykland Fjell.

Publisert Sist oppdatert

Min første erfaring med mekling og mat var som ung doktorgradsstudent da jeg var flue på veggen i en rekke rettsmeklinger rundt om i landets ting- og lagmannsretter.

I den ene domstolen jeg besøkte hadde de innført en enkel regel; ingen rettsmeklinger skulle (fortrinnsvis) avsluttes før partene hadde spist lunsj. Uten å gjøre noen andre endringer enn dette – så økte forliksprosenten! Hvordan kan det ha seg at flere ble enige, var det pausen eller maten, eller begge deler?

Solfrid Mykland Fjell har doktorgrad i meklingsatferd, og er dommer i Nord- og Midhordland jordskifterett.
Solfrid Mykland Fjell har doktorgrad i meklingsatferd, og er dommer i Nord- og Midhordland jordskifterett.

Forskning finner at både pauser og mat kan ha viktig betydning i konflikthåndteringsprosesser.

Mat og pause = mildere straff

I en studie av israelske dommere fant man at avgjørelsene de tok i straffesaker var klart mildere når de var avsagt rett etter lunsj, eller etter en pause der det ble servert snacks, sammenliknet med andre tidspunkt på dagen.

Den samme effekten finner vi også i «vanlige» forhandlinger. Studier har for eksempel vist at forhandlere som spiser sammen får betydelig større økonomisk gevinst, totalt sett, enn forhandlere som ikke får noe servering.

Betydningen av mat og servering i seg selv er det lite fokus på når det gjelder opplæring av rettsmeklere i Norge. Jeg har derfor lyst til å slå et slag for betydningen av mat og ulike former for servering i meklingsprosesser, med utgangspunkt i omfattende forskning som relaterer seg til nettopp mat og gode møteplasser.

Konfliktløsende sjokolade

Mekleren kan sammenlignes med et vertskap for partene som kommer til mekling. I den vitenskapelige artikkelen «What chocolate reveals about mediation» gjøres det en analyse av rollen «vertinne/innehaver» som skuespilleren Juliette Binoche har i filmen «Sjokolade». Hun starter en liten café, et «sjokolateri», der hun serverer deilig sjokolade i alle mulige varianter, og hun evner å etablere en trygg og god arena for dialog i den lille franske landsbyen.

Hennes engasjement og arenaen (lokalet og serveringen) gjør at folkene føler seg velkommen, de blir sett og hørt – og gjennom dette får de tillit til henne. Denne rollen gjør at hun etter hvert løser opp i små og store knuter mellom folkene i landsbyen.

Det er mye å lære av vertskapsrollen for en mekler, for som vertskap legger man typisk til rette for at de som er på besøk skal ha det så bra som mulig, og man gjør både store og små grep for å få dette til. Servering av mat og drikke er ofte en viktig del av dette.

Velværehormonet

En interessant og relevant del av forskningen knytter seg til effekter av mat relaterer seg til «velværehormonet» oksytocin. Når nivået av dette hormonet øker, fører det blant annet til at du lettere får tillit til andre mennesker, du blir mer åpen og nysgjerrig og du kan lettere lese andres signaler. I tillegg føler du deg typisk også tryggere, mer vel og gladere.

De mest kjente aktivitetene der dette hormonet utvikles er blant annet ved amming og i ganske så intime situasjoner. Ingen av disse aktivitetene egner seg spesielt godt i forbindelse med rettsmekling. Forskning finner imidlertid at hormonet også utvikles når vi føler oss sett, men ikke minst når vi spiser, både alene og sammen med andre. Dette forklarer blant annet trøstespising; vi spiser for å føle oss bedre, og for en stakket stund føler vi oss gladere.

Det særlig interessante for rettsmeklingssituasjoner er imidlertid at hormonet også utvikles når vi spiser sammen med andre. Og det kan man ganske enkelt legge til rette for i en rettsmekling.

Løsning over lune vafler

Min egen, mest illustrerende erfaring med mekling og mat var i en rettsmekling en kald januardag på en forblåst øy på Vestlandet. Da vi startet inne, fikk vi presentert en konflikt som blant annet handlet om grenser mellom naboer ut i sjø. Vi var deretter ute på befaring og både parter og rettsmekler var frosne og sultne da vi gikk tilbake til rettsmeklingslokalet utpå ettermiddagen. Stemningen mellom partene gjennom dagen hadde vært like iskald som været.

