Barnets beste - et grunnleggende, men oversett prinsipp

Prinsippet om barnets beste er et av de mest grunnleggende hensynene i norsk lovgivning. Likevel viser både statistikk, forskning og praksis at dette hensynet ofte blir skjøvet til side når avgjørelser om barn skal tas. 

Spørsmålet er derfor ikke bare hva som er barnets beste, men hvorfor dette prinsippet så ofte sviktes i møte med virkeligheten.

Både FNs barnekonvensjon og Grunnloven slår fast at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle beslutninger som berører barn. 

Likevel viser gjentatte rapporter at praksis ikke samsvarer med lovverket. Barns stemme blir ofte ikke hørt, og vurderingen av barnets beste fremgår i mange tilfeller mangelfulle eller helt fraværende.

Dette får alvorlige konsekvenser, særlig for barn i sårbare situasjoner.

- Vurderingen av barnets beste utelates

Under mitt internship hos Rettssenteret fikk jeg innsyn i barnevernssaker der vurderingen av barnets beste var utelatt. Jeg har snakket med barn og unge som kommer fra en vanskelig oppvekst, der de i møte med barnevernet ikke føler seg hørt, prioritert eller verdsatt. 

For mange av disse barna var Rettssenteret første gang de opplevde å virkelig bli lyttet til. De har uttrykt stor takknemlighet for å endelig bli hørt, noe som har gjort at de har følt seg anerkjent.

Manglende vurdering av barnets beste kan være en av årsakene til at flere unge havner i utenforskap og kriminalitet. Tall fra politiet viser en økning i alvorlig ungdomskriminalitet i flere norske byer de siste årene.

- Unge blir ikke sett, hørt eller tatt på alvor

Flere av disse ungdommene har hatt kontakt med barnevernet, men har opplevd ustabile tiltak, hyppige flyttinger og manglende oppfølging.

I stedet for stabilitet og trygghet, møter de et system som svikter dem. Når beslutninger ikke tar utgangspunkt i barnets faktiske behov, kan konsekvensen bli at ungdom søker til fellesskap som tilbyr den stabiliteten de savner, men på feil arena.

Konsekvensene av dette kan bli store, ikke bare for det enkelte barn, men også for samfunnet som helhet. 

Når barn og unge ikke blir sett, hørt eller tatt på alvor, svekkes tilliten til voksne og til systemet som skal ivareta dem. Resultatet kan bli lavere skolemotivasjon, psykiske utfordringer og i verste fall utenforskap og kriminalitet. 

Hensynet til barnets beste må være mer enn et ord på papiret. Prinsippet må være levende og ligge til grunn for alle beslutninger som treffes i møte med barn.

- Må bygge på helhetlig kunnskap

For å sikre barnets beste i praksis kreves mer enn gode intensjoner. Myndigheter, fagpersoner og politikere må sørge for at vurderinger av barnets beste blir reelle, dokumenterte og etterprøvbare.

Barn må få reell medvirkning, stemmen deres må bli hørt, og beslutningene må bygge på helhetlig kunnskap om barnets situasjon.

Barnevernet må få tilstrekkelige ressurser og kompetanse, skolene må få bedre opplæring i barns rettigheter, og rettssystemet må i større grad etterprøve om hensynet til barnets beste faktisk er vurdert.

Når systemet svikter, og barns rettigheter trues, er det viktig at det finnes støtte og rettssikkerhet tilgjengelig. I slike tilfeller jobber Rettssenteret for at barn og unge får den hjelpen og stemmen de har krav på.

Barnets beste er ikke et abstrakt ideal, det er et ansvar. Det handler om å se barn som individer med egne behov, drømmer og rettigheter.

Først når dette prinsippet får praktisk betydning i alle ledd av forvaltningen, kan vi si at Norge virkelig setter barnets beste først, slik loven krever.