Da vi kom tilbake til lokalet, viste det seg at det gikk an å kjøpe vafler der. Jeg bestilte et stort fat med vafler, samt kaffe og te. Stemningen rundt bordet endret seg drastisk da fokuset ble flyttet fra konflikten, til «kan du sende meg syltetøyet? Jeg tar gjerne litt sukker. Får jeg en vaffel til?» For første gang denne dagen snakket partene direkte til hverandre. Og en time etter vaflene kom, var partene enige.

Var det vaflene sin skyld? Kanskje ikke bare det, men at det hadde en betydning er jeg overbevist om.

Kontakthypotesen

Forskningen fokuserer nemlig også på betydningen av å spise sammen som en sosial, samarbeidende aktivitet. Det å spise sammen er noe av det mest grunnleggende sosiale vi gjør. Mat er et universelt språk, akkurat som musikk.

Vi finner referanser til betydningen av å spise sammen langt tilbake i historien, og både bibelen (gjennom å «bryte brød» sammen) og de greske filosofene (særlig Aristoteles) fremhever måltidet som et viktig møtepunkt for god dialog og godt samvær.

I en konfliktsituasjon, som i sin natur er konkurranseorientert (du er mest opptatt av å få rett, eller å slå motparten), gjør det noe med partenes fokus når de må gjøre noe i fellesskap. Effekter av det å spise sammen er derfor funnet å være størst når partene er uenige, dersom formålet er å komme frem til en avtale.

I konfliktteori relaterer dette seg også til det som kalles «kontakthypotesen». Det å bringe parter sammen under kontrollerte og fortrinnsvis hyggelige omgivelser kan føre til at partene får reduserte fordommer om hverandre. I konfliktsituasjoner er jo nettopp dette sentrale utfordringer: Partene kommuniserer gjerne ikke lenger, og de ser på hverandre som fiender og/eller onde mennesker. Et måltid kan derfor bringe partene sammen på en ny og konfliktreduserende måte, slik vaffelepisoden illustrerer.

Mat skaper forståelse

En liten digresjon til dette er hvordan man bruker måltider og kafeer rundt om i verden for å påvirke konflikter i det små. I en restaurant i Tel Aviv, under en oppblussing av konflikten mellom israelere og palestinere i 2015, gav restauranteieren 50 prosent rabatt på regningen dersom jøder og arabere spiste sammen.

I USA er ble det i 2014 opprettet et konsept som kalles «konfliktkafeer». Der serveres det mat fra de landene som USA til enhver tid er i konflikt med, og formålet er nettopp å øke forståelsen for kulturene som landet kriger mot. Det er viktig å huske på at vi ikke kriger mot land, men mot folkene i landet. Og for å bygge bro over motsetningene er det viktig at man jobber med å forstå og «menneskeliggjøre» disse «andre».

Det er lett for at hatet utvikler seg og at man tenker på de andre som «ting» heller enn som personer. Denne dynamikken ser vi også når konflikter utvikler seg mellom naboer eller andre, og alle aktiviteter som kan bidra til å trappe ned disse konfliktene må ønskes velkommen.

Kulinarisk ambassadør

«Culinary diplomacy» er et eget begrep som knytter seg til hvordan mat og måltider i seg selv kan brukes som eget virkemiddel i fastlåste, internasjonale konflikter. Da Barack Obama var president i USA ble det for første gang utnevnt en egen «kulinarisk ambassadør», og Hillary Clinton, som var utenriksminister den gangen, fremhevet særlig betydningen av måltider i diplomatiske sammenhenger.

Et siste eksempel på betydningen av måltider i internasjonale forhandlinger, er fra de omfattende forhandlingene om atomprogrammet til Iran. Det blir omtalt som et vendepunkt i forhandlingene da partene etter 20 måneders forhandlinger begynte å ha felles måltider, heller enn å spise hver for seg.

Litt bedre enn ingenting

Det er ikke alltid man klarer å legge til rette for et felles måltid i en rettsmekling. Det er i utgangspunktet heller ikke ressurser i norske domstoler til å servere større måltider til partene i alle meklinger. Betyr det at det da ikke er nødvendig å bry seg med servering i det små heller?

Jeg tror det er viktig å utnytte alle de mulighetene som finnes for å hjelpe parter i konflikt. Og selv små ting kan gjøre en viktig forskjell. Forskning finner for eksempel at helt marginale økninger av oksytocin påvirker hvordan folk oppfatter hverandre. I en studie gav man ulike personer nesespray, henholdsvis med og uten oksytocin, i forkant av at de skulle gjøre en vurdering av hvordan de fortolket ansiktsuttrykket til en annen person.

Resultatene var helt klare; de som hadde fått tilført en liten dose av hormonet oppfattet ansiktet som mer positivt enn i gruppen som bare fikk saltvann, og de ble også mer nysgjerrige på den andre personen. Effekten var størst i de situasjonene der personer hadde særlige problemer med denne typen vurderinger (her: autister).

En misforstått Twist

I konflikter snakker vi blant annet om «autistisk fiendtlighet» – dette inntreffer når parter har et høyt konfliktnivå og ikke lenger opptrer særlig rasjonelt. Forskning som adresserer betydningen av selv små doser med økt nivå av dette hormonet er derfor særdeles nyttig for rettsmeklere. Ikke fordi vi skal dele ut nesespray, men fordi vi ved å bruke noen av de andre teknikkene som vi vet øker nivået av velvære, kan få til endringer i konfliktnivået mellom partene.

Bare det å servere litt å spise, som en sjokolade eller kjeks – og vise gjennom de små handlingene at vi tar partene på alvor kan altså ha gode effekter, og kanskje særlig i de situasjonene der konfliktnivået er spesielt høyt.

Samtidig er det viktig å huske på at partene fortolker alt vi som meklere gjør. Jeg serverer alltid sjokolade i mine egne rettsmeklinger, og i starten brukte jeg sjokoladetypen twist. Siden sjokoladens navn er tett beslektet med rettslig «tvist», kan det lett oppstå uønskede assosiasjoner. En part i en av mine meklinger fortolket sjokoladenavnet på en svært uheldig måte, og etter dette har jeg lett etter mer «nøytrale» eller positive ladde sjokoladetyper.

«Klassiske venner» fra Freia er foreløpig en uhøytidelig favoritt. Vi vet også fra forskningen at kakao i tillegg stimulerer produksjonen av serotonin (som også omtales som et lykkehormon), og sjokoladespising derfor er oppløftende på humøret for de fleste.

Varm drikke vekker sympati

Studier finner også at det å få servert varm drikke (som kaffe eller te), gjør at man blir vennligere innstilt til andre. Studier har utforsket ulike situasjoner der folk blant annet ble bedt om å gjøre en vurdering av et bilde av en person, med et litt tvetydig ansiktsuttrykk.

De som fikk servert varm drikke mente at personen så mye hyggeligere og varmere ut, enn de som fikk servert kald drikke. Det samme fant man i en studie der man ble bedt om å holde en kopp varm eller kald drikke for en annen person. De som hadde holdt den varme drikken oppfattet personen de hadde hjulpet som mye vennligere og mer sympatisk, enn de som hadde holdt kald drikke.

Vår evne – eller vårt filter – som vi vurderer andre gjennom, kan altså til en viss grad påvirkes av noe så enkelt som varm eller kald drikke. I en intervjustudie av parter som hadde vært med i rettsmekling i Danmark fra 2008 var nettopp det å få servert kaffe av mekleren noe som partene løftet frem som en del av den positive og overraskende opplevelsen med rettsmeklingen.

En smal sti fra konflikt til samarbeid

Kort oppsummert så ønsker vi at partene som kommer til mekling skal få en god opplevelse. Vanligvis fokuserer vi i opplæringen på gode teknikker, hvordan vi kan lytte aktivt og stille gode spørsmål, samt få til en trygg og god stemning mellom partene. Dette er viktig, men gode bidrag til den gode stemningen, der partene føler seg hørt og sett – kan altså også være det å servere «noe».

Når vi spiser øker utviklingen av oksytocin, og selv om vi ikke kan servere måltider, så kan vi servere noe så enkelt som sjokolade eller kjeks. Dette hjelper også på partenes blodsukker, særlig når det lir på dag. Og har sjokoladen høyt kakaoinnhold så er det nesten like sunt som grønnsaker. I en mekling kan det være en smal sti fra konflikt til samarbeid, og vi som meklere trenger den hjelpen vi kan få for å lede partene mot et samarbeidsorientert fokus.

Å utnytte «velværehormonet», «lykkehormonet» og effekter av varm drikke er en rimelige investeringer som kan gi svært fordelaktige gevinster for partene sin del. Og for å avrunde med det jeg startet med; var det pausene eller var det maten som var nøkkelen til økningen i forliksprosenten i domstolen der partene ble bedt om å ta matpause før de avsluttet meklingen?

Kanskje var det en kombinasjon, mye forskning tyder i alle fall på at mat har en betydning. Kanskje er det mulig å legge til rette for servering der partene er sammen i deler av lunsjtiden i en rettsmekling? Kanskje kan det være vel anvendte penger for domstolene å investere litt mer enn det gjøres i dag til servering under rettsmeklinger? Her er det mange muligheter og stort rom for kreativitet. Jeg vil oppfordre meklere til å invitere partene med til bords. Og bryt brød som en del av løsningen.